Et kjapt googlesøk på ‘hvorfor sosiologi’ gir ikke et særlig lystig svar. Faget som har gitt meg store mengder betingelsesløs glede representeres på nett med et innlegg kalt ‘Hvorfor suger sosiologi?’. Der gir bloggeren ‘Life as porn (sic)’ følgende forklaring på hvorfor sosiologi ikke er å foretrekke: ‘Ja, sånn utenom at det er et fag som aldri blir enig med seg selv – og antar absolutt ALT uten noen fakta. Så må du jo beundre deres utrolig flotte og presise måte når det kommer til å ordlegge seg skikkelig’. Kommentaren etterfølges av dette utdraget fra ei lærebok i sosiologi: ‘Kort sagt kan vi definere en avviker ved å si at en avviker er en som blir stemplet som avviker’. Spiker møt hammer.
Å snakke om spader
At sosiologien antar alt uten å ha fakta på bordet, er en påstand som med letthet kan tilbakevises med en gjennomgang av vitenskaplig metode. Den underliggende tonen i innlegget bekymrer meg mer. Jeg mistenker at for denne bloggeren er vi sosiologene den kjipe gjesten på festen, som bare sier ting alle vet fra før. Jeg mistenker at selv en god prosentandel av menneskene som svever inn og ut av seminarene på min læreplass Institutt for Sosiologi og Samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, mener at det ligger noe i dette (et antall som stemmer godt overens med frafallsprosenten?). Og ofte er det akkurat dette vi sosiologi-nerder og våre professorer gjør: Vi forklarer det selvfølgelige. Vi sier at det er forskjell på folk. Vi sier at noen har det enklere enn andre. Vi sier at mennesker ofte oppfører seg nokså likt, men i bunn og grunn er uforutsigbare.
Sett utenfra har sosiologien for lengst gått i selvfølgelighetsfella. Men hvordan skjedde det? Jeg har sett glødende øyne fylt av kunnskap om habitus, fått synspunktene mine endevendt og brukt timevis av fritida mi sammen med medstudenter på å diskutere modernitetsteorier og tverre franskmenn. Sosiologien er ikke et tamt fag. Likevel blir mange lett stilt til veggs av de som utfordrer faget. Vi trenger verken en høyere grad eller sitater fra døde menn for å kalle en spade for en spade. Sosiologien suger.
Man kan tenke seg to årsaker til at sosiologi-studenter selv ikke greier å rettferdiggjøre et fag de er brennende engasjerte i. Enten stemmer det at sosiologien er verdiløs og kun et underholdende tidsfordriv. Ved å forlate faget kan man altså finne andre og mer nyttige ting å gjøre. Om det ikke stemmer, har professorene og instituttet begått den synd å glemme å vise sine studenter selve verdien av eget fag. Hvorfor gjør de det, når forklaringen er så enkel?
Teksten fortsetter under bildet.
Om skribenten:
Julie Kalveland (f.1989) er master i sosiologi fra Universitetet i Oslo.
Sosiologien er ikke et tamt fag. Likevel blir mange lett stilt til veggs av de som utfordrer faget.
Seff!
Sosiologer elsker det selvfølgelige. Selvfølgelighet er hovedingrediensen i oppskrifta på endring. En hver god sosiolog vet at når man kommer over noe alle tar for gitt, da er man inne på noe av betydning. Noe av det som tas for allkunne er kunnskap fra sosiologer. Jeg har ikke tall på hvor mange familieselskaper, jobbskift og andre møter utenfor de akademiske sirkler hvor jeg har dratt fram Merton og hans selvoppfyllende profetier. Goffmans ‘uoppmerksom høflighet’ er et godt eksempel på noe som ofte gir en ‘aha-opplevelse’ for sosiologens publikum.
Det finnes lignende illustrerende selvfølgeligheter fra alle typer bindestrekssosiologier. Maktstrukturer, glasstak: Selvfølgelighetene er vårt materiale, det vi slår verktøyene våre mot for å finne svar. Vi kan kartlegge og analysere basert på kunnskap om strukturer og hvordan man får kjennskap til disse. Vi trener opp et skarpt blikk. Bloggeren mener at sosiologien aldri er ‘enig med seg selv’. Det kan godt være. Det finnes flere sider av en sak. Lesning av de uvanlige figurene som utgjør vår kanon gir et spesielt fokus på forskjeller og mangfold. Det er et faktum at mange av våre viktigste bidragsytere har vært outsidere i sin samtid. Det er et poeng som ikke bør underspilles. Vi tar ikke lett på det selvfølgelige.
Varför då då?
Mange jeg har snakka med har forlatt sosiologien for en kortere tidsperiode eller permanent fordi de ikke ser nytten. Med dagens hopetall av studenter under utdanning oppleves det urasjonelt å sikte seg inn mot et professorat en gang langt inn i framtida, det er heller ikke alle som drømmer om forskning. Jeg har selv opplevd å ta med meg sosiologien ut i arbeidslivet. Jeg har fått et glimt av verdien av faget vårt og det unner jeg alle engasjerte studenter å få se. Dessverre er det ikke sånn at arbeidsgivere higer etter oss. Vår nabo i sør har skjønt både nytten av sosiologien og av å spre kunnskapen om den. Universitetet i København har lagt ut en egen veileder for hva man kan bruke sosiologien til på en arbeidsplass på sine nettsider. Under tittelen ‘Hvorfor velge en sosiolog?’ kan både arbeidsgivere og studenter lese om sosiologiens verdi.
Nyutdannede sosiologer må ikke være i en lab, vi har kunnskapen og redskapene med oss. Men vi må vite det. Og det er utdanningsinstitusjonene og professorenes oppgave å fortelle oss om det.
Teksten ble opprinnelig publisert på fagbloggen sosiologi.org i 2012. Den har senere også blitt publisert i Sosiolognytt.
