Charles Wright Mills og den sosiologiske fantasi: En utopisk nordmanns bekjennelser

Mills var sosiologiens enfant terrible, en storkjeftet bråkmaker som la seg ut med alle, men også en visjonær på vegne av faget, skriver Rune Åkvik Nilsen.

C. Wright Mills med Saul Landau (foto: Institute for Policy Studies).

«Nå for tiden føler mennesker ofte at deres hverdagsliv er en lang rekke feller». Setningen er ikke fra en dyster roman, forfatteren er den amerikanske sosiologen Charles Wright Mills, og det er slik han innleder The Sociological Imagination fra 1959, en av de store klassikerne i den moderne sosiologien.

Interessen for boken er fortsatt svært stor i vår tid: Et søk på ‘The Sociological Imagination’ ga nesten 14 millioner treff; ‘Sosiologisk fantasi’ fikk minst like imponerende 305000 oppslag! [1] Innledningskapitlet med tittelen ‘Løftet’ (‘The Promise’) blir nå tilgjengelig på norsk på sosiologen.no, og publiseringen gir en god anledning til å gi denne fascinerende sosiologen litt ekstra oppmerksomhet.

C. Wright Mills ble født i Texas i 1916, og døde av hjerteinfarkt i 1962, kun 45 år gammel. Mills fikk tidlig hjerteproblemer, og en usunn livsførsel med overvekt, for mye røyking og alkohol, og et turbulent familieliv (tre ekteskap, ett barn i hvert av dem) tok på ham. Ved sin død var han professor i sosiologi ved Columbia universitetet i New York, og en av de mest leste sosiologene i verden.

Mye lest, men likevel svært kontroversiell: Mills var sosiologiens enfant terrible, en storkjeftet bråkmaker som la seg ut med alle, noe også The Sociological Imagination (heretter Den sosiologiske fantasi) illustrerer godt. I kapittel 2 reduserer Mills lange og ugjennomtrengelige avsnitt fra The Social System av Talcott Parsons (1951) til noen få trivielle setninger. Parsons og hans teoretiske ‘Grand Theory’ blir nærmest latterliggjort, men i kapittel 3 går Mills like uærbødig løs på den kvantitative, abstraherte empirismen til Paul Lazarsfeld, en av hans kollegaer ved Columbia. For Mills førte Parsons sosiologien inn en teoretisk tåkeheim, Lazarfeld ble kritisert for å trivialisere faget. Å tåle kritikk er en del av livet i akademia, men Mills ble oppfattet som taktløs ut over alle rimelige grenser.

Rune Åkvik Nilsen.jpeg (article_small)

(Foto: Universitetet i Sørøst-Norge).

Om forfatteren:

Rune Åkvik Nilsen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, hvor han underviser om og forsker på sosiologiske tenkemåter og perspektiver, klassisk og moderne sosiologisk teori og samtidsdiagnoser. Nilsen og Pål Veiden ga i 1998 ut boken «Sosiologisk fantasi. Essays», der et knippe sosiologer skriver om et selvvalgt tema.

En norsk oversettelse av «Løftet», innledningskapitlet i  Mills «Den sosiologiske fantasi», vil bli publisert på sosiologen.no i slutten av januar. 

Mills var ikke bare storkjeftet, men også en svært energisk og engasjert sosiolog som rakk å få til mye i sitt korte, men hektiske liv. Allerede i 1939, 23 år gammel, publiserte han sin første artikkel ‘Language, Logic, and Culture’ i American Sociological Review. Senere kom mange bøker, blant annet From Max Weber – essays in sociology (1946, redigert sammen med Hans Geert), The New Men of Power – America’s Labor Leaders (1948), White Collar – The American Middle Classes (1951), Character and Social Structure (1953, også med Hans Geert), The Power Elite (1956), Images of Man: The Classic Tradition in Sociological Thinking (1960) og The Marxists (1962). Boken om sosiologisk fantasi fra 1959 regnes ofte som hans hovedverk, men etter min mening med hard konkurranse fra The Power Elite.

Denne boken er en bitende kritisk samtidsdiagnose av det amerikanske samfunnet, og det beste eksemplet på hvordan Mills selv forsøker å innfri det ‘Løftet’ han gir i introduksjonskapitlet til Den sosiologiske fantasi.

Et forvirrende løfte?

‘Løftet’ er knyttet til visjonen om sosiologisk fantasi, men hva skal vi med en slik fantasi hvis vi likevel er fanget i en lang rekke feller? [2 ]Og hva er egentlig denne berømmelige sosiologiske fantasien? Den sosiologiske fantasi er en forunderlig og finurlig størrelse, hevder den danske sosiologen Michael Hviid Jacobsen (2002:8). Forunderlig, fordi den tydeligvis fascinerer sosiologer, og får dem til å tenke; finurlig fordi det samtidig er umåtelig vanskelig å beskrive med få ord hva denne fantasien egentlig handler om.

Fascinasjonen er nok ikke så forunderlig, min tolkning er at Mills med begrepet sosiologisk fantasi appellerer til noen faglige grunnideer som er fundamentale for de fleste sosiologers identitet

Fascinasjonen er nok ikke så forunderlig, min tolkning er at Mills med dette begrepet appellerer til noen faglige grunnideer som er fundamentale for de fleste sosiologers identitet, også i Norge. Samtidig er jeg enig med Jacobsen i at sosiologisk fantasi hos Mills er et komplekst begrep som ikke lar seg fange inn med få ord. Men ligger det finurlige bare i fascinasjonen for noe man ikke helt vet hva er? Eller ligger det en spenning i at Mills med sitt begrep om sosiologisk fantasi målbærer visjoner for sosiologien som mange sosiologer har et ambivalent eller avvisende forhold til? Kan dette i så fall forklares ved å rette den sosiologiske fantasien mot sosiologifaget selv?

Hva er fascinerende med sosiologisk fantasi?

Høsten 2019 skrev Gunnar C. Aakvaag en kommentarartikkel i Morgenbladet med tittelen «Ingen slipper unna psykologien, men det er lov til å prøve». «Mens verden slik vi kjenner den faller fra hverandre, vender den offentlige samtalen seg innover mot selvet i stedet for utover mot samfunnet», skriver han innledningsvis. Aakvaag, som blant annet har gjort seg bemerket med å insistere på at sosiologer har mye å lære av biologien (Aakvaag 2017), tilkjennegir riktig nok at han også har mye respekt for psykologien, [3] likevel er hans anliggende å kritisere utbredelsen av en psykologisk forståelsesform i samfunnet.

Men hva er alternativet? Jo, selvsagt: «Sosiologisk fantasi handler om å vende blikket ‘utover’ og sette individet inn i en større kontekst av samfunn, politikk, kultur, økonomi, historie og (mer og mer) natur. Den som synes det er mer interessant å diskutere hvorfor vi for tiden er så opptatt av selvet og hva det sier om oss som samfunn, enn å snakke om følelser, vil forstå hva jeg mener», skriver Aakvaag.

Mills er opptatt av at moderne samfunn begrenser menneskers muligheter til å vende seg utover: Folk lever sine liv i et lokalt miljø de er fortrolige med, en verden med begrenset rekkevidde

Dette er kjerneideen som gjør at sosiologisk fantasi fascinerer sosiologer, et fundament for faget som først ble tydelig formulert av Emile Durkheim (2005) i boken om sosiologiens metoderegler i fra 1895. «Hvis jeg vil forandre samfunnet, begynner jeg med samfunnet, hvis jeg vil forandre meg selv, begynner jeg også med samfunnet», skrev Dag Østerberg i en spissformulering på 1970-tallet. [4] Sosiologien kan ikke reduseres til psykologi eller biologi; samfunnet eller det sosiale er en egen realitet som må forstås på egne premisser. Det som tilsynelatende fremstår som noe individuelt, eksempelvis selvmord, må forklares i lys av noe overindividuelt, noe samfunnsmessig.

Alle sosiologer som har veiledet studenter vet hvor vanskelig det kan være å få dem til å ta spranget fra en psykologisk til en sosiologisk forståelsesform. For at studentene ikke skal bli hengende fast i det personlige, subjektive eller individuelle, ber vi dem om å ‘løfte’ analysen. Med det mener vi å bringe inn samfunn og kultur, strukturer og institusjoner, roller, samhandling, relasjoner og kontekster, klasse, kjønn og etnisitet. Vi ber studentene om å knytte tilsynelatende individuelle egenskaper til typologier, hvor det individuelle abstraheres, og isteden beskrives som variasjoner av noe sosialt, noe individet har felles med andre.

Samfunnet er blitt uoversiktlig

Mills er opptatt av at moderne samfunn begrenser menneskers muligheter til å vende seg utover: Folk lever sine liv i et lokalt miljø de er fortrolige med, en verden med begrenset rekkevidde. Dette er ikke et problem i et lite jeger- og sankersamfunn eller i en tradisjonell bondelandsby, hvor alle kjenner alle. Industrialisering, urbanisering, sterk befolkningsvekst og maktkonsentrasjon i store enheter har imidlertid gjort moderne samfunn som USA store og uoversiktlige.

Menneskers liv er nå vevet inn i institusjoner og strukturer som de ikke overskuer, men som likevel legger sterke føringer på livene deres. Behovet for sosiologisk fantasi er knyttet til ambisjonen om å forstå koblingene mellom det lokale miljø som er nært og begripelig for mennesker, og de mer abstrakte og fjerne strukturene på nasjonalt og globalt nivå.

Sosiologien kan derfor ikke nøye seg med kun et mikroperspektiv. For å forstå vilkårene for menneskers liv er det nødvendig å knytte sammen mikro- og makronivå. Når kun én mann er arbeidsløs i en by med 100000 innbyggere, er det nærliggende å stille spørsmål ved mannens karakter, skriver Mills, men når 15 millioner er arbeidsløse i et samfunn med 50 millioner arbeidstakere er ikke arbeidsløshet et personlig problem, men et sosialt problem. Da er det selve mulighetsstrukturen i samfunnet som har brutt sammen, og forklaringen på det finner vi ikke i enkeltindividers karakter, men i samfunnets økonomiske og politiske institusjoner.

Sosiologisk fantasi utvider erkjennelsen, den gjør det mulig å forstå private, personlige problemer som offentlige problemer; politiske anliggender som angår oss alle

Det ‘private er politisk’ var en av feministenes paroler på 1970-tallet, og slagordet er i Mills’ ånd (Jacobsen 2001): Sosiologisk fantasi utvider erkjennelsen, den gjør det mulig å forstå private, personlige problemer som offentlige problemer; politiske anliggender som angår oss alle.  

So far so good, det er neppe noe av det jeg har skrevet ovenfor som sosiologer flest er særlig uenige i – dette er fagets doxa, det som tas for gitt som fundament for faget. Hos noen sosiologer, eksempelvis dem som er inspirert av mikrointeraksjonisme, kan riktig nok makronivået tidvis være vanskelig å få øye på, men trolig er de fleste likevel enige i at det bør være en ambisjon å binde sammen analysene av samfunnet i smått og stort. I tillegg er det noen som tar til orde for at sosiologien bør skaffe seg et bedre mikrofundament, særlig ved å bygge på innsikter fra nyere psykologi og biologi – men få, heller ikke Aakvaag som vi har sett, vil gjøre dette ved å ta farvel med fagets doxa

Men hva er sosiologisk fantasi egentlig?

Det er imidlertid more to it than that. Mills var riktig nok en av oss, en som bedre enn de fleste satte ord på fagets utfordringer, men han var samtidig også en outsider, en som på mange måter sto fjernt fra mainstream sosiologi. I den beste biografien om Mills, omtaler Irving Louis Horowitz (1983) ham treffende som an american utopian. For meg er det utopiske ved Mills knyttet til at hans visjon om sosiologisk fantasi egentlig er svært ambisiøs, en visjon som nettopp av den grunn kan kritiseres for å være utopisk i betydningen uoppnåelig; beundringsverdig kanskje, men ikke særlig realistisk. 

Den sosiologiske fantasien setter oss i stand til å forstå historien og biografien, og relasjonene mellom de to innenfor samfunnet. Det er den sosiologiske fantasiens oppgave og løfte, en arv fra den klassiske sosiologien, særlig Max Weber, som mer enn noen annen er inspirasjonskilden for Mills. Med historien menes i prinsippet hele verdenshistorien, ideelt sett i et komparativt perspektiv. «All sosiologi verd navnet er ‘historisk sosiologi’», insisterer Mills (1970:162). [5] Med biografi menes ikke primært enkeltindivider, men mennesketyper: Hvilke typer menn og kvinner er fremherskende i dette samfunnet i denne tidsalderen, spør Mills. [6]

Den sosiologiske fantasien setter oss i stand til å forstå historien og biografien, og relasjonene mellom de to innenfor samfunnet

For det finnes ingen universell menneskelig natur, hevder Mills & Geert (1946:xv, xviii), våre disposisjoner er åpne og kan utvikle seg. Vi er formet av at vi lever våre liv i et bestemt samfunn på et bestemt tidspunkt i historien, som individer lever vi også liv som er typisk for mennesker i vår posisjon i samfunnet. Vi vil bli lik dem som blir utsatt for den samme typen påvirkninger. Derfor, skriver Mills (2002:17), kan et enkelt menneske kun forstå sine egne livssjanser ved å reflektere over livssjansene til alle individer som lever under lignende livsbetingelser.

Du er ikke på ville veier om du synes dette minner om Bourdieu: Dette er en strukturell sosiologi som vektlegger at vi primært blir formet av samfunnet, og at mennesker som lever sine liv i likeartede sosiale posisjoner også utvikler likeartede disposisjoner, det Bourdieu (1995) kaller for habitus.

Samtidsdiagnoser

Samtidsdiagnose er kulminasjonen av denne ambisiøse koblingen av historie og biografi, en samtidsdiagnose som griper de vesentlige trekkene ved samfunnet på et bestemt tidspunkt i historien, [7] analyserer hvordan samfunnet har utviklet seg historisk til å bli slik det er nå, og viser hvordan mulighetsbetingelsene for menneskers liv har blitt annerledes enn de var tidligere.

Den helhetlige historiske analysen er imidlertid ikke nok. I tillegg skal sosiologen være kritisk til uheldige sider ved samfunnsutviklingen, og helst kunne peke på en vei ut av uføret. Dette er Mills’ formidable løfte, hans svært ambisiøse visjon for hva sosiologisk fantasi innebærer, et løfte og en visjon han selv forsøker å innfri i The Power Elite fra 1956.

Makteliten: De få som tar rotta på alle

Leser du The Power Elite, skjønner du at for Mills handlet det om noe mer enn ‘bare’ en følelse av å være fanget i feller. Mills var overbevist om at mennesker faktisk er fanget, er ufrie, i hvert fall det store flertallet av amerikanerne i hans egen samtid. Det er noen få som styrer showet, og tar rotta på alle andre. Disse få er elitene innenfor økonomi, politikk og det militære.

Mills beskriver utførlig hvordan disse elitene blir vevet sammen til én mektig maktelite. De er sosialisert på likeartede måter, går på de samme privatskolene på lavere trinn, senere på de samme eliteuniversitetene, de opptrer i ledende posisjoner på tvers av sine institusjonelle arenaer, har overlappende styreverv, møtes i de samme klubbene, gifter seg innenfor sin krets, og har et felles grep om de viktigste beslutningene som tas i samfunnet. Hvordan er det mulig?

Det amerikanske samfunnet på 1800-tallet var et innvandrersamfunn, et åpent samfunn som ga stadig flere muligheten til relativt fritt å forme sine egne liv. Landet ble gradvis utvidet i størrelse, det var rom for alle, og samfunnet måtte ikke slepe på gamle, føydale institusjoner. Rurale småsamfunn, med selveiende bønder og småbedrifter, frivillige organisasjoner og et vitalt lokaldemokrati, er sentrale stikkord for dette samfunnet.

Mills var overbevist om at mennesker faktisk er fanget, er ufrie, i hvert fall det store flertallet av amerikanerne i hans egen samtid

Industrialiseringen, særlig etter borgerkrigen (1861-1865), forandret dette samfunnet i sine grunnvoller. Selveide småbedrifter ble erstattet av store foretak som konsentrerte eierskap, formue og makt på få hender. Istedenfor å være autonome selveiere blir de fleste nå ansatte og underordnede i hierarkiske, byråkratiske organisasjoner. Industrialiseringen førte også med seg sterk urbanisering. De rurale småsamfunnene ble erstattet av store anonyme storbyer, hvor menneskene ikke bare har lite innflytelse på sine arbeidsplasser, men hvor også avstanden opp til den politiske makten blir uoverstigelig for de fleste.

Etter den amerikanske borgerkrigen var militærvesenet lenge lite og amatørmessig, men dette endret seg radikalt i det 20. århundre, særlig etter 2.verdenskrig. Da står USA står frem som den mektigste militærmakten i verden, og vi får en eskalerende opprustning under den kalde krigen. Militærets interesser veier stadig tyngre, og veves sammen med storkapitalens. Det militært-industrielle komplekset dominerer politikken, og det amerikanske samfunnet for øvrig.

Kritikken av det amerikanske samfunnet

Mills’ kritikk av dette samfunnet er ikke lystig lesning. Fremmedgjøringen og byråkratiseringen er gjennomgripende. Det er ingen frihet og autonomi. Mennesker er på den ene siden manipulerte og tilsynelatende fornøyde roboter, men samtidig også anomiske og forvirrede. Det er kun makteliten som har frihet, i betydningen evnen til å gjøre en vesentlig forskjell. Folk flest gjør ikke noe, det blir gjort noe med dem.

Folk blir styrt både utenfra og innenfra, og ingen av dimensjonene er gjennomskuelige: strukturene er abstrakte og upåvirkelige, den psykologiske manipulasjonen (gjennom blant annet mediene og kulturindustrien) gjør at de indre, konforme disposisjonene, ikke er tilgjengelig for refleksjon.

Ikke rart at troen på demokratiet er en eventyrfortelling, en illusjon, ifølge Mills (1956:100). I det gamle samfunnet var det en demokratisk, borgerlig offentlighet; i det nye samfunnet er dette erstattet av et massesamfunn, hvor folk er avpolitiserte og apatiske. I boken Frihet hevder Aakvaag (2013) at demokratiet er det vesentligste trekket ved det norske samfunnet i vår tid, og at nyere norsk historie er preget av en ‘frihetens demokratisering’. En samtidsdiagnose lenger unna The Power Elite er det knapt mulig å tenke seg.

Mills’ diagnose illustrerer et typisk problem med radikal, strukturell sosiologi: Sosiologen inntar en opphøyd posisjon og postulerer implisitt en frihet for seg selv som han ikke vil tilkjenne andre

Svakhetene ved samtidsdiagnosen til Mills

Til tross for at både demokratiet og friheten angivelig er en illusjon, hevder likevel Mills (1970:21), riktig nok i Den sosiologiske fantasi, ikke i The Power Elite, at «Etter min mening er den sosiologiske fantasi i ferd med å bli vårt kulturelle livs viktigste fellesnevner og tydeligste kjennetegn». Det høres ut som en gedigen selvmotsigelse. Folk flest er styrt av strukturer de verken forstår eller kan påvirke, og på det indre planet er de manipulerte til å bli konforme og fornøyde roboter. Den sosiologiske fantasi forutsetter jo det stikk motsatte: at mennesker i det minste har en viss mulighet til å gjennomskue hvordan samfunnet fungerer, og samtidig også i noen grad både kan og vil reflektere over sine egne bindinger til samfunnet. 

Historien utfolder seg bak ryggen på folk, men det gjelder ikke Mills: I The Power Elite beskriver han en virkelighet hvor han er den eneste seende i en verden hvor alle andre er blinde. Bortsett fra de få i makteliten, men de er jo ikke interessert i å kritisere og forandre samfunnet til fordel for folk flest. 

Mills’ diagnose illustrerer et typisk problem med radikal, strukturell sosiologi: Sosiologen inntar en opphøyd posisjon og postulerer implisitt en frihet for seg selv som han ikke vil tilkjenne andre. Sosiologen skal legge et kunnskapsgrunnlag for å frigjøre folk, men beskriver dem samtidig på en umyndiggjørende og nedlatende måte. Frigjøringsprosjektet henger i løse luften, det finnes ingen troverdige aktører som kan ta tak i det. Riktig nok er Mills inspirert av Mannheims teori om ‘frittsvevende intellektuelle’, men slik han beskriver det amerikanske samfunnet er det svært lite trolig at intellektuelle kan gjøre en forskjell. 

I et nostalgisk avsnitt i The Power Elite hevder Mills (1956:350) at landet hadde en dannet elite i den første perioden etter den amerikanske revolusjonen. Den første presidenten, George Washington, var ikke bare rik og hadde politisk makt, han hadde også kulturell kapital: Washington leste nemlig både Voltaire og Locke. President Eisenhower, derimot, leser kun cowboyfortellinger og detektivbøker, påpeker Mills, med dårlig skjult forakt. Mills (1956:351) beskriver makteliten som en gjeng med ukultiverte menn, som «do not have even a passing acquaintance with the elite of culture, knowledge and sensibility, they are not in touch with them.» 

Historien utfolder seg bak ryggen på folk, men det gjelder ikke Mills: I «The Power Elite» beskriver han en virkelighet hvor han er den eneste seende i en verden hvor alle andre er blinde

Makteliten er ikke tilgjengelig, ikke åpen for kommunikasjon og påvirkning. Et sted i Den sosiologiske fantasi trekker Mills (2002:193) den logiske konklusjonen av dette: «I betragtning af den politiske struktur, vi nu må agere inden for, forekommer det mig usandsynligt, at samfundsforskere vil få nogen gennomslagskraft som bærere av fornuften». Mills finner ingen andre aktører som kan gjøre en forskjell, heller ikke arbeiderbevegelsen: De store fagforeningene er bare opptatt av å skaffe seg en større del av kaken, ikke forandre samfunnet i sine grunnvoller (Mills 1948, Eldridge 1983:70-71). Samfunnet er ulevelig, men Mills viser ingen troverdig vei ut av det. 

Det normative grunnlaget for hans samfunnskritikk er også nostalgisk, hentet fra portrettet av 1800-tallets Amerika: Small is beautiful er budskapet fra Mills, diametralt motsatt av bigger is better-filosofien i hans egen samtid. [8] En tilbakevending til et småskalasamfunn er imidlertid ikke særlig realistisk i moderniteten. Sammenlignet med Weber er også hans historiske analyser tidvis overfladiske, og det komparative perspektivet er bare glimtvis til stede. The Power Elite er en amerikansk sosiologs analyse av Amerika, og vi kan bare gjette hvordan tyskeren Max Weber kunne beriket denne analysen, hadde han fått leve noen tiår lenger. 

Det normative grunnlaget for hans samfunnskritikk er også nostalgisk, hentet fra portrettet av 1800-tallets Amerika: «Small is beautiful» er budskapet fra Mills

Likevel er det ikke tvil om at The Power Elite er en av de beste og mest engasjerende samtidsdiagnosene som noen gang er skrevet, og det er som nevnt tidligere her Mills kommer nærmest i å innfri det løftet og den visjonen han presenterer i Den sosiologiske fantasi. Jeg har tidligere også antydet at det kan være nærliggende å tro at mange sosiologer har et ambivalent eller avvisende forhold til denne visjonen. På tide å forklare hvorfor.       

Spesialistenes hegemoni

«Et virkelig epokegjørende og dyktig arbeid er i dag alltid et spesialistarbeid», hevdet Max Weber (1999:151) i sitt berømte foredrag om ‘Vitenskap som livskall’ i München i 1917, og det på et tidspunkt da han selv var i ferd med å gjøre det stikk motsatte: De siste årene av sitt liv utviklet han en storslagen historisk sosiologi, målet var å forklare fremveksten av den moderne vestlige kulturen i et komparativt verdenshistorisk perspektiv. Weber var likevel et unntak, trenden gikk i retning av spesialisering, og den har fortsatt til vår tid, også i sosiologien. 

Det er derfor et element av nostalgisk ønsketenkning innbakt i selve visjonen om sosiologisk fantasi hos Mills: Han ønsker å bygge videre på den klassiske tradisjonen i sosiologien, men den tradisjonen er egentlig uforenlig med den ubønnhørlige spesialiseringen i vitenskapene.

Weber var ikke en sosiolog, økonom, historiker, statsviter, filosof eller jurist; han var alt dette på en gang. Weber var en encyklopedisk tenker av sjeldent format, men «Det hevdes ofte, at ingen kan have en fuldkommen encyklopædisk bevisthed uden at være dilettantisk. Jeg ved ikke, om det forholder seg sådan», skriver Mills, og legger til: «men selv om det virkelig er sandt, kan vi så ikke i det mindste tilegne os en encyklopædisk fornemmelse?» (2002: 146).

Mills krever imidlertid mye mer enn en fornemmelse. Skal du utvikle sosiologisk fantasi, hevder han (2002:228), må du erkjenne «at dit mål er å nå frem til en fullstendig forståelse av de samfundsstrukturer, der har dukket opp i løpet af og som nå eksisterer i verdenshistorien. Erkend, at du kun kan nå dette mål ved at unngå den arbitrære specialisering, der kendetegner akademiske institutioner». 

Sosiologer skal kjenne hele verdenshistorien, og de skal utvikle helhetlige samtidsdiagnoser

Sosiologer skal kjenne hele verdenshistorien, og de skal utvikle helhetlige samtidsdiagnoser. Det er en halsbrekkende ambisjon, et program som peker i retning av å bygge ned skillene mellom samfunnsvitenskaper og humanistiske fag, og i tillegg reversere trenden i retningen av sterkere spesialisering innad i et fag som sosiologi. Lite tyder på at noe av dette vil skje i betydelig grad.

Anvender vi den sosiologiske fantasien på sosiologien som en institusjonalisert vitenskap, er det derfor ikke underlig om sosiologer utvikler et ambivalent eller avvisende forhold til den sosiologiske fantasien hos Mills. Mennesker er ofte tilbøyelige til å utvikle adaptive preferanser (Elster 1983), noe som innebærer å gjøre en dyd av nødvendigheten (Bourdieu 1995), og når nødvendigheten tilsier spesialisering, svekkes identifikasjonen med den klassiske tradisjonen i faget.

Bindestrekssosiologien

Resultatet er en sosiologi oppløst i bindestreker: organisasjonssosiologi, ulikhetssosiologi, familiesosiologi, religionssosiologi osv. I Norge kommer bindestrekssosiologien i to varianter: en meritteringsorientert og en nytteorientert. Den meritteringsorienterte finner vi særlig ved universitetene, hovedfokus er publisering av artikler i spesialiserte tidsskrifter med fagfellevurdering. Den nytteorienterte finner vi særlig ved oppdragsinstitutter og i offentlig forvaltning, her er målet å lage rapporter som er relevante for staten og den offentlige sektorens styringsproblemer. 

Aakvaag (2018) hevder at norske sosiologer er for kritiske, de bør heller fokusere på det som fungerer i det norske samfunnet. Etter min mening er det nettopp dette de fleste sosiologer gjør, særlig nyttesosiologene. Sosiologien var en gang velferdsstatens dårlige samvittighet, men fremstår nå mer som velferdsstatens støttespiller. En forsiktig reformisme preger mye av sosiologien i Norge, mer i ånden fra Durkheim, enn en rasende radikaler som Mills. [9] 

Anvender vi den sosiologiske fantasien på sosiologien som en institusjonalisert vitenskap, er det derfor ikke underlig om sosiologer utvikler et ambivalent eller avvisende forhold til den sosiologiske fantasien hos Mills

Den spesialiserte norske sosiologien gir også et fragmentert bilde av samfunnet. Aakvaag (2013) har derfor – i Mills’ ånd – forsøkt å gjenreise den helhetlige samtidsdiagnosen, et beundringsverdig forsøk som stort sett har blitt forbigått i stillhet. Ivar Frønes & Lise Kjølsrød (2006) stiller seg avvisende til en samtidsdiagnose av Aakvaags type: Isteden ser det ut til at de mener summen av alle de spesialiserte bindestrekenes portrett av det norske samfunnet er godt nok. Når man verken vil eller kan fly, er det jo heller ikke noe vits i å prøve. 

Dette inntrykket forsterkes med den siste utgaven av Det norske samfunn (2016). Frønes & Kjølsrød har redigert flere utgaver av dette samleverket, og i den siste utgaven har antallet bidrag est ut: nå er det ikke lenger én bok, men tre bind, med til sammen hele 42 artikler. Hvis jeg spiller 42 akkorder på gitaren min får jeg mange ulike klanger, men ingen melodi: 42 ulike perspektiver på det norske samfunnet gir mye interessant kunnskap, men ingen syntese, ingen samtidsdiagnose. 

Innslag av historiske og komparative perspektiver finnes i flere de 42 artiklene, men heller ikke dette er totalt sett et karakteristisk trekk ved samleverket. I Kontroverser i norsk sosiologi, hevdet Lars Mjøset (1991) at ulike tradisjoner i norsk sosiologi forenes i å ha et uforpliktende forhold til historien, og det er en kritikk som i hovedsak er treffende fortsatt. Dette preger også undervisningen i sosiologi ved norske universiteter: lærebøker som primært er historiske og komparative er i stor grad fraværende, selv om det finnes en rekke slike bøker tilgjengelige. [10]

Dannelsessosiologien

I sum er den typiske norske sosiologien ganske langt unna visjonen om sosiologisk fantasi hos Mills. Han vil ha en sosiologi med et mer utvidet perspektiv. Visjonen til Mills representerer derfor en motpol til (den norske) bindestrekssosiologien, og peker idealtypisk i retning av en sosiologi som er mer helhetlig, historisk, komparativ og kritisk. Jeg har tidligere foreslått å kalle denne typen sosiologi for dannelsessosiologi. [11]

Dannelsessosiologien forsøker å bygge bro mellom samfunnsvitenskap og humanistiske fag, den forholder seg til grunnleggende spørsmål om forholdet mellom individ og samfunn, den er opptatt av historisk utvikling, har helhetlige perspektiver på moderniteten og hva som kjennetegner vår egen samtid. Mens meritteringssosiologene typisk skriver artikler, og nyttesosiologene rapporter, er bøker den arketypiske publiseringsformen for dannelsessosiologene. Dannelsessosiologien finnes i ulike varianter, også i Norge, og noen er nærmere Mills enn andre.

Dannelsessosiologien er definitivt på vikende front, men den er fortsatt mulig, også i Norge

Fem eksempler: Rune Slagstads (1998) monumentale De nasjonale strateger er historisk, helhetlig og kritisk, men ikke spesielt komparativ; Willy Guneriussens (1999) altfor upåaktede Å forstå det moderne dekker alle de fire dimensjonene, men er samtidig kanskje litt for abstrakt og filosofisk for noen sosiologers smak; Jorunn Solheims (2007) Kjønn og modernitet er en tankevekkende sammenlignende analyse av kjønn og samfunnsutvikling over et langt tidsspenn, hovedsakelig innenfor det moderne [12]; Dag Leonardsens (2004) imponerende  Japan as a Low-Crime Nation, er en helhetlig og sammenlignende analyse av det japanske samfunnets egenart, og han bruker samtidig denne analysen til å utfordre sentrale forestillinger i sosiologien om hva modernitet innebærer. 

Til sist vil jeg nok en gang trekke frem Aakvaags (2013) Frihet – et essay om å leve sitt eget liv. Boken er som nevnt en helhetlig samtidsdiagnose, og samtidig svært teoretisk sofistikert, men det historiske og komparative er mer overfladisk, og det kritiske ganske fraværende. Men så har da også Aakvaag (2018) lansert ‘positiv sosiologi’ som sitt mantra.         

Dannelsessosiologien er definitivt på vikende front, men den er fortsatt mulig, også i Norge. Det er en sosiologi som i hvert fall delvis forsøker å videreføre den ambisiøse visjonen om sosiologisk fantasi hos C. Wright Mills. Hvis han var en utopisk amerikaner, er jeg en utopisk nordmann: Jeg mener oppriktig at sosiologien ikke kan vingeklippe for mye av visjonen til Mills uten å miste sin sjel. 

Nilsen takker Rønnaug Sørensen for gode kommentarer til manus.

Noter

 [1] I 1998 redigerte Pål Veiden og undertegnede essaysamlingen Sosiologisk fantasi, og jeg registrerer med glede at boken kommer opp som treff nummer 2!

[2]Den svenske oversettelsen av boken heter derfor Den sociologiska visionen.

[3] Kanskje en høflig gest for husfreden- hans kone er psykolog..

[4] Østerberg er sitert etter hukommelsen, jeg sliter med å finne den skriftlige referansen.

[5] Denne spissformuleringen er en av mange stikk som nok særlig er rettet mot Parsons og Lazarfeld, de primære ofrene for den skarpe pennen til Mills i Den sosiologiske fantasi. De to var svært forskjellige sosiologer, men for Mills hadde de likevel en vesentlig felles svakhet: mangel på historisk perspektiv. Til Parsons’ forsvar kan være et poeng å påpeke at han senere skrev bøker med historiske perspektiver; eksempelvis The Evolution of Societies fra 1977. Sett fra den faglige posisjonen til Mills er dette en forbedring, men likevel en tilnærming til historien som er både for abstrakt og konsensusorientert.

[6] Weber fremholder et sted at han til syvende og sist ikke var interessert i kapitalismens ekspansjon, men av menneskehetens utvikling, av hvilke mennesketyper det moderne samfunn bringer frem og gir rom for (se Hennis 1987:21). «…hvert samfunn frambringer de mennesker det trenger», skriver Peter L. Berger (1991:116) i Invitasjon til sosiologi fra 1963, sikkert inspirert av både Weber og Mills.

[7] Mills (2002:169) selv bruker riktig nok ikke betegnelsen ‘samtidsdiagnose’, men han fremholder at «Højdepunktet i samfundsforskerens arbejde med historien, er den forestilling, han danner sig om den epoke, han lever i.»

[8]  Noe som også i høyeste grad ser ut til å prege styrende myndigheter i det norske samfunnet i vår egen tid, noe blant andre vi som er ansatte ved universitetene må slite med. 

[9] Selvsagt finnes det også mange kritiske stemmer blant norske sosiologer, to av dem er NTNU-sosiologene Arve Hjelseth og Aksel Tjora, som begge deltar hyppig i det offentlige ordskiftet – og slik eksemplifiserer at sosiologer kan fungere godt som offentlige intellektuelle.

[10] Tre eksempler: P. Nolan & G. Lenski: Human Societies: An Introduction to Macrosociology; C. Chase-Duun & B. Lerro: Social Change: Globalization from the Stone Age to the Present; S. K. Sanderson: Human Nature and the Evolution of Societies.

[11]  R. Å. Nilsen: «Litt forvirring og mye fortrylling: Willy Guneriussen – Den Romantiske Dannelsessosiologen.» Foredrag holdt ved Universitetet i Tromsø, 3.5.2019, i forbindelse med jubileumsseminar for Willy Guneriussen: ‘Forvirring og fortrylling – sosiologiske samfunnsdiagnoser’  

[12] Solheim er riktig nok antropolog, men en formell tittel som sosiolog er ikke et vesentlig kriterium for å være en dannelsessosiolog; ser vi ut i verden er eksempelvis Sapiens – en kort historie om menneskeheten, et utmerket eksempel på dannelsessosiologi, selv om boken er skrevet av historikeren Yuval Noah Harari.

Litteratur  

G.C. Aakvaag (2013): Frihet – et essay om å leve sitt eget liv, Universitetsforlaget

G.C. Aakvaag (2017): «Samfunnsvitenskap og biologi. En røff guide til den naturalistiske vendingen», i E. Balsvik & S.M. Solli (Red.): Introduksjon til samfunnsvitenskapene. Bind 1, Universitetsforlaget

G.C. Aakvaag (2018): «Positiv sosiologi: Fotnoter til en uutgravd sosiologi», Tidsskrift for samfunnsforskning, 03, Volum 59

G.C. Aakvaag (2019): «Ingen slipper unna psykologien, men det er lov å prøve», Morgenbladet, 29. november

P.L. Berger (1991): Invitasjon til sosiologi, Pax Forlag

B. Bourdieu (1995): Distinksjonen, Pax Forlag

E. Durkheim (2005): Den sociologiske metodes regler, Hans Reitzels Forlag

J. Eldridge (1983): C. Wright Mills, Tavistock Publications

J. Elster (1983): Sour Grapes, Cambridge University Press

P. Chase-Duun & B. Lerro (2013): Social Change: Globalization from the Stone Age to the Present, Paradigm Publishers

I. Frønes  & L. Kjølsrød (2006): «Den empiriske nærværsmetafysikkens forjettelse. Et svar.», Sosiologi i dag, nr. 4, Volum 36

I. Frønes & L. Kjølsrød (Red, 2016, 7.utg.): Det norske samfunn (bind 1-3), Gyldendal akademisk

W. Guneriussen (1999): Å forstå det moderne, Aschehoug Forlag

Y.N. Harari (2017): Sapiens – en kort historie om menneskeheten, Bazar Forlag

Hennis (1987): Max Webers Fragestellung, Mohr Siebeck

L. Horowitz (1983): C. Wright Mills: An American Utopian, The Free Press

M.H. Jacobsen (2001): «Charles Wright Mills – Den sociologiske stillingtagen: Fantasifuld samfundsvidenskap og illusionen om objektivitet», i M.I. Jacobsen, M. Carleheden & S. Kristiansen (Red.): Tradition og fornyelse: En problemorienteret teorihistorie for sociologien, Aalborg Universitetsforlag

M.H. Jacobsen (2002): «Forord», i C.W. Mills, Den sociologiske fantasi, Hans Reitzels Forlag

D. Leonardsen (2004): Japan as a Low-Crime Nation, Palgrave Macmillan

C.W. Mills (1939): “Language, Logic, and Culture”, American Sociological Review, 4:670-680

C.W. Mills & H. Geert (Red., 2009, 1. Utg. 1946): From Max Weber – Essays in Sociology, Routledge

C.W. Mills (1948): The New Men of Power: America’s Labor Leaders, Harcourt Brace

C.W. Mills (1951): White Collar – The American Middle Classes, Oxford University Press

C.W. Mills & H. Geert (1953): Character and Social Structure, Harcourt Brace Jovanovich, Publishers

C.W. Mills (1956): The Power Elite, Oxford University Press

C.W. Mills (1970, 1.utg. 1959): The Sociological Imagination, Penquin Books

C.W. Mills (1960): Images of Man: The Classic Tradition in Sociological Thinking, George Braziller, Inc.

C.W. Mills (1962): The Marxists, Dell Publishing

C.W. Mills (1997): Den sociologiska visionen, Arkiv Förlag

C.W. Mills (2002): Den sociologiske fantasi, Hans Reitzels Forlag

L. Mjøset (1991): Kontroverser i norsk sosiologi, Universitetsforlaget

R.Å. Nilsen & P. Veiden (Red., 1998): Sosiologisk fantasi, Ad Notam Gyldendal

Nolan & G. Lenski (2014): Human Societies: An Introduction to Macrosociology, Oxford University Press

T. Parsons (1951): The Social System, Routledge & Kegan Paul

T. Parsons (1977): The Evolution of Societies, Prentice Hall

S.K. Sanderson (2013): Human Nature and the Evolution of Societies, Taylor & Francis

R. Slagstad (1998): De nasjonale strateger, Pax Forlag

J. Solheim (2007): Kjønn og modernitet, Pax Forlag

M. Weber (1999): «Vitenskap som livskall», i F. Engelstad (Red.): Max Weber: Verdi og handling, Pax Forlag