En ny forståelse av arbeid?

Tusenvis av arbeidere er nå uten arbeid, og mange vil antageligvis forbli ufrivillig arbeidsledige også etter at smitteverntiltakene er over. For å øke sysselsettingsevnen er tiden inne for å utforme nye og mer presise definisjoner av hva arbeid er.

Tekst: Ingrid Yndestad, sosiolog og skribent.
Epost: ingridynde@hotmail.com

Som et ledd i å begrense koronasmitten er titusener uten arbeid. Noen vil kunne gå tilbake til jobbene sine etter at pandemien er over, andre vil bli forbli arbeidsledige. Uansett hva som venter den enkelte, er de nå alle en del av noe som for de fleste av dem er nytt, de er navere. I etterkant av pandemien vil vi ha mange som har hatt sitt første møte med det som kan bli statusen deres, også etter pandemien er over. Kan det føre til at vi endrer forståelsen for hva arbeid er?

 

Arbeidslivsbegrep og -perspektiv.

Arbeid som begrep er mangelfullt og upresist. Dette fører til at arbeidsledighet er innvevd i vår forståelse som mindre verdt enn det å være i arbeid. Der den som arbeider får lønn, mottar den arbeidsledige trygd. Den som arbeider er aktiv, den arbeidsledige må aktiviseres. Aktiviteter som ikke gir lønn defineres ut, selv om de både er samfunnsnyttige og på mange måter sammenfaller helt med aktiviteter som gir arbeidsinntekt.

 

Endringer i arbeidslivet, og samfunnet generelt, møtes med en begrenset mengde begrep som gir en begrenset forståelse for hva arbeid er. I mangel på begrep blir nå friske mennesker, som må holde seg hjemme på grunn av en global helseutfordring, en del av arbeidsledighetsstatistikken, og behandles som arbeidsledige i møte med nav.  Er dette hensiktsmessig?

Yndestad_width

Ingrid Yndestad (Foto:privat).

Invitasjon til sosiologi-stafett:

I denne sosiologi-stafetten, publiserer vi tekster som tar for seg sosiologiske refleksjoner rundt det som skjer i samfunnet under Korona pandemien.

Ønsker du å skrive en tekst? Send ditt bidrag på 1600 ord til, og bilde av deg selv til: Lise.Isaksen@uib.no og/eller margunn.bjornholt@nkvts.no

Skal vi videreføre forståelsen av at alle som står utenfor det vi anser som normalarbeidslivet er arbeidsledige, eller vil det være hensiktsmessig å skape nye, mer presise, begrep? Skal vi fortsette å se på arbeidsledighet ut fra et aktørperspektiv, eller vil det være nyttig også å innlemme strukturene rundt den arbeidsledige?

 

Dette er problemstillinger sosialantropologen Cato Wadel tar opp i boken Og kven si skuld er det? (Wadel, 2011). Boken baserer seg på Wadels studie av den arbeidsledige, og delvis arbeidsuføre, tømmerhoggeren George som lever i et samfunn med kronisk undersysselsetting. Ved å beskrive hvordan Georg er opptatt av å gjøre ting det forventes av ham, samtidig som han er opptatt av å gjøre det på bestemte tidspunkt, beskriver Wadel Georges kamp for selvrespekt og verdighet i et samfunn med kronisk undersysselsetting. George har dagene fri, og kan rydde, male og stelle hagen når det passer ham, men velger å gjøre det på ettermiddager og i helger, når hans arbeidende naboer gjør disse oppgavene. George opplever at hvis han ikke gjør disse tingene blir han ansett som lat, og dermed forklarer det hvorfor han ikke har arbeid. Gjør han det når andre er på arbeid kan det oppleves som om han ikke ønsker arbeid, og han blir prototypen på uføre som egentlig er friske nok til å gjøre det de vil.

 

George speiler andres oppfatning av ham selv, og spiller ut det han forstår gagner ham best om han skal beholde selvrespekt og verdighet. Avveiningene George gjør for å prøve å opprettholde selvrespekt og verdighet viser kraften som ligger i sjiktet mellom kulturell virkelighetsoppfatning og selvfremstilling.  George, og det samfunnet han lever i, forholder seg til arbeidsledighet på aktørperspektiv, og den kroniske undersysselsettingen er ikke en del av forståelsen.

 

Så lenge arbeidsledighet kan forklares med koronatiltak, vil de fleste møte forståelse. Men, i etterkant av pandemien forventes det at arbeidsledigheten vil forbli høy. Vil vi da forklare den høye arbeidsledigheten med at samfunnet har arbeidere uten arbeid? Der det ikke er individene som plutselig mister arbeidsevnen, men samfunnet som har mistet evnene til å sysselsette dem. Eller vil vi videreføre dagens forståelse om at det er svakheter ved de arbeidsledige som gjør at de ikke er i arbeid?

 

Arbeidere uten arbeid

Når titusener nå har byttet lønnsinntekt ut med trygdeytelser, har de gått fra å være arbeidstakere til å være arbeidsledige. For, i følge vår snevre forståelse for arbeid, er ingen av de aktivitetene som nå gjøres i de tusen hjem arbeid. For å utvide arbeidsbegrepet kan vi bruke Wadels refleksjoner i artikkel «Hva er arbeid? Noen refleksjoner om arbeid som aktivitet og begrep» (1977). Wadel skriver: «Arbeid er ikke bare en aktivitet som forefinnes i det vi til daglig betegner som arbeidslivet. Arbeid er noe vi foretar oss også utenom arbeidslivet, og utenom arbeidstid og arbeidsplass». (1977, s 387)

 

Legger vi dette til grunn er ikke lenger alle som nå fyller dagene med omsorgsoppgaver, hjemmeskole, selvsysselsetting, og sitter klare til å gå tilbake på arbeid på kort varsel, arbeidsledige. De utfører andre arbeidsoppgaver enn dem de vanligvis gjør, og nødvendig arbeid som til daglig skjøtes av andre.

 

Arbeidet som nå utføres i de tusen hjem er aktiviteter som sammenfaller med aktiviteter som kalles arbeid når det utføres på andre arenaer. Omfanget av eksempelvis omsorgsarbeid blir dermed tydeligere. Vil dette føre til at flere får øynene opp for at det til en hver tid er en rekke omsorgsoppgaver som utføres utenfor det vi forstår som arbeidslivet? Det klappes, velfortjent, for lærere, barnehageansatte og helsearbeidere. Men, til nå har ingen klappet for dem som hver dag utfører omsorgsoppgaver som av ulike grunner ikke er en del av det vi forstår som arbeid. Selv ikke når slike aktiviteter legges over på individet på grunn av manglende utbygging av offentlig omsorg, forstås det som arbeid. Dermed vannes aktivitetene ut, og blir et privat anliggende.

 

Slike omsorgsoppgaver kan være så omfattende at de som utfører dem, i større eller mindre grad, faller ut av ordinært arbeid. Slik binder en rekke aktiviteter, som ikke anses som arbeid, mennesker til hjemmene og gjør at de ikke kan delta i arbeidslivet. De som utfører disse aktivitetene anses som arbeidsledige, selv om det nettopp er arbeid som holder dem borte fra arbeidslivet. I tillegg blir aktiviteten usynlig, og de gunstige effektene for enkeltindivid, samfunnet, og som innsatsfaktor i økonomien, blir også usynlige. I en tid da vi trenger nye arbeidsoppgaver, for å fylle det vi forstår som normal arbeidstid, definerer vi ikke denne typen aktiviteter som arbeid fordi vi ikke ser verdien av dem.

 

Pseudoarbeid

Effektivisering og digitalisering gjør at vi innlemmer flere aktiviteter i arbeidsbegrepet for å ha arbeid til alle. Hvilke aktiviteter vi har definert som arbeid, avslører vår snevre forståelse av arbeid. Vi kunne redusere arbeidstiden eller innlemmet omsorg, og andre aktiviteter som bidrar positivt både på enkeltindivider, samfunnet og økonomien, inn i definisjonen av arbeid. Men vi har, ikke overraskende, valgt å fortelle oss selv at det riktige er å være innovative og skape nye arbeidsoppgaver.

 

En rekke av de skapte arbeidsoppgavene betegnes som pseudoarbeid. Filosofen Anders Jensen og antropologen Dennis Nørmark presenterer i boken Pseudoarbejde, Hvordan vi fik travlt med at lave ingenting(Nørmark og Jensen 2018) pseudoarbeid som: at dygtige mennesker og hele afdelinger spilder deres tid med at fortælle, hvad de har tænkt sig at gøre, og hvad de er i gang med at gøre i stedet for bare at gøre det. (2018, 174).  De beskriver hvordan pseudoarbeid skapes ved å utvide eksisterende arbeidsoppgaver. Et tykt lag av detaljer, rutiner, evalueringer, dokumenteringskrav og lignende legges oppå kjerneoppgaver. Å lage løsninger på problemer som ikke finnes defineres dermed som arbeid, omsorg for kronisk syke barn gjør det ikke. Pandemien tydeliggjør hvilke aktiviteter som skaper og etterlater seg noe varig, spørsmålet er om det vil endre vår forståelse av arbeid.

 

Utvide arbeidsbegrepet

I etterkant av Koronapandemien vil mange ha mistet sitt faste arbeid, og bli definert som arbeidsledige. På sikt vil de, som alle som står utenfor det vi forstår som arbeid, aktiviseres via ulike tiltak. Aktiviseringen er gjerne å bedrive akkurat det samme arbeidet de utførte før Koronatiltakene utraderte deres arbeidsplass, men når de nå utfører det er de ikke lenger i arbeid. De er trygdemottakere som må aktiviseres for å kunne kvalifisere som arbeidssøkere. Her ser vi tydelig hvordan dagens forståelse av arbeid henger fast i aktiviteter som genererer lønn, og utelater alle andre former for verdiskaping. Denne snevre forståelsen skjuler viktig arbeid, skaper dikotomier (arbeid/trygd, aktiv/passiv), fordommer og stereotypier.

 

Hvis vi i etterkant av pandemien tør å revurdere vår forståelse av arbeid, bør vi legge Wadels refleksjoner til grunn for nye og mer presise definisjoner. Vi kan også ha i tankene at arbeid, jevnfør Bourdieus kapitalbegrep(Bourdieu, 1995), ikke bare en aktivitet, men også forstås som noe vi er. Arbeidsdeltagelse sier noe om blant annet kunnskap, økonomi og status. Det tydeliggjør aktørperspektivet som preger arbeidsbegrepene, og dekker over koblingen mellom eksempelvis arbeidsledighet og politikk, samfunnsforhold eller andre strukturelle utfordringer.

 

I eksempelet med Wadels George er ikke den generelle undersysselsettingen en del av forklaringen på hvorfor han ikke er i arbeid. Arbeidsledigheten angir svakheter ved den arbeidsledige som person, og den eneste måten å få dem i arbeid, er via tiltak som kan rette opp svakhetene. Aktørperspektivet og en snever forståelse av arbeid kan føre til at arbeidsledige faller ut av flere sosiale roller når de ikke deltar i aktiviteter som forstås som arbeid. Nyanserte og mer presise definisjoner kan forebygge dette.

 

Rausere definisjoner

I tiden etter koronapandemien er det stor sannsynlighet for at vi, i det minste en periode, vil ha et samfunn som har mistet noe av evnen til å sysselsette alle som ønsker arbeid. Vi vil ha arbeidere som ufrivillig står utenfor arbeidslivet. Isolasjonsperioden har også synliggjort at en rekke arbeidere har kunnet sitte hjemme uten at det fikk konsekvenser, mens andre har vært forhindret fra å være i arbeid på grunn av omsorgsoppgaver som ikke regnes som arbeid. Kanskje disse erfaringene kan føre til nye og bedre arbeidslivsbegrep? Det manes til omsorg og raushet under pandemien. Hva som kommer etterpå vet ingen, men rausere definisjoner vil utvilsomt gi et rausere arbeidsliv og høyere sysselsetting, noe vi antageligvis vil trenge i omstillingsperioden som kommer.

 

Referanser.

Wadel, Cato. Og kven si skuld er det?. Oslo: Høyskoleforlaget, 2011

Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen. Oslo: Pseudoarbejde. Gyldendal, 2018

Bourdieu, Pierre. Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag A/S, 1995