Den sosiologiske offentlighet

Eggehvite og eggeplomme

I dette debattinnlegget svarer Ørjan Arnevig Samuelsen på Henriette Lauvhaug Nybakke og Stine Agnete Ingebrigtsen sin kritikk av kronikken "den teoriløse sosiologien".

 


Debatt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.


I sitt motsvar til kronikken min den teoriløse sosiologien uttrykker stipendiatene Henriette Lauvhaug Nybakke og Stine Agnete Ingebrigtsen at de ble provoserte over det de karakteriserer som en nådeløs kritikk av den problemorienterte empirismen og bindestrekssosiologien. Til dette vil jeg si at jeg setter stor pris på engasjementet deres og for at kronikken min faktisk klarte å vekke litt følelser og ikke ble forbigått i stillhet. Dette er likevel det eneste ved teksten deres jeg klarer å sette pris på.

Nybakke og Ingebrigtsen reagerer blant annet på at jeg stiller teori og empiri opp mot hverandre som om det er en konkurranse. Men er det ikke det da? Teori står jo til soleklart tap? Hvor mange sosiologer er det i dag som arbeider med teoriutvikling? Empirikerne vinner på alle mulige kalkulerbare parametere. Det er bare å gratulere.

Nybakke og Ingebrigtsen peker videre på at vi trenger både teori og empiri. No shit, Sherlock? Jeg har aldri tatt til orde for at sosiologi kun bør bestå av teori. For å fortsette på deres metafor «det blir ikke et helt egg uten eggehvite og eggeplomme, selv om du liker eggehviten best». Sett bort fra det åpenbare faktum at teori selvsagt burde få æren av å få være den mer spennende og fargerike eggeplommen, og ikke bli tildelt den kjedelige og litt trauste eggehviten, er jeg på ingen måte uenig i dette.

Ørjan Arnevig Samuelsen

Ørjan Arnevig Samuelsen har master i sosiologi og er for tiden vitenskapelig assistent ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder. Foto: Privat.

Utfordringen er bare at det i dag knapt eksisterer eggehvite, altså teori eller teoriutvikling, i det hele tatt. Vi drukner nemlig i empiri. En slik idealistisk og virkelighetsfjern relativisering, som jeg opplever at Nybakke og Ingebrigtsen holder på med i sitt motsvar, hadde gjort selv det franske borgerskapet stolt. Kronikken min var ment som et aktivistisk bidrag og som en kritikk av den faktiske tilstanden innad norsk sosiologi anno 2022 og ikke som et bidrag i en meta-diskusjon á la teori versus empiri.

«Hvis en slavisk følger den ene uten å inkludere den andre går en glipp av noe», skriver Nybakke og Ingebrigtsen. Helt enig. Der empiriløs teori er tom og teoriløs empiri er blind, er det vel ikke urimelig å karakterisere norsk sosiologi som i alle fall litt svaksynt? ¹

En slik idealistisk og virkelighetsfjern relativisering, som jeg opplever at Nybakke og Ingebrigtsen holder på med i sitt motsvar, hadde gjort selv det franske borgerskapet stolt.

Relativiseringen til Nybakke og Ingebrigtsen stopper imidlertid ikke der. De spør seg også om ikke hva som er interessant for et fagfelt til en viss grad er subjektivt. Hvem skal ha den makten, spør de. Hørte jeg riktig? Hvem? Den makten skal selvsagt tilfalle det beste faglige argumentet. Hvem som kommer med dette, bør være totalt irrelevant. 

Henriette Lauvhaug Nybakke (t.v), stipendiat i samfunnsvitenskap (sosiologi) ved Nasjonalt senter for e-helseforskning og Stine Agnete Ingebrigtsen, stipendiat i samfunnsvitenskap (pedagogikk) ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Det overrasker meg videre at Nybakke og Ingebrigtsen anser abstrakte teorier som mer forvirrende enn å finne frem i mylderet av motsigende konkrete empiriske resultater. Men hver sin smak.

Jeg kan dog langt på vei si meg enig med Nybakke og Ingebrigtsen i deres antydning, slik jeg tolker det, at teoriutvikling innebærer stor fallhøyde. Det er riktig at det ofte er en tynn linje mellom genialitet og galskap. Likevel, det betyr ikke at vi bør frastå fra å begi oss ut på en slik risikabel og eksotisk utflukt. Det er jo nettopp her potensialet ligger! Nybakke og Ingebrigtsen virker derimot å heller foretrekke å sitte hjemme i trygge omgivelser og skåle til middelmådigheten. Igjen, hver sin smak.

Nybakke og Ingebrigtsen tar også til orde for at det ikke er noen forskjell mellom disiplin-relevante forskningsspørsmål og forskningsspørsmål som først og fremst søker å løse konkrete sosiale problemer.

«Sosiologi er læren om samfunnet», skriver de. Jasså? Samfunnsvitenskap er kanskje læren om samfunnet. Sosiologi derimot, er fundert på ideen om at det er noe særegent ved det sosiale som skiller seg fra eksempelvis det psykologiske eller det biologiske. Sosiologer sin hovedoppgave er således, etter min mening, å bidra til en utvidet forståelse av det sosiale, ikke å skape en bedre verden. Vi er ikke politikere. Selvsagt, en tilstrekkelig tro på vitenskapelig kunnskap vil alltid, med litt velvilje, kunne tolkes som et samfunnsmessig gode.

Den problem-orienterte empirismen og bindestrekssosiologien

Nybakke og Ingebrigtsen hevder videre at bindestrekssosiologien bidrar til å skape en helhetlig forståelse av det sosiale. På hvilken måte da? Jeg forstår ikke hvordan dette er mulig å hevde. Det er først og fremst sosiologer hvis kjennetegn ikke konsentrerer seg kun om isolerte bindestreker, men tar for seg det generelle ved det sosiale, som eksempelvis Bourdieu, Habermas, Giddens, Foucault, Durkheim, Marx, Weber, Merton, Parsons, Berger & Luckmann, Beck, Elster mfl., som utvilsomt har bidratt mest til faget sosiologi som helhet.

Nybakke og Ingebrigtsen skriver også at de ønsker en begrunnelse på hvorfor forskningen i norsk sosiologi ikke er viktig for sosiologifaget. Slik jeg skrev i kronikken min skyldes dette, for det første, at «norsk sosiologi», slik den er utformet i dag, nærmest utelukkende består av en form for problem-orientert empirisme som har liten eller ingen innflytelse på sosiologisk teoriutvikling. For det andre er den svært praksisrettet (grunnet oppdragsforskningens natur), altså er kunnskapen som oftest utformet på en slik måte at velferdsstaten Norge skal kunne ta politiske beslutninger på grunnlag av nettopp denne kunnskapen. Staten Norge sin hovedprioritet er ikke sosiologi, forståelig nok.

For å bruke en referanse de fleste sosiologer kjenner til. Sosiologisk kunnskap ovenfra og ned kan være relevant og bidra innenfor mange ulike forskningsfelt. Absolutt! Det viser blant annet Nybakke og Ingebrigtsen selv med sin forskning på legemiddelhåndtering. Likevel, det betyr ikke at den nevnte forskningen alltid vil ha en tilbakevirkende kraft nedenfra og opp på den sosiologiske kunnskapen i seg selv. Snarere tvert imot. Det er nettopp en slik kraft jeg i min kronikk etterlyser i større grad.

Det skal sies at jeg ikke mener at dette alltid må være en målsetning. Sosiologer trenger ikke å hele tiden arbeide med super relevante sosiologiske problemstillinger. Jeg skulle bare ønske at flere gjorde det, litt oftere.

Mangel på kritiske spørsmål

Nybakke og Ingebrigtsen lurer også på hvilken måte empiri-nær sosiologi begrenser kritiske spørsmål. Empiri-nær sosiologi, slik den er i dag, begrenser for det første kritiske spørsmål ved at at den kun tar for seg et svært begrenset historisk og geografisk område. Kritiske spørsmål sin aksjonsradius er på den måten åpenbart redusert. Det vil være absurd å hevde noe annet. For det andre reduserer empiri-nær sosiologi kritiske spørsmål ved at hva som konkret sees på som tilstrekkelig for å kunne tilfredsstille kravene til såkalt «ny forskning» er langt lavere. Din empiri vil på en måte alltid være din empiri og du vil alltid kunne støtte deg på at ingen andre enn kun deg har studert akkurat denne «seksjonen» av tid og rom. Dette fordrer latskap, enkle svar og produksjon over kunnskapsutvikling. Å kunne stå imot slike strukturelle insentiver krever en helt ekstraordinær individuell innsats. Jeg sier ikke at det er umulig. Det er bare svært utfordrende.

For det andre reduserer empiri-nær sosiologi kritiske spørsmål ved at hva som konkret sees på som tilstrekkelig for å kunne tilfredsstille kravene til såkalt «ny forskning» er langt lavere.

For det tredje handler det om synet på kunnskap. Her skal jeg prøve å være kort. 1: Hvordan empirikere, til forskjell fra teoretikere, i større grad er tvunget til å bruke dyrebar tid og energi på å kvalitetssikre eller å gjøre rede for vurderingen av sitt forskningsobjekt fremfor å faktisk kritisk vurdere sitt forskningsobjekt. 2: Hvordan man i tradisjonen etter Popper valgte å heller ta i bruk falsifikasjon over verifikasjon slik at man i større grad støttet seg på ferdig utarbeidede metodiske manualer fremfor individuell rasjonalitet og logikk. 3: Hvordan empirisk forskning i lys av sin eksistens som oftest må anta et epistemisk naivt standpunkt der «empiri» helliggjøres som et, i alle fall delvis, ikke-teoretisk faktum. 4: Hvordan empirisk forskning i alt for stor grad antar at alt som kan forstås kun kan forstås gjennom egne sanser og personlig erfaring fremfor fornuft og tenkning. Ja, hvordan den observerbare empiriske virkeligheten bokstavelig talt er mindre enn den teoretiske.

Nybakke og Ingebrigtsen skriver til slutt at de ikke ønsker en ugunstig splittelse mellom teoretikere og empirikere og at man heller bør dra nytte av hverandres forståelser og arbeid. Dette er ikke mindre enn fantastiske nyheter. Da kan jeg endelig slå meg til ro med at utbyttingen omsider er over og at empirikerne fremover skal bidra like mye til teoriutvikling som teoretikerne historisk har bidratt til empirisk forskning.

 

 

Med vennlig hilsen

En nonsjalant skrivebordsosiolog

 

 

¹ Aakvaag, G. C. (2008). Moderne Sosiologisk Teori. Abstrakt forlag.

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk