Adorno om høyreradikalismen – fremdeles aktuelt?

Ikke bare er Adornos foredrag fra 1967 er svært aktuelle, men de gir også innblikk i hvem Adorno var og hans samtid. Dagens sosiologer kan få stort utbytte av å lese hans analyser, skriver Pål Veiden.

I 1967 holdt Theodor W. Adorno et foredrag ved Universitet i Wien.[1] Han var invitert av foreningen for sosialistiske studenter, tilknyttet det sosialdemokratiske partiet. Adornos tema var aspekter ved den nye høyre-radikalismen.

 

På den tiden hadde man sett en oppblomstring av det høyreradikale partiet i Vest-Tyskland, som hadde fått representasjon i flere delstatsparlamenter. Man hadde også konstatert – både i Vest-Tyskland og Østerrike – at tankegods fra nazismen og anti-semittismen levde videre i deler av befolkningen. Adornos foredrag var et oppgjør med høyreradikalismen, mer enn to tiår etter at 2. verdenskrig var slutt. På tide, med andre ord.

 

Adorno ble i 1903 født inn i en velstående familie i Frankfurt. Faren var vinhandler, moren var sangerinne og det er fra henne han tok etternavnet han skulle bli berømt for. Han hadde etter det vi vet en lykkelig oppvekst, som bortskjemt enebarn.Hans hovedinteresse gjennom hele livet var musikk. Han hadde ambisjoner om å bli komponist, noen han på sett og vis ble, men det kom i skyggen av hans akademiske virke og forfatterskap.[2] Han studerte komposisjon i Wien under Alban Berg, og bodde en periode i samme leiegård som Arthur Koestler (1905-1983), en forfatter som også skulle bli en innflytelsesrik intellektuell.

Cropped_Faksimile_Adorno

Foto: Cappelen Damm

Teksten er en omgjort versjon av et forord til boken Aspekter ved den nye høyreradikalismen, som er en del av serien: Cappelens upopulære skrifter.

Adorno ble i mellomkrigstiden flyktning, som mange andre jødiske intellektuelle. Han endte i USA, der han blant annet jobbet sammen med sin på mange måter metodiske motsetning; Paul Lazarsfeld (1901-1976). Lazarsfeld var pioner i utviklingen av kvantitative metoder, men det ble likevel et fruktbart, om enn tidvis noe anstrengt samarbeid, med den filosofisk orienterte Adorno. Han forlot USA mot slutten av 1949, etter å ha vært med på den mye refererte studien The Authoritarian Personality som kom ut samme år.

 

I Frankfurt inntok igjen Adorno en ledende rolle ved universitetet og den gruppen av intellektuelle som ble kalt kritisk teori, eller Frankfurterskolen. Sammen med Max Horkheimer (1895-1973) og det for sosiologer kjente navn fra 2. generasjon av Frankfurter-tenkere, Jürgen Habermas (1929- ). Sistnevnte uttalte for øvrig at «Jeg har møtt bare ett geni, og det var Adorno.» Adorno ble i en periode på 1960-tallet et ikon for den radikale studentbevegelsen, før mange vendte seg mot ham. Adorno kunne vanskelig fortelle studentene om praktisk-revolusjonære tiltak. Et halvt år før Adornos død, ble han massivt sjikanert i forelesningssalen, noe som avdekket intoleransen som lå under deler av det såkalte 68-opprøret.

 

Den negative tenker

Den negative tenker tenkte dialektisk, i motsetninger, motsetninger som kan slå over i en tilsynelatende – eller reell – motsatt betydning. Kjent for mange er uttrykket «Dialektik der Aufklärung» – Opplysningenes dialektikk – der det heter at «opplysning slår over i myte». Det er ikke nødvendigvis slik at det moderne, rasjonelle prosjekt basert på opplysningsideene frembringer et stadig mer rasjonelt og opplyst samfunn.

 

Et slikt utgangspunkt kaster også lys over hvorvidt det nytter med fornuftsbasert opplysning i møte med totalitære politiske bevegelser som høyreradikalisme eller politisk islam, for er ikke disse bevegelsene nettopp basert på det motsatte? Her må vi med Adorno søke hjelp i sosialpsykologien, snarere enn en optimistisk opplysningskampanje, uten at vi gjør høyreradikalismen til bare et ideologisk og psykologisk fenomen.

 

Wien og Østerrike

Foredraget nevner en manglende bearbeidelse av fortiden. I Wien og Østerrike var han på riktig sted. Østerrikerne nølte lenge med selvransakelsen etter 2. verdenskrig. Ikke før på midten av 1980-tallet forsto store deler av befolkningen at nå var det nok med fortrengningen: Østerrike hadde vært en del av Nazi-Tyskland, og det fantes etter 2. verdenskrig utbredte anti-semittiske holdninger.

 

Adorno tok naturligvis utgangspunkt i Vest-Tyskland da han holdt talen i Østerrike. To land som hadde tapt 2.verdenskrig og to land som etter få tiår var på beina igjen. Det var det berømte vest-tyske Wirtschaftswunder – «det økonomiske mirakelet» som ikke var mindre i Østerrike. Selvransakelsen hadde mange ansikter. For vesttyskerne var TV-serien Holocaust fra 1970-tallet et sjokk for mange, og oppgjøret med krigsgenerasjonen skjøt fart.

 

Østerrikerne derimot, dro stort sett et glemselens slør over alt sammen helt til valget av Kurt Waldheim til president i 1986. Waldheim var sambandsoffiseren på Balkan under krigen, og deltok i mer enn han hadde innrømt i sin selvbiografi. Han henviste til at han som mange andre «bare hadde gjort sin plikt,» en argumentasjon som raknet i møte med historiske fakta og en kritisk yngre generasjon.

Nasjon og nasjonalisme

Høyreradikalismen har en tilknytning til nasjonalismen, et fenomen mange trodde var borte eller i alle fall parkert på bakrommet. Det går et spøkelse gjennom Europa, skrev Marx og Engels i det Kommunistiske Parties manifest av 1848. Fra revolusjonene i Europa høsten 1989 gikk det igjen et spøkelse: Nasjonalismen. Denne kommer i mange varianter. Den har på sett og vis en god og dårlig side, et slags janusansikt, som statsviteren Øyvind Østerud skriver i sin innføringsbok om emnet.[3]Den harmløse patriotisme i sport eller stolthet over sitt lands natur er en side, mens den utstøtende sjåvinisme vi ser i dens ytterliggående versjon, er både skremmende og farlig.

 

Høyreradikalismen kan kidnappe nasjonen, slik islamister har kidnappet islam. Enkle tenkere setter likhetstegn mellom nasjon og høyreradikalisme og/eller islam og islamisme, men – i tråd med Adorno – så enkelt hverken kan eller bør det være. Her roper både fortid og nåtid på nyanserte analyser, og færre slagord. Høyreradikale i dag gir nasjonen en slags hellig status, en renhet den knapt nok har hatt noen gang. Men det var flere spøkelser i Adornos foredrag, et av dem var kommunismen.

Adorno_Full_size_Cropped

(Foto: Jeremy J. Shapiro / Wikimedia Commons)

Theodor W. Adorno (1903-1969)

Tysk sosiolog og filosof, som var sentral innen Frankfurterskolen. Et av hans mest kjente verker er boken Opplysningens dialektikk som han skrev sammen med Max Horkheimer.

Mytisk og reell kommunisme

Adorno fremholder i foredraget den nesten mytiske siden av kommunismen, den at man så og si kan true med noe ikke-eksisterende. Det finnes ikke lenger et kommunistisk parti i Tyskland, fremholder han, men det lever videre som en trussel likevel. Det kan tenkes at han akkurat her gjorde det litt vel enkelt for seg selv; dette var under den kalde krigen og kommunismen var en realitet i nabostaten DDR. Men det var også et standardtriks fra høyresiden den gang å true med kommunismen; enhver venstreorientert posisjon kunne stemples som illegitim, dvs. kommunistisk.

 

Teksten fra Adornos foredrag minner om den politiske samtalens skjørhet og flyktighet. Argumentene fra den gang, også hos Adorno, virker tidvis abstrakte og underlige, men de må forstås på sine premisser anno 1967. Adorno har gitt oss noe å tenke på, men har ikke gitt oss en oppskrift. Og historiens dialektikk er like påfallende i dag som den gang. DDR var offisielt anti-fascistisk, med en lang liste over tidligere nazister med karriere i kommuniststaten, og med overvåkning og fulle fengsler en fascist-stat verdig. I Vest skrøt man av frihet og innførte yrkesforbud for ytre-venstre-lærere. Det reiste, og kanskje fortsatt reiser, de vanskelige spørsmålene om egentlighet og irrasjonalitet som Adorno er inne på. Det egentlige er det dype, ja.

 

Adorno antyder noen tanker som får oss til å tenke på en noe mer uklar teoretiker, filosofen Martin Heidegger (1889-1976), et politisk motstykke til Adorno. Sistnevnte tar opp glassklart hva Heidegger pakket inn i ord; det angivelige «noe» som henger ved jødene. Høyreradikalismen har vært og er åpen for dette «noe», som man vanskelig kan beskrive helt konkret. I sin konkrete form fremstår høyreradikalismen som irrasjonelt tøys, men en slags dialektiske vending basert på etterrasjonalisering av dårlig samvittighet gjør at noen kan tenke «man tok vel ikke livet av dem helt uten grunn?» Er det ikke «noe» ved dem? I dag bør vi ikke til høyreradikale for å finne det samme spørsmålet.

 

De platte løgner

Høyreradikalismen må som annen ekstrem ideologi baseres på forestillinger som ofte er de rene løgner. Holdninger som «Under krigen, da ..» og «ikke alt var dårlig under Hitler». Adorno påviser flere steder hvordan de plumpe løgner blir benyttet, som ytre høyres enorme overdrivelser av tyske erstatninger til Israel. Logikken – i den grad det ordet passer her – er ofte «tenk på et tall», og ras mot dette. Det er myten om pengejøden, en ur-klisjé fra ytre høyre, med lang historie. I dag videreføres den ikke bare av høyreekstreme.

 

Ytre høyre bedriver når det passer dem også juridisk formalisme, noe Adorno påpeker i sitt foredrag. Avståelsen av Sudetland fra Tsjekkoslovakia i 1938, var da juridisk lovlig? Undertegnet av allierte, av Tyskland og av Tsjekkoslovakia? Løsriv fenomenet fra skyldspørsmålet, og man kan fremstå tilsynelatende logisk. Kom med påstander, gjerne spissformulert, som at «tyskerne blir diskriminert over hele verden!» Dette har ytre høyre i Tyskland bedrevet lenge. Særlig var det viktig at Tyskland endelig skulle slutte med denne skyldbekjennelsen. «Bli nå ferdig med krigen! Har ikke Israel fått nok nå?»

 

Over 50 år etter Adornos foredrag aner vi at mange nye innbyggere i vesten har stor forståelse for denne tankegangen. «Nå får det være nok med jødemaset,» eller bedre, «Israelmaset.» Sistnevnte er dessuten en rasistisk stat, heter det, uten at man skuer til det noe spesielle nabolaget denne staten har.

 

Sosialt fall, arbeidsledighet og «såkalt demokrati»

Adorno trekker frem angsten for de-klassifisering; angsten for sosialt fall. Det er et velkjent fenomen, gjerne tillagt en sosial klasse kalt småborgerskapet; de som arbeider og sliter, kanskje har en liten butikk eller et firma, men som i alle fall ikke tilhører proletariatet.

 

Noe tidstypisk trekker Adorno frem bekymringen for den teknologiske arbeidsledigheten. Den var der i 1967, og den har vel senere bare tiltatt; bekymringen, ikke nødvendigvis realitetene. Det er og blir et empirisk spørsmål, og det hjelper oss ikke stort at Marcuse skrev om dette under andre verdenskrig eller at Adorno bekymret seg. Teknologiens virkninger er et politisk spørsmål, kanskje kan den signalisere 20 timers arbeidsuke og mer miljøvern?

 

Teknologipessimismen hos Frankfurter-skolen er interessant, men som hos filosofen Heidegger knapt noe å løpe etter. For øvrig har Adornos stjerneelev, nevnte Jürgen Habermas, utviklet teknologikritikken i mer interessant retning enn Adorno. Habermas bekymret seg også over keynesiansk liberalisme. Her gir Adorno ingen særlig nyansert økonomisk analyse av det tyske sosialdemokrati anno 1967, men hva ville han ha sagt om det samme sosialdemokratiske parti fra 1998 og fremover? Reformen kalt Hartz 4 utgjorde en svært brutal sosialpolitikk.

 

Også et par andre steder i foredraget fremstår Adorno i dag som en underlig skikkelse. Kollektivisering av landbruket? Det lyder som et ekko av sovjetiske katastrofer og overgrep. Og provins mot byene? Nå ja, motsetninger finnes jo, men det kan hos Adorno virke som om provinsen og landbruket må opplyses av bedre tenkere. Han underslår heller ikke å bruke uttrykket «såkalt demokrati», hvorpå det bedre alternativ var rent teoretisk. Eller sagt på en annen måte: Adornos foredrag ved Universitetet i Wien kunne ikke ha blitt avholdt i nabolandene Tsjekkoslovakia eller DDR. Det var og er forskjellen på det såkalte demokrati og ikke-demokrati.

 

Og i dag?

Adorno nevner flere steder det ny-nazistiske partiet NPD, som hadde en viss suksess i vest-tyske delstater på den tiden. I dag er partiet borte, det kom aldri inn i det tyske parlamentet i Bonn. Noen vil kunne si at en arvtager er det tidvis meget populistiske Alternativ für Deutschland (AfD), som har hatt suksess både nasjonalt og på delstatsnivå. Partiet ble etablert i protest mot EUs finans- og pengepolitikk, og ønsket å trekke Tyskland ut av euro-samarbeidet. Senere har partiet også fremvist en fløy som ligger tett opp til høyreradikalismen, med både standpunkt og retorikk som er lett gjenkjennelig. Men typisk nok er partiet også splittet. I likhet med høyrepopulistene i Østerrike, virker det som om ytterpartiene ikke takler suksess, og splittes eller taper valg kort tid etter en valgsuksess.

 

Hvorfor øker anti-semittismen i dagens Europa? Hvorfor uttrykker mange franske jøder at de ikke føler seg trygge i Europa? Og hva kunne være rollen til kritisk teori i dag? Historikeren Volker Weißhar en interessant bemerkning i bokens etterord; hva med kritisk teori og politisk islam? Er kanskje ikke denne ideologien å anse som dagens fascisme? En tydelig totalitær ideologi, vilje til terror og drap og med fanatiske tilhengere? Volker Weiß antyder at de som selv skal bekjempe den nye høyreradikalismen lider under de samme forhold av støy og spetakkel. Vi kan legge til med Adornos negative dialektikk; opplysning slår over i myte. Fred blir vold, og antifa blir sin motsetning.

 

Allerede i 1967 skrev Adornos elev, nevnte Jürgen Habermas, om det han kalte «venstre-fascismen», en karakteristikk myntet på de mer voldelige og revolusjonære blant studentbevegelsene. Betegnelsene og de politiske retninger voldsmenneskene påberoper seg, varierer. Bak fenomenet kan det fremdeles ligge mange av de sosialpsykologiske årsaker Adorno antyder i sitt foredrag.

 

Adorno var venstrefløyens mann, men kan i dag leses med like stort utbytte av høyre eller sentrum, eller hvor folk måtte føle seg politisk hjemme. En viss uro melder seg etter lesning av hans skrifter, en påminnelse om at det er mulig å tenke bedre om fenomenene. Problemet med Adorno er at han aldri sier hva vi skal gjøre. Vi finner ingen oppskrifter. Han er som han sa om seg selv, en teoriens mann. Han er ingen mann for de nye universiteter av «endringsledelse» og tomprat om mangfold og følelsesstyrte analyser, men snarere en som tar all prat om refleksjon på alvor. Et tungt alvor. Vi kunne trengt noen Adorno-aktige skikkelser også ved norske universiteter.

 

 

Referanser:

[1] Teksten er basert på forordet til den norske utgaven av Adornos «Aspekter ved den nye høyreradikalismen,» utgitt i serien Cappelens Upopulære Skrifter, 2020.

[2] For en grundig drøftelse av Adornos liv og virke, se Müller-Doohm, Stefan (2003) Adorno: Eine Biographie, Suhrkamp, Berlin

[3] Øyvind Østerud: «Hva er nasjonalisme?» Universitetsforlaget, 1994.