Oljefondet som forbilde

Her hjemme er vi vant til at oljefondet ofte utsettes for skarp etisk kritikk: mangelfull involvering fra hovedstyret, drift av eiendomsvirksomhet fra såkalte skatteparadis og uetiske milliardinvesteringer i utenlandske spillselskap, er bare noen av de kritiske punktene som har blitt fremmet det siste året. Men utenfor Norges grenser inspirerer ideen om et slikt fond, eid av folket, for å ivareta og utvikle verdier til fremtidige generasjoner.

Nå mobiliserer folk i den indiske delstaten Goa for en mer sosialt rettferdig fordeling av inntektene fra den lokale gruveindustrien – med Oljefondet som forbilde.

Indias gruveindustri er en industri i milliardklassen. Den bidrar med ca. ti prosent av Indias industri-BNP. Store summer som kunne vært med på å løse en rekke av de utfordringene India fortsatt slåss med – slik som fattigdom, underernæring, mangelfull infrastruktur og dårlig offentlig helsetilbud. Men gruveindustrien er notorisk skandalerammet – hver eneste dag mister en arbeider livet i Indias gruver. Sektoren er preget av korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og omfattende miljøødeleggelser.

Derfor får ofte verken lokalbefolkningen i gruveområdene eller «folk flest» noen særlig del av de økonomiske godene. Dette prøver folk i Goa nå å gjøre noe med, og de har det norske Oljefondet som inspirasjonskilde. på hvite strender og palmesus når vi hører om Goa, men det er nettopp gruveindustrien som er viktigst for Goas økonomi, og særlig jerngruvene. Etter andre verdenskrig var det stor global etterspørsel på jern, ikke minst fra Japan, som skulle gjenoppbygge et krigsherjet land. Gruveindustrien i Goa vokste derfor kraftig. I dag er store milliardsummer på spill i Goas gruveindustri – faktisk så kommer mer enn halvparten av den indiske jerneksporten fra Goa, en liten delstat med en befolkning som er litt større enn Vestlandets.

Med rettferdig fordeling av inntektene ville hver borger i Goa vært særdeles velstående. Men i stedet har ulovlig gruveaktivitet og rovdrift på naturressursene vært regelen snarere enn unntaket. Derfor ender få penger opp i statskassen, mens en liten elite tjener seg styrtrike. Ulovligheter og regelbrudd aksepteres stilltiende, og miljøskadene er omfattende.

Goenchi Mati – jernpenger til borgerlønn

Det siste året har sivilsamfunnet i Goa mobilisert for en mer rettferdig fordeling av inntektene fra jernindustrien. Bevegelsen «Goenchi Mati» står i spissen for kravet om opprettelsen av et permanent fond etter norsk modell, ut fra prinsippet om at mineraler er felleseie. De anslår at jernindustrien det siste tiåret har «snytt» Goas befolkning for opp imot 70 milliarder kroner.

Goenchi Mati kaller derfor Oljefondet et strålende eksempel til etterfølgelse, og krever at alle inntekter fra jernindustrien (minus en viss profitt til minefirmaene) skal i Goas permanente fond, som altså er en pendant til Oljefondet. Dermed skal ikke en eneste rupi finne vei til det ordinære statsbudsjett, og dette er en langt mere radikal modell enn den norske. I Goa går man faktisk enda lengre og krever at noen av «jernpengene» skal brukes på å finansiere en «borgerlønn» til folket. En slik borgerlønn har aldri blitt seriøst vurdert i Norge – dette er i stedet en idé befolkningen i Goa har «lånt» fra et tilsvarende permanent fond i Alaska.

Om Goa får suksess med å bruke den norske modellen til å bremse den brutale rovdriften på naturressursene og miljøet, er langt fra sikkert. I motsetning til Norge er det ikke politisk konsensus i verken Goa eller India som helhet om at et slikt fond er en god idé. Mange gruve-entreprenører i Goa er gått inn i politikken og mange politikere er involvert i gruveindustrien, så det er stor politisk-økonomisk motstand mot å gjøre fondet altfor stort og autonomt.

Gjensidig påvirkning?

Det finnes en internasjonal målestokk som brukes til å evaluere slike fonds struktur, metoder og effektivitet, via en såkalt «SWF score». Norges oljefond kan skryte av en global førsteplass med en score på 98, så scorer det aktuelle regjeringsutkastet for «Goa Iron Ore Permanent Fund» kun beskjedne 11. Det er på nivå med tilsvarende fond i Sør-Sudan, Angola og Ekvatorial Guinea.

Likevel vil en norskinspirert suksesshistorie i Goa kunne fungere som utgangspunkt for en forhåpentlig større og mer bærekraftig visjon for hvordan naturverdier bør forvaltes og fordeles i verdens største demokrati. Og kanskje noen av de mer radikale indiske tankene om borgerlønn, og at all profitt fra gruvedrift skal forvaltes som «folkets kapital», ikke som «statlig inntekt», vil kunne fornye også den norske måten å forvalte sin naturrikdom på.

Redaksjonelle bemerkninger: Innlegget er opprinnelig publisert i Bergens Tidende 3. okt, og er publisert her med tillatelse av forfatteren.