En kommentar om ulikhetenes by

Jeg ble invitert hit for å snakke om en bok, men velger å snakke om meg selv. Det er tross alt det jeg kan best, og det fins jo så utrolig mange bøker, men bare én av meg.

For å komme oppgaven litt i møte, skal jeg likevel forsøke å snakke om meg selv i relasjon til boken. Så blir det kanskje ikke helt uten mening. Men hvem vet.

Jeg kan med det samme slå fast at det mest irriterende med å lese denne boken er at jeg omtrent midtveis ble fratatt den gode følelsen jeg i atskillige år har gått rundt med, og som jeg håper dere andre også har vært så heldige å gå rundt med, nemlig den som sitter som en klebeånd på innsiden av skallen og maner og maner at jeg er spesiell og ikke som alle andre, at jeg drives av edlere motiver, finere, dypere, på alle måter bedre, samt mindre vulgære og mer opphøyde. Sånn er det kanskje likevel ikke. På den måten er «Oslo – Ulikhetenes by» en uheldig bok å lese. Man kommer neppe styrket ut av den. Jeg gjorde det i hvert fall ikke. På den andre siden har jeg lært noen viktige overlevelsestriks som antakelig kommer til å sørge for at jeg lever lengre enn jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde lest boken. For i følge boken, hvis jeg da har forstått diagrammene korrekt, får jeg dersom jeg flytter til Bærum når jeg blir åtti, to ekstra leveår som jeg kan bruke til akkurat hva jeg vil. Det høres ved første øyekast positivt ut, men så blir jeg i tvil. For hva er vitsen med å få to ekstra leveår, hvis jeg ikke lenger føler at jeg er unik og spesiell? Dette strever jeg litt med, merker jeg. Så takk skal dere faen meg ha for det.

Ettersom jeg ikke selv er sosiolog og kun unntaksvis omgås den sosiologiske sjargongen, har boken lært meg noen fine ord og begreper. Det er jeg takknemlig for. Dagbefolkning og nattbefolkning er for eksempel to gode ord. Livssjanser er et annet. Og ikke minst sekundærsosialisering. Jeg vet ikke hva det betyr, men velger å tolke det som om det handler om å gi folk en ny sjanse. Første gang de ble sosialisert, gikk det kanskje ikke helt bra. Så nå tar myndighetene dem ut av det uheldige miljøet, gir dem nye foreldre og søsken, samt en pille som gjør at de glemmer alt de kan og er, slik at de kan starte med blanke ark. Dette virker som et veldig sympatisk tiltak og er noe jeg stiller meg udelt positivt til.

Jeg vet ikke om dere sosiologer er klar over at språket deres har mye poesi i seg. Norge behøver en poet som kan gjøre for sosiologien det som poeten og juristen Cathrine Grøndahl har gjort for jussen. En skriveglad og helst litt nedslått sosiolog som vet med seg selv at hen aldri vil nå opp i det kvasse sosiologmiljøet. Alternativt kan det være en poet som kjenner at hen vil noe mer, at det ikke holder å være poet. Uansett burde Cappelen Damm akademisk utlyse en konkurranse.

Noen ord om meg selv:

Jeg kommer fra en annen by, litt lenger nord, og før jeg kom til Oslo, bodde jeg et år i en fransk landsby utenfor Paris, et par år i en liten norsk sørlandsby, jeg gikk noen år på filmskole i København og deretter et års tid i Göteborg. Dette er byerfaringen min. Forresten har jeg levd uten toalett og bad på Svartlamon i Trondheim også. Det må nevnes. Men i de siste 21 årene har jeg forsøkt å overleve i og forstå Oslo. Det går ganske bra, men det går først og fremst bra på grunn av marka. Det fins fortsatt stedsnavn jeg aldri har hørt om, og det fins et flertall destinasjonsnavn på busser og t-baner som skremmer meg og som jeg knapt nok vil være i stand til å plassere på kartet. Jeg har valgt å bosette meg i et gated community oppe ved skogen, ikke ulikt en karakter ved navn Doppler som jeg har skrevet noen bøker om. Der er det fantastisk homogent. Verden utenfor fins omtrent ikke i det hele tatt. Min svenske kone og jeg havnet der oppe ved en slags tilfeldighet, liker jeg å tenke på det som. Ingen av oss kjente Oslos ulike strøk med medfølgende stereotypier eller fordommer. Vi var på vei til Sognsvann for å gå tur og kjørte forbi et visningsskilt og tenkte pokker heller.

På forhånd hadde vi, helt etter boka, bodd noen år i en utpreget kunstnerleilighet på Grünerløkka, et gammel industrilokale hvor vi delte kjøkken, toalett og dusj med et animasjonsfilmselskap. Da vi ventet barn, flyttet vi til en leilighet i Oscarsgate. Ikke noe fancy. Vi lånte penger og klarte akkurat å kjøpe en litt mørk og utrivelig leilighet. Hvorfor det ble Oscarsgate, kan jeg ikke svare på. Det var det vi fant, kan være et svar. Men det kan også tenkes at vi ønsket å identifisere oss med det Oscarsgate-aktige, hva det nå kan være. Etter mindre enn et år i den leiligheten, havnet vi på Sogn, der vi fortsatt bor. Et beskyttet villastrøk som vi aldri i verden hadde kunnet kjøpe oss inn i i dag. Og som vi så vidt var i stand til å skrape sammen penger til den gangen. Strøket har vist seg å være en idémessig gullgruve. Flinke, rene og sympatiske folk med flinke, rene, sympatiske hjerner. Joggende barn. Matpakker med artige agurkmønstre på skivene. Tusenvis av mailer om vennskapsgrupper, FAU-referater og mye glutenproblematikk. Vi bor i et hus med plen med «plass til lek og andre aktiviteter som kan observeres fra boligen» som det står i bildeteksten på side 199. Vi bor i et strøk som så vidt jeg vet reiste seg som følge av t-baneutbyggingen og et hus som Akersbanene krevde at det bare skulle være ett av på hver tomt og at tomtene for øvrig «ikke skulle benyttes til industri, håndverk, handel eller underholdning», for å sitere boken på side 43.

Ikke noe av dette foregår i vårt nabolag. Det kan dere banne på. I hvert fall ikke underholdning. Industri har jeg heller ikke sett noe til. Og vi bor i et nabolag hvor det helt klart «kan være fordeler å hente fra å befinne seg i et nabolag som sogner til skoler med flinke medelever, gode lærere og mange engasjerte foreldre.» (s. 63).

Her blir det naturlig å nevne Nordberg skole, merker jeg. Vår eldste sønn er ferdig der. De to andre er på vei inn. Da eldstemann startet, sa rektor at hans skole skulle ha landets høyeste karaktersnitt. Slik var det bare. Ingen diskusjon. Han forsto, og visste av erfaring, at enkelte elever bukker under for presset, så derfor oppfordret han oss til å dempe forventningspresset sånn innad i familien. Gruppepresset i klassene kom uansett til å bli stort nok. Midtveis i 10. klasse, da alt begynte å stramme seg til, arrangerte skolen en kveld med Finn Skårderud som snakket om barn og flinkhet. Underforstått: Vi er litt large og tøyser litt med det, men alle visste likevel at dette var en del av taktikken for å få oss til å levere barn som kunne levere gode resultater. Og det funket som pokker. Ungene våknet klokken seks for å lese til prøver.

Barna i vårt nabolag sperrer øynene opp om de ser noen røyke. De blir bekymret om de får i seg litt røyk fra en forbipasserende på en gate i utlandet. De syns det er veldig rart å høre om at noen drikker så mye at de blir fulle. De kjenner ingen voksne som ikke har høy utdannelse eller jobb. Og de møter sjelden eller aldri voksne som ikke har lav BMI og som ikke lurer seg til en ensom løpetur i skogen før familiens fellestur senere på dagen. Der bor jeg altså, og kan ikke annet. For dette forstår jeg og behersker jeg, og jeg bærer huset og stedet med meg som et smykke. Antakelig kan dere se det på meg. Jeg er fornøyd. På tross av mitt relativt dristige yrkesvalg, og min enkle, men trivelige, oppvekst i en provinsby lenger nord, har jeg klart å karre til meg en bolig og være deltakende i å skape og opprettholde en familie i et velfungerende og etter hvert absurd kostbart strøk av selve hovedstaden. Og hadde det ikke vært for denne helvetes boken, kunne jeg ha fortsatt å leve i troen på at mitt Oslo er det eneste Oslo jeg behøver å forholde meg til. Nå har ting blitt mer komplisert. Det føles som om jeg har falt i sosiologigryta og kjemper for å komme opp.

Og for å gjøre vondt verre når det gjelder selvbildet, står vi, altså familien jeg er en del av, midt oppe i en monster-oppussing som kommer til å gjøre oss til utleiehaier. Årsaken er vi begge er frilansere som kan knipses ut av arbeidslivet voldsomt lett. Et dunk i hodet, så er det over og ut, så vi følte at vi måtte ha en slags sikkerhet. Derfor bygger vi på fikser og herjer. Vi har til og med lånt mer penger enn jeg våger å fortelle om for å klare dette. Antakelig lever vi over evne og må flytte, Gud forby, til den fryktede østkanten i løpet av noen år, når krakket kommer og banken beleirer oss og ingen studenter lenger vil betale det hvite i øyet for å bo i den vesle leiligheten vi bygger. Da blir det omvendt klassereise – som jeg forhåpentligvis kan trekke av på skatten siden jeg garantert kommer til å skrive bok om det. Som det står på side 132: «Beslutningen om å flytte skjer bare hvis den økonomiske avkastningen eller nettonytten av å flytte minus transaksjonskostnadene ved å flytte er positiv». Dette punktet nærmer seg antakelig med stormskritt. Håndverkerne i og rundt huset vårt graver daglig vår egen grav og vi burde naturligvis ha innsett det for lenge siden. Dette har gjort skjegget mitt grått, og denne boken kommer ganske nøyaktig et år for sent. Jeg undersøker nå med advokat om det kan være grunnlag for å saksøke Cappelen Damm økonomisk, eller subsidiært forfatterne, dere vil i så fall høre fra meg. Hvis det skjer, så ikke ta det personlig. Jeg er bare ute etter penger. Ikke etter prestisjen deres, som utvilsomt er velfortjent.

På toppen av det hele har man valgt meg inn som motvillig vararepresant for et av de styrende partiene på Rådhuset. Et grønt parti. Helt mot min vilje. Det må understrekes. Jeg sto på 55. eller 56. plass på listen. En trygg kjendis-paradeplass. Men ble kumulert inn. Det samme skjedde med Lars Lillo Stenberg. Han er muligens en mer egnet politiker enn meg, og gjør sikkert en super jobb. Jeg er dessverre nokså uegnet og gjør det ikke. For denne byen forstår jeg lite av. Jeg har snarere bidratt til å øke segregeringen enn til å dempe den. Helt til nå. Denne boken vil forhåpentligvis gjøre meg til en bedre politiker. Det er jeg ganske sikker på. Eller det vil si den kommer til å løfte meg fra å være et null av en vararepresentant til å bli en litt mer kunnskapsfull, men antakeligvis fortsatt distré, vararepresentant. Og det er jo likevel bedre enn ingenting.

Boken fikk meg til å lure på om jeg egentlig nærer en skjult, også for meg, tiltrekning til hvit makt-ideologien. Jeg oppholder meg nemlig gjerne og ofte i marka, og i følge figur 7.3 på side 156, er marka det stedet hvor man desidert har lavest sjanse for å støte på ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere. Og det stemmer. I alle mine år som markatraver har jeg knapt nok støtt på en eneste ikke-vestlig innvandrer eller noen av deres etterkommere. I den grad de overhodet eksisterer, oppholder de seg andre steder. Marka er også det stedet hvor det er lavest mulighet for å støte på beboere som tilhører den øverste 1 prosenten av norske finansformuer, i følge boken. Minus Olav Thon, da, tenker jeg. Han støter jeg på rett som det er der han vandrer rundt der inne med den rare lua si. Men jeg er ikke sikker på om han bor der. Men noen sier han gjør det. Men jeg vet altså ikke.

Til sist vil jeg si til alle manusforfattere som er tilstede her i dag, erfaringsmessig er det alltid noen, kelnerne for eksempel, Oslo blir mer og mer som LA, det står det ikke noe om i boken, men det tror jeg den blir. Alle har minst et manus i magen og Lena Dunham sitter ved annethvert bord. Antakelig fins det manusambisjoner hos enkelte sosiologier også. Her er uansett et tips: Denne boken er en eneste stor karaktermaskin. Og leser man nøyere vil man oppdage at den også er en plotmaskin. Boken vil kunne danne grunnlag for langt mer spennende karakterer enn det som i dag er vanlig i norske filmer og tv-serier. For hva er det manusforfattere ofte mangler? Jo, nettopp dyptpløyende kunnskap om hvem som bor hvor og gjør hva og tenker og tror hva.

Vi kan få fantastiske romantiske komedier fra manusforfattere som setter seg inn i S-formen som skiller nabolag med overrepresentasjon av henholdsvis over- og arbeiderklassen.

Vi kan få deilige skitne farser fra østkanten, Kaurismäki-aktige og herlig traurige, eller muligens en Oslo-variant av Ettore Scolas «Tarvelige, heslige og vemmelige».

Selv gremmes jeg over at vi ikke hadde tilgang til denne boken da jeg sammen med Bjørn Olaf Johannessen og Per Schreiner skrev «Kampen for tilværelsen» for NRK for noen år siden (nå for tiden er den tilgjengelig på HBO Nordic, blunk, blunk). Da hadde alt kunne blitt hakket hvassere, selv om det i og for seg ble relativt hvast allerede, med den nokså intuitive klasse-kunnskapen vi tre klarte å grave opp helt uten sosiologers hjelp.

Boken gir meg også lyst til å skrive et drama om en som setter seg ned med The Oslo Register Data Class Scheme (s. 67) og som ikke kjenner seg igjen i noen av kategoriene. Han tjener en vanlig årslønn, men bruker kreftene sine på å late som om han har kulturell kapital som han egentlig ikke har. Det er veldig stressende for ham og han pådrar seg en sykdom som bare blir verre helt til han innrømmer for verden at han egentlig ikke har kulturell kapital i det hele tatt. Da blir han omsider frisk og får seg kjæreste og nytt hus og får det veldig, veldig bra.

Inspirert av følgende sitat på side 65: «Poenget er altså at dersom det blir flere ressurssterke i byen, så kan dette føre til at de må bosette seg på andre steder enn hva de har gjort tidligere, med den konsekvens at segregasjonsnivået totalt går ned», får jeg lyst til å skrive en action thriller hvor segregeringen mellom de høyt utdannede og de ufaglærte og uskolerte tilspisser seg til åpen konflikt. Til krig. Som varer i tiår. Og hvor de høyt utdannede på grunn av sin høye utdannelse til slutt løser tidsreisens gåte og sender en høyt utdannet agent tilbake i tid for å drepe den ufaglærte opprørslederen mens han enda er barn. Og de ufaglærte kan ikke slå tilbake fordi de ikke kan matche dette, fordi de ikke skjønner noe av tidsreiser, fordi de er ufaglærte – på grunn av manglende utdannelse. Så de høyt utdannede vinner og de ufaglærte utryddes.

I oppfølgeren må noen av de høyt utdannede begynne å gjøre de jobbene som de ufaglærte gjorde før de ble drept eller fordrevet, så da utvikler det seg en ny underklasse, og så er det på´n igjen.

I film nummer tre dukker figur 3.4 opp. Som en slags Alien. Man kan allerede ane munnen og svelget der oppe til høyre. En misdannet fot her nede, som den likevel løper overraskende hurtig på. Den etablerer og formerer seg i mennesker som foretar klassereiser. Dermed er det over og ut for store deler av befolkningen. Slik kan jeg holde på. Jeg plasserer boken i hyllen sammen med den andre filminspirasjonslitteraturen jeg bruker for å finne ideer.

Takk for god bok.