Prekariatet på norsk

TEKST: Line Eldring og Elin Ørjasæter.

Så vemodig. Det er følelsen etter å ha lest datidens storselger innen sosiologi, Klassesamfunnet på hell, om igjen ved inngangen til 2018. Med nitid kategoriseringsiver og bruk av statistisk analyse beskriver forfatterne et samfunn der yrkesmotsetninger betyr mer enn klasse. Nå tretti år senere lurer forskerne på om de unge får seg et yrke i det hele tatt.  

Det store arbeidslivsspørsmålet er nemlig ikke lenger profesjonenes kamp, men prekariatets vekst. Andelen folk som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden.  Parallelt med dette er spørsmålet om teknologisk utvikling vil føre til ”jobless growth” i stor skala. Disse to trendene, veksten i atypisk arbeid og høyere innovasjonstakt, vil kunne forsterke hverandre.

Løsarbeiderne – de permanent midlertidige

Prekariatet – den nye farlige klassen, er tittelen på Guy Standings bok som kom ut på norsk i 2014. Ordet prekariat er satt sammen av ”proletariat” og ”prekær”: De som selger sin arbeidskraft men som aldri er trygge for sin inntekt. Prekariatet har korttidskontrakter eller er ringevikarer, frilansere og ”konsulenter”. Og de er det permanent. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted som tilbyr midlertidig jobb.

Fordi begrepet prekariat enn så lenge har liten gjenklang her hjemme har vi kalt vår kommende bok Løsarbeidersamfunnet. Boka publiseres på Cappelen Damm våren 2018, og handler om atypiske tilknytningsformer i det norske arbeidslivet – eller om løsarbeid, for å si det på godt norsk. Løsarbeidet tar mange former, og vi rekker ikke innom alle i denne kronikken. Det viktigste fellestrekket er det de mangler, nemlig forutsigbarhet, trygghet og oppsigelsesvern.

Vi vil i det følgende gi et kort innblikk i tre former for løsarbeid i det «nye» norske arbeidslivet: innleie, såkalte maskerte arbeidstakere og plattformøkonomiens frilansere. Dette er måter å jobbe på som bryter med den tradisjonelle faste ansettelsen og yrkesorganiseringen av arbeidslivet forfatterne av Klassesamfunnet på hell tok for gitt.

Utleie av arbeidskraft

Det er en vanskelig jobb å tallfeste omfanget av utleid arbeidskraft, men noe vet vi. Per 2016 estimerte Fafo følgende når det gjelder omfanget av innleie: Innleide arbeidstakere utgjør 1,5-2 prosent av alle årsverkene som utføres i Norge (inkludert arbeidstakere på korttidsopphold i Norge). Bruken av innleie er størst innen næringer som bygg, verft og fiskeforedling, men brer seg også innen både detaljhandel og helse/omsorg.

I og med at det trolig er flere utleide som jobber mindre enn ett årsverk enn for ordinært ansatte, kan det være en større andel av befolkningen som lever av å leie ut arbeidskraften sin. Tallene varierer sterkt mellom bransjer, og er særlig høye innenfor byggenæringen. I bygg og anlegg på landsbasis utfører innleide fra bemanningsforetak 8-11 prosent av alle håndverkerårsverkene. I bygg og anlegg i Oslo og Akershus utfører innleide fra bemanningsforetak hele 14-18 prosent av alle håndverkerårsverkene.

Fafos anslag for byggenæringen i Oslo-området er lavere enn det som framkom i de lokale fagforeningenes egen kartlegging våren 2017. Deres undersøkelse viste at 35 prosent av arbeidstakerne på de store byggeplassene i Oslo var innleide. Det kan være ulike grunner til at tallene spriker, men i enkelte områder er den reelle innleieandelen åpenbart langt høyere enn de offisielle gjennomsnittstallene viser.

Les også: Klassebevissthet på hell av Tor Bjørklund

Risiko skyves over på sårbare grupper

SSBs sysselsettingsstatistikk viser at over halvparten av leiearbeiderne er utenlandske, og et stort antall er heller ikke fast bosatt i Norge. Etter østutvidelsene av EU har en stadig større del av arbeidsstokken i bemanningsbransjene blitt rekruttert derfra. Fleksibel og billig arbeidskraft gir konkurransefortrinn for bemanningsforetakene, sammenlignet med bedrifter med tradisjonelle ansettelsesforhold.

Dersom reglene følges, er ikke denne arbeidskraften billigere enn den faste målt i kostnad per arbeidstime fordi likebehandlingsreglene innebærer at innleide arbeidstakere skal tjene minst det samme som fast ansatte. Men for innleiebedriftene er det på kort sikt mye å tjene på å kunne regulere inntaket av arbeidskraft nærmest på dagsbasis.

Den store risikoen og kostnaden tas av leiearbeiderne selv. Den hyppigst brukte kontraktsformen i bransjen har de siste årene vært ”fast ansatt uten garantilønn”, såkalte nulltimerskontrakter. Her er det arbeidstaker som bærer risikoen for at det er oppdrag å få, ikke bemanningsforetaket.

Etter en rettssak om denne kontraktsformen der arbeidsgiveren tapte (Clockwork-saken), ser vi nå at stadig flere av de såkalt ”seriøse” bemanningsforetakene tilbyr små faste deltidsstillinger (f.eks. 20 prosent, men med forpliktelse til å være tilgjengelig for oppdrag 100 prosent), for så å gjennomsnittsberegne arbeidstiden over et helt år. Kombinasjonen gjennomsnittsberegning, liten deltidsprosent og påfyll med tilkallingsvakter gir i realiteten arbeidstaker nøyaktig samme prekære situasjon som tidligere ved nulltimerskontrakter.

Eksempelet Orange helse

Likebehandlingsreglene kan dessuten omgås og brytes på mange måter, men som regel slik at det er bemanningsforetaket som tar merverdien, ikke kundebedriftene. En metode er å  trekke fra utgifter til reise, losji og opplæring på lønnsutbetalingene. Orange helse, et selskap som har leid ut helsepersonell til et stort antall norske kommuner trakk fra så mye at den utbetalingen for arbeidstakerne (etter skatt) var 88 kroner timen, mot tilsvarende 145 kroner for norske kolleger på samme arbeidsplass. Orange helse opererte med et litauisk datterselskap i en ganske så intrikat selskapsstruktur, blant annet med konti i skatteparadiser. 

Maskerte arbeidstakere

Debattene om bemanningsbransjen har blitt stadig mer intense de siste årene. Mens den tilknytningsformen vi i boka kaller ”maskert arbeidstaker” oftere har gått under radaren. Maskert arbeidstaker betyr å erstatte arbeidstakere med selvstendig næringsdrivende, uten at realiteten i arbeidsforholdet er endret. Arbeidsgiver krever faktura for utført arbeid, i stedet for å utbetale ordinær lønn og sparer dermed både kostnader per arbeidet time i tillegg til at de fleste andre forpliktelsene i arbeidsmiljøloven forsvinner.  

Ett eksempel er drift av omsorgsboliger basert på bruken av ”konsulenter”, arbeidstakere som får beskjed om å starte eget foretak og sende faktura. Leverandørene konkurrerer i stor grad mot kommunenes egne tjenester, der ordinært kommunalt ansatte har et gjennomsnittlig sykefravær på stabilt 11 prosent på landsbasis mot 6,45 prosent i alle bransjer.  De kommunalt ansatte følger også tariffavtaler med en rekke tillegg knyttet til kveld, natt og helg. Mens «konsulentene» har ved sykdom plikt til selv å skaffe vikar, og sykefraværet er, ikke uventet, svært lavt. 

Konsulentene går gjerne medlever-turnus (døgnlange vakter) uten tillegg og de får ikke betalt for opplæring eller nødvendige kurs. De private leverandørene konkurrerer altså ut kommunens egne ansatte på ulike vilkår. Denne måten å drive omsorgsbolig på er slik vi ser det en gamechanger i en raskt voksende sektor med store potensielle overskudd for private aktører.

Plattformøkonomiens «liquid workforce»

Den siste trenden vi vil peke på her er den potensielle framveksten av plattformøkonomien, også kalt delingsøkonomi. Foreløpig er denne sektoren svært liten og kjennetegnet av digitale plattformer som knytter forbruker direkte til leverandør, som restaurantmat-leverandøren Foodora eller oppdragsformidlingen Finn.no/smajobber.

En del digitale profeter hevder at denne formen for økonomi vil endre måten vi lever på dramatisk, og til det positive. Andre har framhevet det problematiske i arbeidsforholdene for dem som kjører bilen eller leverer middagen. En aktør som Uber vekker både fascinasjon og forargelse.

Det slående nye ved slike tjenesters virkemåte, algoritmiske styring og direkte kobling mellom kunde og leverandør, kan overskygge hvor store endringene kan bli i det ordinære arbeidsmarkedet på grunn av denne teknologiens muligheter. Store tradisjonelle bedrifter kan spare kostnader ved å rigge om en rekke interne funksjoner fra å bli utført av ansatte, til å bli utført ved plattformbaserte tjenester med selvstendig næringsdrivende som tilbydere.

Dette ble også trukket fram allerede av det såkalte delingsøkonomiutvalgets NOU 2017:14, s 95/96: Det er nærliggende å tro at tradisjonelle virksomheter vil overta løsninger som skapes av plattformene, og at dette ikke bare vil kunne gjelde teknologi, men også tilknytningsformer.  Og se hva som skjer: Revisjons- og konsulentselskapene verden rundt gir sine kunder (oftest også store selskaper) råd om å rigge seg om for plattformøkonomi. I Accentures rapport #techvision 2016 er liquid workforce presentert som en av de store trendene: Increased expansion of workforce to external talent including both formal contractors and crowd platforms.

Rapporten anbefaler at alle bedrifter følger en hundredagersplan, der trinn fire er å formalisere bedriftens strategier mot større bruk av frilansere og entreprise/oppdragstakere. Vi tipper at diskusjonen om hva vi skal kalle delings/plattformøkonomien på norsk vil være glemt om fem år. Da er det  liqud workforce det handler om. Flytende arbeidskraft – eller rett og slett løsarbeidere?

Prekariatet på norsk?

I møte med løsarbeidersamfunnet lanserer Guy Standing begrepet prekariat som betegnelsen på en av seks samfunnsklasser. De øvrige er elite, proficianere, salariat, arbeiderklasse og de utslåtte. Standings poeng er at prekariatet, den voksende og (for de øvrige) farlige klassen, må danne nye politiske bevegelser, fordi det bestående sosialdemokrati og den eksisterende fagbevegelsen ikke har noe å tilby dem.

Her mener vi Standings analyse er feilslått i en nordisk kontekst. Her er velferdssamfunnet bygget gjennom politisk enighet og kompromisser mellom høyre- og venstresiden, og gjennom partssamarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det gjør også at framveksten av løsarbeidersamfunnet kan få andre motsvar i Norge enn i Standings univers. Det gjør også, håper vi, at diskusjonen om klasseprivilegier i arbeidsmarkedet kan bli både konkret og relevant. Konkret, i den forstand at diskusjonen bør handle om lov og reguleringer av tilknytningsformene i arbeidslivet, og relevant, i den forstand at diskusjonen bør være fulgt av oppdatert empiri om alle deler av arbeidslivet.

Arbeidslivsmodell på hell

I vår kommende bok, Løsarbeidersamfunnet, hevder vi at selve tilknytningsformen i arbeidslivet betyr noe, ja faktisk er helt vesentlig. Ikke bare for den enkelte arbeidstakers inntekt og sikkerhet, men også for den norske arbeidslivsmodellens bærekraft og framtid. Kapitteltitlene viser også bokas disposisjon: Innleid, utsendt, selvstendig, frilans, fast, midlertidig, ekstra og svart. Både arbeidsgivere som trenger fleksibilitet og tillitsvalgte som frykter løsarbeidersamfunnet bør ta de arbeidsrettslige kategoriene på alvor.

Bedriftene står i fare for stadig å velge alternativer som lønner seg på kort sikt, men som ødelegger bransjen på lang sikt. Arbeidsrettslige og kollektive reguleringer kan hindre dem i gjøre det, og dermed også beskytte dem mot seg selv. Norge er en del av EUs arbeidsmarked, men har et langt større slingringsmonn innenfor EØS-regelverket enn det vi hittil har tatt i bruk. Vi tror at det er det disse spørsmålene som kommer til å dominere arbeidslivsdebatten framover.

Og det er dette som er så fascinerende, men også sørgelig, ved lesingen av Klassesamfunnet på hell; Selve ansettelsen, som disse forfatterne naturlig nok ikke problematiserte, kan ikke lenger tas for gitt.