Byråkrati; Weber, Kafka og Postverket

I dette essayet sammenligner Pål Strandbakken Weber og Kafka sine ulike forståelser av byråkrati. Har de noe til felles? Og, hva har Postverket med dette å gjøre?

En fullt utviklet byråkratisk mekanisme står i akkurat samme forhold til disse andre former som en maskin til de ikke-mekaniske former for produksjon av materielle goder. Nøyaktighet, hurtighet, entydighet, dokumentkunnskap, kontinuitet, diskresjon, enhetlighet, streng underordning, mindre gnisninger, mindre saksomkostninger og faglige og personlige belastninger – alle disse trekk nærmer seg det optimale når skolerte embedsmenn på en byråkratisk og særlig på en monokratisk måte – sammenliknet med alle kollegieformer, heders- og biervervsformer for administrasjon (Weber 1971, s. 126).

Torben Beck Jørgensen har skrevet et interessant essay om byråkratiteori, kalt Weber og Kafka – det glasklare og det gådefulde byråkrati (Jørgensen 2010). Han tar utgangspunkt i at disse to begge var «kulturelle tyskere» og begge var utdannet som jurister. De levde også omtrent samtidig, selv om Kafka var 20 år yngre. De er de to mest kjente forfattere, uansett disiplin og genre, som skriver om fenomenet byråkrati. Og at deres perspektiver, i alle fall tilsynelatende, er så forskjellige at det nesten ikke er mulig å skjønne at de tar opp samme tema. Om de da gjør det. Og nettopp derfor er det underlig at ikke Kafkas perspektiver har vært en mer sentral del av presentasjonen av og diskusjonene rundt Webers byråkratteori.

I Webers kritikk av stålburet blir verden avfortryllet fordi alt blir rasjonelt, forutsigelig og regelstyrt; hos Kafka forsvinner rasjonaliteten og forutsigeligheten totalt fra administrasjonen. En fordomsfull, men morsom mulig forklaring på forskjellene mellom dem kunne være at Weber levde under et prøyssisk byråkrati som ga folk angst fordi det virket, mens Kafka levde i den Tsjekkisk-Tyske delen av et Østerrike-Ungarn hvor ingen ting virket. I alle fall ikke statsapparatet. En parallell vinkling kunne være å si at Webers byråkrati er styrt av lover og regler, mens Kafkas byråkrati i Slottet, er styrt av posisjoner.

strandbakken

Pål Strandbakken er forsker II ved SIFO, Oslo Met (foto: SIFO).

I Webers kritikk av stålburet blir verden avfortryllet fordi alt blir rasjonelt, forutsigelig og regelstyrt; hos Kafka forsvinner rasjonaliteten og forutsigeligheten totalt fra administrasjonen.

Alle positioner har endvidere en rangordning, nogle gange er den klar, de fleste gange faktisk ikke, men at der er en rangordning et sted er viktig. (–) Nogle af embeds-mændene er så betydningsfulde at de bærer embedsdragter, andre er så betydningsløse at de ikke får embedsdragter, andre igjen er netop så betydningsfulde at de ikke behøver at bære embedsdragter (Jørgensen 2010, s. 283)

 

Men Jørgensen er veldig klar på at Slottet er skrevet innenfor en Weber-logikk: Store deler av boken kan «med fordel læses og fortolkes med Weber som utgangspunkt» (s. 298).

Kafka fremstiller de byråkratiske overdrivelsene, f.eks. knyttet til dokumenter og hierarki, nesten som en karikatur av en idealtype. Og disse overdrivelsene skaper behov for forbindelser og personlige ytelser, en slags sprekker i byråkratiet som blir kontraproduktive og selvforsterkende.

 

Papirene dekket snart halve gulvet. «Her er det prestert et stort arbeide,» nikket ordføreren, «og dette er bare en liten del. Hovedmengden har jeg oppbevart på låven og forresten er størstedelen gått tapt. Hvem kan holde rede på alt det der! Men ennå er det mye ute på låven. – Tror du du finner forordningen?» vendte han seg til sin kone igjen, «du må lete etter et dokument hvor ordet ‘Landmåler’ er understreket med blått.» (Kafka, Slottet, s. 57).

 

Derfor tar Jørgensen opp det han kaller for problemet med «det ufeilbarlige forvaltningsapparatet». Siden systemet er fortreffelig, alt er kontrollert av ansvarlige myndigheter og alt per definisjon er under kontroll, så kan ikke feil forekomme. Og siden alt er under kontroll og feil derfor ikke kan forekomme, trenger man egentlig ikke kontrollen. Ufeilbarligheten har blitt til organisasjonsideologi, og da kan man vanskelig reagere på små feil fordi man da må erkjenne at man har tatt feil i spørsmålet om hvorvidt feil kan forekomme. Og så videre.

 

I et så stort embetsverk som det grevelige kan det iblant forekomme at en avdeling forordner det ene og en annen noe annet, ingen av dem vet om hverandre, den overordnede kontrollen er riktignok ytterst nøye, men kommer ifølge sin natur sent, og slik kan det alltids oppstå en viss forvirring. Det gjelder riktignok bestandig de minste småting (—–), (s. 56).

 

Her spørs det jo rett og slett om ikke Kafka står tilbake som en nesten like god empirisk sosiolog som Weber; Weber skildrer en maskin som fungerer ved hjelp av en overlegen organisasjonsteori, mens Kafka skildrer hva som kan skje med den samme maskinen når den skal virke i samfunnet. Og da kunne hans erfaringer som embedsmann i dobbeltmonarkiet gi ham en unik innsikt. I den vulgære politiske debatten er det Kafka som har hatt gjennomslag; høyresidens ‘pottitnorge’ som kveler alt initiativ med meningsløse reguleringer og forbud. Kafka fortjener bedre.

Her spørs det jo rett og slett om ikke Kafka står tilbake som en nesten like god empirisk sosiolog som Weber; Weber skildrer en maskin som fungerer ved hjelp av en overlegen organisasjonsteori, mens Kafka skildrer hva som kan skje med den samme maskinen når den skal virke i samfunnet.

Faglig sett har det imidlertid vært Weber som har definert feltet; hans byråkratiteori har vært sett som en idealtypisk fremstilling av en tendens i retning av nettopp en form for vestlig rasjonalitet. En oppsummering av idealtypen kan gjøres i ti (!!) punkter (etter Johansson 1972, s. 53):

 

  1. ‘Utøverne’ (byråkratene, embedsmennene) er personlig frie og underlagt systemet kun i sine embetsplikter
  2. De er innordnet i et fast hierarki
  3. Hver enkelt har et nøye bestemt og avgrenset kompetanseområde
  4. Hans forhold til organisasjonen er kontraktbestemt og i prinsippet basert på et fritt valg mellom kandidater til stillingen
  5. Valget er basert på kandidatenes tekniske kvalifikasjoner, vanligvis basert på eksamener
  6. De har fast lønn i form av penger pluss gjerne pensjonsordninger. Lønnen er bestemt av stillingens rang i organisasjonen. Byråkraten kan under visse omstendigheter avskjediges, men er alltid fri til å forlate sitt embete
  7. Stillingen er byråkratens eneste eller hovedsakelige yrke
  8. Stillingen inngår i en karrierestige og forfremmelse skjer etter ansenitet og/eller prestasjon og avgjøres av overordnede
  9. Byråkraten eier ikke sine «produksjonsmidler» og har ingen a priori rett til sin stilling
  10. Han er underlagt strikt disiplin og kontroll i sin embetsførsel

 

Denne organisasjonsformen er altså overlegen alle andre organisasjonsformer i industrisamfunnet. Det er imidlertid en idealtype, den forventes ikke å kunne finnes ute i empirien. Innsikt i begge; både denne oppsummeringen av idealtypens innhold og dens vitenskapelige status, var på åttitallet blant det man skulle beherske etter ett år med sosiologistudier ved UiO («grunnfag»).

Etter å ha jobbet som postbud og i transportavdelingen begynte jeg sommeren 83 i skranken ved et underpostkontor i Moss (sommerjobb, lørdagsjobb). Da jeg etter hvert kom til å beherske jobben sånn noenlunde begynte jeg å koble litt mellom det jeg hadde lært på Universitetet og det jeg opplevde i deltidsarbeidslivet – elfenbenstårnet møter virkeligheten. Selv om Webers tekster handler om toppembedsmenn i den tyske staten, og generelt har formuleringer som av den grunn tenderer til å bli litt svulstige, synes modellen å være en fruktbar og presis beskrivelse av Postverket den gangen (før postmodernismen). Oversatt til et litt mindre tysk og litt mer moderne språk ville alle punktene være relevante for en person ansatt i full stilling i Det Norske Postverket. Man var en utskiftbar brikke i et hierarkisk styrt system, underlagt disiplin, kontroll og klare regler. Og det var et maskineri som virket; giroer ble betalt, penger ble overført, valuta ble vekslet, post ble frankert og sendt osv., uavhengig av hvem som var bak skranken og uavhengig av hvem som var kunden. Her var det rett og slett Weber som vant.

Da jeg etter hvert kom til å beherske jobben sånn noenlunde begynte jeg å koble litt mellom det jeg hadde lært på Universitetet og det jeg opplevde i deltidsarbeidslivet – elfenbenstårnet møter virkeligheten.

Men Kafka var ikke helt ute av bildet: Da vi begynte med spill på hester («Rikstoto») hadde vi en kunde med røtter fra Øst-Europa som hver torsdag leverte inn sine kuponger og samtidig ga personalet noen sjokoladeplater. Middelaldrende norske kvinnelige ansatte, som ikke hadde noe forhold til korrupsjon og nytten av bekjentskaper, tolket det dithen at kunden var «snill». Det er det selvfølgelig mulig at han var. Som den kyniske drittsekken jeg av og til var, tolket jeg det mer i retning av at han ville forsikre seg om at hans kuponger faktisk ble sendt. Det ville jo være for jævlig om han hadde fått rett vinner i alle løpene, men ikke fikk premien fordi noen på kontoret hadde gitt faen i å sende dem.

Det er ikke sikkert at det bare er halvrasistisk og vestlig-arrogant å peke på at han var (en eldre) østeuropeer. Han hadde sannsynligvis med seg erfaringer som tilsa at det aldri er bortkastet å pleie forholdet til statlige og kommunalt ansatte.

Litteraturliste

Johansson, S. (1967): Max Weber, i Asplund, J. red. Sociologiska teorier. Studier i sociologins historia,
AWE/Gebers, Stockholm

Jørgensen, T. B. (2010): Weber og Kafka – det glasklare og det gådefulde byråkrati, i Antoft, R.,

Jacobsen, M. H. & Knutsen, L. B. red. (2010): Den poetiske fantasi – om forholdet mellom sociologi og
fiktion, Aalborg Universitetsforlag, Aalborg

Kafka, Franz (1991): Slottet, Bokklubben, Oslo

Weber, M. (1971): Makt og byråkrati, Oslo, Gyldendal, Oslo