Partioppslutning på Grorud 1961-2015: Ap øker mens oppslutningen om FrP krymper kraftig på 2000-tallet.
(Figur hentet fra boken Oslo: Ulikhetenes by).
TEKST: Tor Bjørklund, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Oslo er og har i årtier vært en sosialt delt by. Det er dermed ikke sagt at den også er partipolitisk delt. Men utvilsomt har den vært det. «To partier (Arbeiderpartiet og Høyre), to klasser, to bydeler», det var Gabriel Øidnes konklusjon på en studie av valg i Oslo fra den første halvdel av det forrige århundre. Akerselva var ikke bare en geografisk men også en sosial og politisk grenseelv. Men har denne karakteristikken fortsatt gyldighet? Fem punkter taler imot.
1. Topartisystemet som forsvant
Oslo hadde lenge i forhold til resten av landet – med mulig unntak av Finnmark – preg av å være et topartisystem. I mellomkrigstiden stemte rundt 90 prosent på enten Arbeiderpartiet eller Høyre. Fra 1961 til 2015 falt oppslutningen fra i overkant av 80 til i overkant av 60 prosent.
Topartisystemet løste seg gradvis opp. Oslo ble mer lik landet ellers. Den avstikkende posisjon skyldtes mellompartienes svake stilling. I de 30 første årene etter krigen fikk mellompartiene – V, SP, KrF – en oppslutning i landet under ett på i underkant av 30 prosent, som nå nesten er blitt halvert.
I Oslo, derimot, har mellompartiene i hele perioden etter krigen ligget relativt stabilt på rundt 10 prosent. Arbeiderpartiet og Høyre er fortsatt de to dominerende partiene, men endringene er entydige.
Byen har dessuten flere ganger gitt åpning for nye partier, blitt fødselshjelper for små partiers rikspolitiske gjennombrudd, som Rødt – eller daværende Rød Valgallianse – i 1993 og Miljøpartiet de Grønne 20 år senere.
2. Parti og klasse
Studie av klasser og valg har lang tradisjon i valgforskningen. Konklusjonene fra de seneste arbeider synes entydige. Klassestemmegivningen er definitivt på retur. Et mye brukt mål, Alfords indeks, skiller yrker i to – arbeider versus ikke-arbeider – og partier i to, sosialistiske partier versus ikke-sosialistiske. Indeksen oppnår sin toppskåre – én – når alle arbeidere, og bare dem, stemmer sosialistisk.
I Norge har indeksen i mange år vist en fallende kurve, en bevegelse ned mot nullpunktet. Riktignok er Arbeiderpartiet og Høyre fortsatt henholdsvis klart overrepresentert og klart underrepresentert blant arbeidere.
Men på ytterste venstre og ytterste høyre blir forventningene til Alfords indeks snudd på hodet. SV er underrepresentert – og FrP overrepresentert – blant arbeidere. Einar Gerhardsen var garantisten for Arbeiderpartiets røtter i Oslo øst. Han flyttet fra statsministerboligen i St. Olavs gate i nærheten av Slottet til en Obos-blokk på Sofienberg.
3. Ap-ledelsen forankret i vest
Arbeiderpartiledere etter Gerhardsen, og med Oslo som oppvekstområde, har derimot alle som en vært solid plantet på Oslo vest. Jonas Gahr Støres oppvekst- og nåværende bostedsadresse hører til Slemdal valgkrets. Den kretsen har gjennom en serie med valg vært Høyres beste i Oslo, en bykrets som alltid har hatt et valgresultat godt over Høyres beste kommunale enkeltresultat.
Jens Stoltenberg vokste opp i Mogens Thorsens gate på Frogner, et steinkast fra «Mogens Thorsens stiftelse», som gaten har sitt navn fra. Mogens Thorsen var en styrtrik skipsreder som sammen med sin hustru opprettet en stiftelse, hvis opprinnelige formål var å gi «verdig trengende» enker og ugifte kvinner fra «den dannede klasse» fri bolig.
Gro vokste opp i Camilla Colletts vei i umiddelbar nærhet til Uranienborg kirke. Det var i «Strøket bak Slottet» – Uranienborg krets – som i mellomkrigstiden var en av Høyres sterkeste bastioner. Som voksen flyttet hun til Bygdøy som ble et av Høyres beste oppmarsjområder i Oslo. Gro beveget seg dermed fra en av Høyre gamle bastioner til en av de nye.
Klassestemmegivningen er definitivt på retur
Jonas, Jens og Gro – velutdannede og fra «pene» familier – kunne ikke de overfor sine naboer bli kroneksemplene på at Arbeiderpartiet også er «vårt parti»? De er jo «en av våre». I perioder av Arbeiderpartiets historie har kombinasjonen av milliardær og Ap-velger vært utenkelig. Det er den ikke lenger. Det er milliardærer som ikke bare stemmer på Arbeiderpartiet men som også er medlem, som Trond Mohn.
4. Milliardær og Ap-velger
Den tidligere konsernsjefen i Orkla Jens P. Heyerdahl likte i sin tid å skilte med sitt medlemskap i LO og hadde gode kontakter i deler av Arbeiderpartiets ledelse. Onde tunger påstod riktignok at det lå en kommersiell strategi bak.
Dertil kan tilføyes at to profilerte milliardærer, Kjell Inge Røkke og Petter Stordalen, ved ulike anledninger har uttrykt sympati med Arbeiderpartiet. Det har gjerne skjedd i sammenheng med at det er blitt understreket at egen økonomisk posisjon ikke er vunnet via «gamle penger». De føler nærhet til Arbeiderpartiet som følge av sine folkelige røtter. I hvilken grad de jevnlig stemmer Arbeiderpartiet er imidlertid ukjent.
Hva som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet ikke lenger oppfattes som en trussel mot det frie næringsliv slik tilfellet var på 1950-tallet da Libertas, en aktivistisk forløper til dagens dannede Civita, rustet til kamp.
5. Fra klassepartier til folkepartier
Valg av parti er i mindre grad enn før bestemt av hvor en kommer fra, ens sosiale opphav. Viktigere er hvor en skal hen. Sagt på en annen måte: Enkeltsaker, holdninger og verdier sies å telle mer enn sosial bakgrunn og klasse. Partienes sosiale sammensetning er da også blitt mindre ensartet.
Dermed kan merkelappen «folkeparti» klebes til mange partier. Valgforskningenes påpekning av at de toneangivende partiene har fått en mindre distinkt sosial profil skulle peke mot en oppmykning av øst-vest skillet langs partipolitiske termer.
I perioder har kombinasjonen milliardær og Ap-velger vært utenkelig. Det er den ikke lenger
Oslo er skilt mellom indre øst/vest og ytre øst/vest. Indre øst/vest ligger innenfor Oslos gamle grenser fra før sammenslåingen med Aker herred i 1948. Dvs. den opprinnelige østkanten og vestkanten, som med visse unntak lå innenfor Ring 2 (Kirkeveiringen). Ytre øst/vest er ensbetydende med gamle Aker herred. De fire sognene som Aker bestod av – Ullern, Vestre Aker, Nordstrand og Østre Aker – er blitt analysert fra kommunevalget i 1907 til 1937.
Gradvis oppstod et partipolitisk øst-vest-skille som etter hvert forsterket og festnet seg. Bak lå to flyttestrømmer, beskrevet i Jan Eivind Myhres tekst om Oslos historie som delt by.
Slemdal versus Stovner
De klareste skillene mellom et sterkt Arbeiderparti og et svakt Høyre – eller vice versa – er nå ikke lenger knyttet til indre øst/vest men til ytre øst/vest. Slemdal versus Stovner har overtatt posisjonen til Uranienborg versus Tøyen. Ytre vest er den partipolitiske mest stabile bydelen. Høyre støttes normalt av over halvparten av velgerne i de utvalgte kretsene. Om Fremskrittspartiet plusses på blir høyrefløyens styrke som oftest over 60 prosent. Arbeiderpartiet svinger rundt 15 og som oftest i underkant av det nivået.
Indre øst representerer ikke lenger Arbeiderpartiets sterkeste tyngdepunkt. Det har forskjøvet seg til ytre øst. Men ingen av bydelene er så rød som indre øst, et resultat av at her er SVs og Rødts – og også Miljøpartiet de Grønnes – sine beste valgkretser. Indre vest hadde i 1961 en partiprofil svært lik ytre vest.
Men Høyre har tapt terreng. Om høyresiden imidlertid ses under ett – Høyre pluss Fremskrittspartiet – er oppslutningen kun unntaksvis under 50 prosent.
En etnisk delt by bidrar til å opprettholde det gamle partipolitiske skillet mellom øst og vest
Den mest interessante bydelen er ytre øst som er representert ved valgkretser fra Groruddalen. Med i overkant av 130.000 innbyggere er hver femte Oslo-borger en groruddøling. Dessuten har Groruddalen hatt en sterk og økende andel av innvandrere og deres etterkommere med bakgrunn fra det globale sør (Asia, Afrika, Latin-Amerika). Stovner ligger i tet, i 2016 hadde 45 prosent av innbyggerne ikke-vestlig bakgrunn mot beskjedne 28 prosent i 2004.
Innvandrerne og øst-vest skillet
I den andre enden finner vi Vestre Aker med 7 prosent. Alle av dem har riktignok ikke stemmerett (under 18 år og en del utenlandske statsborgere, jfr. stortingsvalg).
Innvandrerne og deres etterkommere har skapt et nytt øst-vest skille. En etnisk delt by bidrar dessuten til å opprettholde det gamle partipolitiske skillet mellom øst og vest. Ved de fire siste valgene har Arbeiderpartiet mønstret over 50 prosent støtte blant velgere med ikke-vestlige bakgrunn.
Knapt noen annen sosial gruppe slutter så massivt opp om Arbeiderpartiet. Men til forskjell fra Arbeiderpartiets kjernetropper i mellomkrigstiden – arbeidere på østkanten – har de ikke høy valgdeltakelse. Tvert i mot er den meget lav, ligger om lag 20 prosentpoeng under nivået for etnisk norske.
Stabilitet og endring
Fra 1961 til 2015 har det gamle partiskillet i Oslo mellom øst/vest blitt noe svekket, men det har i deler av byen – som i ytre vest – vist en bemerkelsesverdig stabilitet. Nye skiller har også oppstått. Byen er blitt etnisk delt etter øst/vest-skillet.
En ny kløft i valgdeltakelsens omfang er dessuten registrert, igjen langs øst/vest linjen. Den er riktignok ikke utelukkende et resultat av det store innslaget av innvandrere. I første halvdel av 1960-tallet var valgdeltakelsen på Veitvet i Groruddalen og på Slemdal så godt som nøyaktig lik. Ved stortingsvalget i 2009 var den derimot blitt 25 prosentpoeng lavere på Veitvet.
De fem punktene som innledningsvis pekte mot en entydig svekkelse av et partipolitisk øst/vest skille, kan stort sett avvises. Men om kontinuitet kan spores, er der utvilsomt også endringer.
Teksten er basert på Tor Bjørklunds kapittel «Topartisystemet forsvant, men øst–vest-skillet bestod. Historien om en politisk delt by», fra boka Oslo. Ulikhetens by, redigert av Jørn Ljunggren.
For en oversikt over valgresultat for hvert enkelt parti fra 1961 til 2015, eller mer informasjon om metode og utvalg, se tilleggsmaterialet til kapittelet.
