Som stipendiat ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, og som en del av min undervisningsplikt er jeg nå med som seminarleder i et annerledes kurs på bachelorprogrammet i sosiologi, SOS2019 – Vår sosiale virkelighet. Det er et spennende kurs med fokus på samarbeid, handling og tilstedeværelse. Denne høsten har vi kjørt kurset for andre gang, og jeg blir stadig mer klar over at ikke alle undervisningsopplegg bør være strømlinjeformet og standardiserte, noe kvalitetssikringsfokuset for tiden favoriserer. Kurset har en helt særegen kvalitet i det at det er designet spesielt for å få studentene til å forstå hvordan sosiologien er relevant for deres eget liv.
Kurset er lekent, og derfor også mer utfordrende. Studentenes eksamen er å skrive blogg i grupper på tre til fire studenter igjennom semesteret. Det går ut på at studentene igjennom undervisningsaktivitetene og samarbeidet skal utforske nettopp vår sosiale virkelighet. Kurset er professor Aksel Tjoras design, og jeg skrev en kronikk i sosiolognytt i 2013 om hvordan jeg da opplevde kurset.
KJØRER ANNERLEDES STIL: Stipendiat Eli Smeplass med sin studentgruppe i bachelorfaget SOS2019 – Vår sosiale virkelighet i Trondheim.
Kurset er lekent, og derfor også mer utfordrende.
Kurset har fremdeles lik utforming som sist, men denne gangen er det allikevel veldig annerledes, nettopp fordi det er så avhengig av studentenes deltakelse. Tjora ønsker gjennom kursdesignet at studentene skal lære gjennom å oppleve sosiologiens relevans for sine egne liv. De skal selv observere, teste normer, resonnere og kjenne på kroppen hva det vil si å bryte eller opprettholde sosiale situasjoner i hverdagssosiologiens fortegn.
Denne runden har instituttet byttet ut kursdesigneren med post doc Gunhild Tøndel som emneansvarlig siden Tjora har sin forskningstermin. Jeg og Tøndel har samarbeidet tett gjennom hele semesteret for å sikre at alt går etter planen, og at både blogg-grupper og det øvrige undervisningsopplegget går så greit som mulig. Men det er nettopp det som blir utfordrende med et slikt kurs. Du kan ha så detaljerte planer du bare vil, men kurset er avhengig av at studentene selv fyller det med innhold gjennom deltakelse, at de lærer mer av hverandre enn av oss, og at vi hele tiden har en åpen dialog om hvordan vi skal angripe utfordringer som oppstår.
Må skrive minst 20 blogginnlegg
Utformingen av kurset gjør nemlig at undervisere og studenter må ha kontakt igjennom semesteret og i andre situasjoner enn bare på forelesning. Det er minimumskrav til deltakelse på et antall valgfrie seminar og en av fellesaktivitetene er sosiologifestivalen som holdes årlig for sosiologi-miljøet i Trondheim. Alle studentene må presentere en del av pensum til de andre studentene og eksamen foregår gjennom hele semesteret. Studentene må være tilstede og de må delta aktivt. Det er for ordens skyld et krav til at hver blogg-gruppe skriver minimum 20 innlegg på bloggene, og minst tre av disse skal være direkte knyttet til pensumslitteraturen i kurset. Vår sosiale virkelighet gir studentene stort handlingsrom, og de kan selv fritt velge hvordan de vil angripe oppgaven med å formidle sosiologi på bloggsidene sine.
Kurset blir oppfattet som et innovativt undervisningsopplegg av både og ledelse ved instituttet og eksterne aktører, siden det utfordrer den tradisjonelle undervisningsstilen som dominerer mange av universitetets fag med monologiske forelesninger og eksamen ved semesterets slutt. Dette er jeg også helt enig i, og jeg ønsker at flere kan forsøke å variere undervisningsopplegg på sosiologikurs.
Studentene selv kjenner også på grenser, regler og normer – de må by på seg selv, de må samarbeide, reflektere, og ikke minst skrive om det.
Samtidig ser jeg at det kan være vanskelig å undervise andre mer teoritunge sosiologifag på denne måten. Det er også noen aspekter ved et slikt kurs som gjør innovativ undervisning krevende for både oss undervisere og studenter. Det kan samtidig være noen fordeler med å ha tettere kontakt med studentene slik dette kurset legger opp til. I følge Tøndel gir det blant annet helt nye muligheter for forskeren selv – blant annet gjennom å kunne involvere studenter i forskningsarbeidet man selv utfører.
Laget «flash mob» midt i Trondheim by
Nylig gjennomførte vi en såkalt flashmob i sentrum av Trondheim sammen. Alle var med. Undervisere og studenter gjennomførte et såkalt breaching experiment, en Harold Garfinkel-inspirert tilnærming med mulighet til å få oppleve og å kjenne normer på kroppen. Studentene selv fikk designe eksperimentet, og de ønsket å teste hva som skjer når mange mennesker stiller seg opp og ser mot et sted uten at det er noe åpenbart å stirre på.
Etter flashmoben gjenstår nå etterarbeidet og gruppevise- og individuelle analyser av hvordan folk reagerte og hvilke normer som ble brutt, og hva som ble gjort av andre for å opprettholde orden når det skjer noe som forbipasserende ikke hadde forventet skulle skje en helt vanlig tirsdag klokken 15.00 i Trondheim sentrum. Eksperimentet vi gjorde var planlagt, men læringseffektene av det er flere. Studentene selv kjenner også på grenser, regler og normer – de må by på seg selv, de må samarbeide, reflektere, og ikke minst skrive om det på bloggene sine. Dette betyr at hele undervisningsopplegget nødvendigvis må være fleksibelt, personavhengig, fremforhandlet og i bunn og grunn veldig annerledes fra standardmodellen.
Byråkratiet gjør det vanskeligere
Noe som kan gjøre det vanskelig å være kreativ med undervisningsopplegg er strukturene som ligger rundt til enhver tid. Lengde på pensum, forkunnskapskrav og alle disse kjedelige (men sikkert nyttige) byråkratiske vilkårene. Det å skulle ha obligatoriske aktiviteter krever at disse er nøye registrert, og at det står tydelig nevnt hva, hvordan, og hvorfor i kursplanen og i emnekatalogen.
Av og til så skal ikke læringseffektene være så enkle å måle eller forstå.
Det spørs om NOKUT som skal føre tilsyn med kvaliteten i norsk utdanning hadde foretrukket flere slike kurs med en så tydelig åpen profil og prosessorientering som SOS2019 – Vår sosiale virkelighet. Hvordan kan vi kvalitetssikre kurset og sørge for at studentene har nådd kunnskapsmålene og ferdighetsmålene når læringsutbyttet er så avhengig av studentenes egeninnsats og vilje til å by på seg selv? Hva er kunnskapsmålet med en flashmob? Av og til så skal ikke læringseffektene være så enkle å måle eller forstå, og på den måten mener jeg at utformingen av kurset er passelig åpen.
Kurset får oppmerksomhet fordi det blir sett på som innovativt på grunn av blogg-eksamen og kravene om at studentene faktisk skal gjøre noe sammen. Men jeg mener at det heller burde brukes som et eksempel på prosesslæring og en mer engasjerende måte å lære sosiologi på.
Enkelte kurs kan derfor rett og slett ikke måles eller kvalitetssikres igjennom standardmodellene. Men, jeg er samtidig klar over at vi da er helt avhengige av at studentene selv finner det relevant å være en aktiv deltaker, fremfor bare en passiv mottaker. Dette er uansett et universitet, ikke en skole.
