Klasse – et metodevalg

Debatten handler i stor grad om «klassesamfunn» som samfunnsdiagnose; er det rimelig å betegne Norge som et klassesamfunn? Men det er en annen dimensjon i denne debatten også, nemlig «klasse» som metodevalg i ulikhetsforskning; gir bruk av klasseskjemaer en god beskrivelse av sosial ulikhet? Jeg er ikke helt overbevist om at ulikhet best forstås med klasseskjemaer. Her er begrunnelsen.

Klasser: Arbitrære inndelinger

Mye sosiologisk ulikhetsforkning bygger på bruk av ulike klasseskjemaer, og bygger dermed på en implisitt antakelse om at klasseskjemaer gir en god beskrivelse av ulikhetsdimensjonene i dagens samfunn. Andre steder bruker sosiologer og samfunnsvitere alternative inndelinger og indikatorer på sosial posisjon. For eksempel brukes ofte mål som utdanningsnivå, utdanningslengde, finmaskede mål på inntekt eller formue, eller skalaer for yrkesprestisje eller sosioøkonomisk status for å måle folks sosiale posisjon (se Grusky og Kanbur 2001 for en diskusjon).

Noen av målene nevnt over er kontinuerlige (inntekt, formue, utdanningslengde, yrkesprestisje og sosioøkonomisk status) mens andre er diskrete (klasse, utdanningsnivå og inntekts- og formuekvantiler).

Et viktig argument for bruken av klasseskjemaer er at det er noen grunnleggende, kvalitative forskjeller mellom ulike yrkesgrupper som ikke kan fanges opp med kontinuerlige mål. Eksempelvis er det vanskelig å si seg uenig i at det er forskjell på å være lærer og snekker, eller pilot og sykepleier. Men det kan være ganske store forskjeller også innad i klasseinndelingene. Er det ikke for eksempel også forskjell på å være pilot og advokat, eller journalist og musiker – yrker som i noen klasseskjemaer grupperes sammen?

En viktig utfordring med klasseinndelinger er at inndelingene til syvende og sist dels er arbitrære – man kunne ha gruppert yrkene annerledes. Og ved å gruppere sammen mange forskjellige yrker grupperer man potensielt sammen ting som kan være ganske forskjellige, og behandler dem som om de er like. I noen tilfeller tar man også kontinuerlige ulikhetsdimensjoner og behandler dem som om de er diskrete. Man risikerer også å overforenkle en kompleks, flerdimensjonal ulikhetsstruktur. Samtidig antar man at akkurat denne inndelingen passer bedre overens med virkeligheten enn en hvilken som helst annen inndeling.

Mobilitet: Klasser vs. yrker

Et vanlig funn i mobilitetsstudier som bruker klasseinndelinger er at klasseposisjoner går i arv. Foreldre i øvre serviceklasse, profesjonselite eller en eller annen annen gruppering av øvre yrkessjikt (leger, advokater, psykologer osv.) får barn som har høyere sannsynlighet for å havne i samme klasse. Foreldre som er håndverkere (rørleggere, snekkere, elektrikere osv.) får også barn som har høyere sannsynlighet for å havne i samme klasse.

Men er det klassen som går i arv? Har barn av advokater høyere sannsynlighet for å bli leger, og har barn av rørleggere høyere sannsynlighet for å bli elektrikere? Eller er det først og fremst yrkene som går i arv? Jonsson m. fl. (2009) har undersøkt akkurat dette nærmere. I sin studie av mobilitet så de på hvor mye av stabiliteten i sosiale posisjoner fra foreldre til barn som kunne knyttes til foreldrenes klasse, og til foreldrenes yrke. Svaret var at det i hovedsak var foreldrenes yrke som hadde betydning.

Med andre ord; barn av advokater har ikke mye høyere sannsynlighet for å havne i profesjonseliten og bli leger eller piloter enn andre barn. Barn av advokater har stort sett bare høyere sannsynlighet for å bli advokater. Dette tyder på at det ikke er noe særegent med «klassene» som forskere har konstruert som driver sammenhengene mellom foreldres og barns posisjoner. Det er snarere noe særegent med yrkene. Så hvorfor bruke klasser i mobilitetsstudier da – særlig i Norge hvor vi har detaljerte data på folks yrker?

Jonsson m. fl. (2009) kaller yrkesgruppene sine «mikroklasser». Det er en litt rar betegnelse. Yrker eller yrkesgrupper er kanskje mer treffende. De opererte med 82 «mikroklasser». Et nærliggende spørsmål å stille er; hvor mange klasser finnes det egentlig? Er det 3, 7, 12, 82 eller 5000? Det finnes ikke noe svar. Til syvende og sist avhenger antall klasser i sosiologisk forskning av hvilket tall forskeren velger; klasse er en teoretisk størrelse som forskerne definerer, ikke en faktisk størrelse i samfunnet som vi kan måle.

Klasseskjemaer: En stabel med sorte bokser

En annen utfordring med klasseskjemaer er at de ofte brukes som en proxy, eller en indikator, for andre egenskaper, heller enn å måle disse egenskapene direkte (Grusky og Weeden 2006). Avhengig av klasseskjema brukes klasse som en inndeling etter hvor spesifikk kompetanse man har og hvor lett arbeidet ens er å overvåke (Goldthorpe), eierskap, ekspertise og ledelsesnivå (Wright), kulturell og økonomisk kapital (Bourdieu) osv.

Ettersom klasseskjemaer er nært knyttet opp til sentrale sosiologiske teorier, blir forskjeller mellom klassene ofte tolket som et uttrykk for at de er de teoretisk viktige egenskapene som er virksomme. Men sosiologiske teorier tar ofte feil, så slike antakelser kan være problematiske.

Hvis for eksempel barn av folk i øvre kulturelle middelklasse i et bourdieuviansk klasseskjema gjør det bedre på skolen enn arbeiderklassebarn er det lett å tenke seg at dette skyldes at foreldrene har mer kulturell kapital (som igjen er en sekkebetegnelse for en lang rekke ulike egenskaper som leseferdigheter, skoleresultater, smak, veltalenhet, mattekunnskaper, utdanningsnivå osv, som strengt tatt er forskjellige ting) som de overfører til barna sine. Men et klasseskjema forteller oss ikke hva det er som driver forskjellene.

Kanskje er smak og veltalenhet irrelevant, mens mattekunnskaper og leseferdigheter betyr masse?

Kanskje er det slett ikke sosial overføring som driver forskjellene, men arvelige egenskaper (se for eksempel Holmlund m. fl. 2011)? For å finne ut dette må vi måle disse egenskapene direkte, eller bruke forskningsdesign som omgår problemer med konfundering og sånt. Klasseskjemaer gir liten klarhet i slike spørsmål. Klasseskjemaer fungerer som sorte bokser der man tar relevante kjennetegn ved individer og grupperer dem sammen heller enn å holde dem adskilt.

Er klassebegrepet unyttig?

Selvfølgelig ikke! I dagligtalen er det kjempenyttig. Og det har kommet mye interessant ut av sosiologiske analyser basert på klasseskjemaer oppigjennom. Men som analytisk verktøy har klasseinndelinger også mange svakheter. Store svakheter. Og det finnes andre tilnærminger som kan brukes; mer presise mål og mer detaljerte, mindre arbitrære inndelinger med færre sorte bokser og mindre teoretisk bagasje. Yrker, utdanningsnivå, utdanningsretning, arbeidsledighet, inntekt, formue, eierskap, sosialhjelpsmottak osv er åpenbare eksempler.

Hvis man er opptatt av klassiske sosiologiske teorier om kompetansespesifisitet, ekspertise eller kulturell kapital kan man også prøve å måle dette direkte. Da får vi kanskje mer interessant kunnskap om hvordan samfunnet er skrudd sammen.

Det grunnleggende spørsmålet i valg av metode i ulikhetsforskning er om sosiale ulikheter best forstås gjennom bruk av klasseskjemaer eller om andre tilnærminger gir bedre svar. For sosiologer som forsker på sosial ulikhet er klasse nemlig til syvende og sist et metodevalg. Og vi kan velge noe annet.

Litteratur

Grusky, D. B. og Kanbur, R. (2001). The Conceptual Foundations of Poverty and Inequality Measures. Kapittel 1 i Grusky & Kanbur (ed) Poverty and inequality, Stanford: Stanford University Press, 1-29.

Grusky, David B. og Kim A Weeden (2006). Does the Sociological Approach to Studying Social Mobility have a Future? Kapittel 4 i Morgan, Grusky & Fields Mobility and Inequality, Stanford: Stanford University Press, s.85-108.

Holmlund, H., Lindahl, M., & Plug, E. (2011). The causal effect of parents’ schooling on children’s schooling: A comparison of estimation methods. Journal of Economic Literature, 49(3), 615-51.

Jonsson, J. O., Grusky, D. B., Di Carlo, M., Pollak, R., & Brinton, M. C. (2009). Microclass mobility: Social reproduction in four countries. American Journal of Sociology, 114(4), 977-1036.