Lydige Gunnar

TEKST: Frithjof Eide Fjeldstad

Gunnar C. Aakvaag hevder han vil bruke min kritikk som «en anledning til intellektuell læring via utveksling av argumenter» i «god Habermasiansk ånd».  I stedet begår han både vranglesning, kjedsommelig repetisjon av egne poenger og gjør intet forsøk på å problematisere et eneste komma i hans egen fortelling om «generasjon streit og lydig». Greit, da får jeg gjøre et nytt forsøk.

Aakvaag antyder at jeg begår de samme typer feil (inkonsistenser, paralogier etc) som jeg kritiserer ham for, men unnlater bekvemt å peke på et eneste eksempel. Han beskylder meg også for å ikke klare å ha to tanker i hodet på en gang, ved å sette opp et motsetningsforhold mellom kritisk og positiv sosiologi. Dette skyldes ren vranglesning, selv om forholdet mellom disse tradisjonene er en interessant debatt i seg selv. Det jeg kritiserer Aakvaag for er at arbeidsdelingen er generasjonsbestemt i hans øyne. Han mener at de unge skal «lage leven og støy for å forhindre at vi ender opp som rike, velfornøyde, kjedelige konformister» (kritisk sosiologi), mens den eldre garde skal bryte med gullaldersosiologiens angivelige stiavhengighet som etter sigende bunner ut i såkalt elendighetsforskning (positiv sosiologi).

De utfordringer vi som samfunn, ja, globalt fellesskap, står overfor i dag er imidlertid altfor alvorlige til å degraderes til generasjonsbaserte nisjeprosjekter. Det konstruktive ville heller være å forene krefter. Etter inspirasjon fra Wilhelm Aubert bør vi etterstrebe problemorientert empirisme, og utfordringene må vi møte sammen. Som Anja Sletteland sier i sitt velartikulerte innlegg: «I motsetning til ironigenerasjonen har vi vokst opp med alvor, så vi skjønner hvor mye som står på spill.» Sletteland går også langt i å påvise hva den såkalte «generasjon lydig» faktisk har utrettet som en samfunnskritisk generasjon, stikk i strid med hva Aakvaag selv har konkludert gjennom sine mikrostudier fra kateterstolen. Det er «ironigenerasjonen» som er i bakevja, men de er velkommen til å slå seg sammen med oss som virkelig vil noe.

LES MER: «Det er studentene som må ta det første steget»

Vårt bidrag har riktignok ikke tatt form som ett kollektivt generasjonsprosjekt der unge, sinte mennesker aggressivt har marsjert i takt for én bestemt sak, noe Aakvaag tydeligvis oppfatter som eneste gyldige vei til endring (selv om han, konsekvent inkonsistent, kritiserer tidligere generasjonsprosjekter for akkurat dette: Sekstiåtterne var for autoritære, ironigenerasjonen tok alt i alt feil). Min tese er den følgende: Min generasjon har tatt lærdom fra tidligere generasjoner og er følgelig smartere. Ved å ta mer utdanning, samt organisere oss over flere politikkområder, bidrar vi til noe langsommere, men desto mer varige og gjennomtenkte endringer enn tidligere generasjoner. Vi skriver, debatterer, bedriver lobbyvirksomhet, går i tog, er representert i alle mulige fora og har samlet sett mer kunnskap og forutsetninger til å bidra konstruktivt til de utfordringer som står høyest på den internasjonale politiske agendaen. Dette er ikke øvelser praktisert av en marginal gruppe med flinkiser, og godt er det. Behovet for å reaktualisere politikken og gjøre alvor ut av de globale utfordringene var nemlig prekært etter all dødtiden som ironigenerasjonen skuslet vekk på å dekonstruere Ottar Helleviks metodebok og annet tøys og tull.

Og nettopp her vil jeg peke på nok en misforståelse Aakvaag gjør seg skyldig i. Han tror jeg kritiserer ham for å ha skiftet teoretisk standpunkt (fra Foucault, Derrida, Levinas til Habermas til «naturalistiske» perspektiver). Kritikken min handler imidlertid om den påfallende mangelen på forståelse for min generasjons faglige prosjekt.  Det Aakvaag er ute av stand til å se, er at vår faglige nytenkning går ut på å raffinere vår teoretiske arv, og sette begrepsapparatene i sving på nye og mer hensiktsmessige måter. Her er jeg igjen på linje med Sletteland som sier: «For min generasjon er ikke postmodernismen lenger en posisjon vi trenger å forsvare eller avvise; den har snarere skapt en utbredt kunnskapskritisk bevissthet som hjelper oss å utfordre etablerte sannheter og søke nye spor.» Med andre ord: Der Aakvaag i sin tid klamret seg til anførselstegnet som fremste våpen, kjemper min generasjon med spørsmålstegnet i hånden og utropstegnet på brystet. Vi ser de enorme utfordringene som faktisk slår mot oss, og det er kompleksiteten i disse som rimelig nok forårsaker en viss treghet i våre kamper, uten at det er til forkleinelse for det politiske engasjementet.

LES MER: «Fra ungdommen til Gunnar Aakvaag»

Og dessuten: Aakvaag, som har endret sine teoretiske preferanser flere ganger i løpet av sin karriere, er tilsynelatende blind for at også vi kan komme til å gjøre det samme, enten ved å gjøre tilsvarende teoretiske brudd eller ved å videreutvikle perspektivene vi allerede opererer med. Hvorvidt det vil skje avhenger naturligvis av hvilke utfordringer samfunnet til enhver tid krever av oss å finne løsninger på. Ingenting tyder på at vi i dette henseende mangler hverken kreativiteten eller fleksibiliteten til å utvide forståelsesrammen på en sakssvarende måte, selv om Aakvaag hevder det gang på gang. For min egen del ser jeg ikke at sosiologifaget på noen som helst måte står i noen krise som sådan og har heller ikke hørt et eneste overbevisende argument fra Aakvaag som skulle tilsi noe slikt.

Denne debatten begynner å bli tynnslitt, og det er vanskelig å se hva godt den har avstedkommet. Jeg tror det har med premissene å gjøre.  Slik jeg ser det har Aakvaag ennå til gode å i det hele tatt påvise denne nagende lydigheten. Hvilken makt er det vi bøyer oss for? Hvem er det vi avstår våre seksuelle eskapader for? Hvem kommanderer oss inn i hjemmet lune favn? Er mer utdanning og mindre røyking synonymt med lydighet? Aakvaag tar bare for gitt at overnevnte faktorer er gode mål på lydighet, men bryr seg lite med å begrunne hvorfor, eller hva han i det hele tatt legger i lydighetsbegrepet. Han sier riktignok at det er foreldregenerasjonen og samfunnet vi bøyer oss for, men slike størrelser er i beste fall for generelle til å si noe fornuftig. Kan det for eksempel tenkes at dette er valg vi gjør selv på egne premisser? Det er ikke nødvendigvis slik at en kveld hjemme med foreldrene er et utslag av knefall for mor og fars vilje, ei heller veien til et stille og kjedelig samfunn.

LES MER: «Generasjon lydig er en gjeng streite 50-åringer»

Det er like fullt en etablert tradisjon å kritisere den neste generasjonen for å ikke ha noe prosjekt. I 2009 hadde sosiologen og idéhistorikeren Rune Slagstad følgende å si om Aakvaags generasjon, der de stod på terskelen til å overta de snart pensjonerte sekstiåtternes vitenskapelige stillinger:

– Det er uklart hva de vil, men tydelig at de vil opp og fram. Det er noe diffust over hele generasjonen, noe mykt i alle retninger.

Slagstad mener generasjonen under ham selv er både servile og feige og beslår dem like godt med tittelen ”de utydelige”. De har ikke noe klart prosjekt, var dommen. Slagstad ser med bekymring på ”de utydeliges” fravær i sentrale debatter her og nå, deriblant om universitetets stilling i lys av Mjøs-reformismen. Derimot har han større tiltro til generasjonen etter, altså oss, den såkalte ”generasjon lydig”, som Slagstad mener er løfterik:

”De unge har en ny ideologisk drive, som vi ser i Manifest, Minerva og Civita. Det er en generasjon med kontrære viljer, kanskje mer inspirert av enn skremt av sekstiåtterne. De har ikke den samme angsten for politikk og ideologi”. Jeg kunne ikke vært mer enig med Slagstad her.

Det som skiller Slagstads kritikk fra Aakvaags er at førstnevnte belyser konkrete problemer med ”de utydeliges” unnvikenhet her og nå, mens Aakvaag mangler et klart grunnlag for sin kritikk. Han henviser bare generelt til en verden full av kriser, men evner ikke å peke på hva som egentlig bekymrer han mest eller hvorfor han mener at akkurat ”generasjon lydig” har et særskilt ansvar for å ta tak i dem. Men mest av alt ønsker han bare rabalder for å unngå en kjedelig fremtid som han ser blinke i det fjerne. Han om det.

Det er blitt nevnt at snarere enn ironi så er det nihilsme som kjennetegner Aakvaags generasjon, noe som understøtter Slagstads kritikk. I så fall er det lett å skjønne Aakvaags frustrasjon og hvorfor han nå, drevet av tidsknapphet, er på leting etter to streker under alle svar, og kanskje føler et behov for å projisere ansvaret over egen utilstrekkelighet over på oss unge.

LES MER: «Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid»

Mye tyder også på at Aakvaags utspill er drevet av lydighet overfor krav han setter selv. Av plikt og tradisjon. Eller rettere sagt, troen på at det er en generasjons ”fordømte plikt” å kritisere den neste, i god sokratisk ånd. Med andre ord: Det ultimate eksempel på lydighet.

Jeg er overbevist om at han mener det godt, men spørsmålet vi faktisk må stille oss, der han nærmest dilter fåfengt etter Slagstad ved å kritisere neste generasjon fra sitt elfenbenstårn på øvre Blindern, høyt utdannet, men uten å ha utrettet de helt store omkalfatringene, er: Finnes det egentlig noe streitere enn Gunnar C. Aakvaag?

.