Vinterseminaret 2022: En renessanse for 1960-tallets arbeidsbegrep?

– Vinterseminaret 2022 inviterer til «en utvidet sosiologisk diskusjon av temaet arbeid», men vi undrer og bekymrer oss over det totale fraværet av ulønnet arbeid på seminarprogrammet, skriver Lise Widding Isaksen og Margunn Bjørnholt.

Norsk sosiologforenings vinterseminar gir en mulighet for å møtes og oppdatere seg faglig for sosiologer i Norge. Tema for neste seminar, planlagt i februar 2022, er «arbeid». Om man skal utvide sosiologiske forståelser av «arbeid», tenker vi det ville være en god idé å undersøke hvordan forskere diskuterer arbeid og arbeidsbegrepet internasjonalt i dag.

Men når vi ser på programmet for Vinterseminaret 2022 virker det som verken ulønnet omsorgsarbeid eller usynlig emosjonelt arbeid er inkludert. En slik tilnærming til faglig diskusjon om arbeid gjør oss urolige.

montage2_945x600_acf_cropped

Kronikkforfattere: Lise Widding Isaksen og Margunn Bjørnholt.

Etter femti år med forskning på og teoretisering av ulønnet arbeid innen kvinne- og kjønnsforskningen, har ulønnet arbeid og forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid i dag blitt stadig viktigere i forståelsen av arbeid, verdiskaping og kapitalismen. I sine historisk informerte arbeider om kapitalismens fremvekst og virkemåte, trekker for eksempel Jason Moore (2015; 2018) i stor grad på innsikter fra tidlige feministiske økonomer som Maria Mies (1986) og andre når han argumenterer for at ulønnet arbeid, som slaveri, men også kvinners ulønnede omsorgsarbeid, og ikke verdsatte naturressurser ervervet gjennom plyndring, er grunnleggende forutsetninger for verdiskaping innen kapitalismen. Han er ikke alene om å plassere ulønnet arbeid sentralt i sine analyser. I internasjonal sosioøkonomisk forskning blir ulønnet arbeid og ikke verdsatte verdier i økende grad sett som helt sentrale og nødvendige forutsetninger og innsatsfaktorer i den formelle økonomien og verdiskapingen. Det blir stadig vanskeligere å fastholde et syn på arbeid som bare omfatter lønnsarbeidet og der ulønnet arbeid ses som marginalt og uviktig på siden av det egentlige arbeidslivet.

Wærness’ bidrag til å utvide forståelsen av arbeid og omsorg kan ikke overvurderes.

Norsk kvinne- og kjønnsforskning har vært nyskapende på flere områder. Allerede i 1976 ble krone-verdien av nasjonens ulønnete omsorgsarbeid beregnet av Kari Wærness i Levekårsrapporten Kvinners omsorgsarbeid i den ulønnede produksjon. Hun fant at dersom man inkluderte kvinners ulønnete omsorgsarbeid i bruttonasjonalproduktet ville BNP øke med en ikke ubetydelig andel. Wærness arbeider, hennes teoretisering av arbeid og begrepet omsorgsrasjonalitet (1984), utfordret den klassiske sosiologiske forståelsen av både arbeid og rasjonalitet. Med dette begrepet argumenterer hun imot den tradisjonelle forståelsen av både arbeid og rasjonalitet, og for at omsorg skal ses som en praksis og som arbeid. Hun argumenterer videre for at rasjonalitet og følelser ikke står i motsetning til hverandre, men at følelser er viktige i omsorgsarbeid. Wærness’ bidrag til å utvide forståelsen av arbeid og omsorg kan ikke overvurderes. Hun siteres stadig av nye generasjoner.

Ulønnet arbeid er nå i økende grad blitt en selvfølgelig del av det generelle arbeidsbegrepet, ikke bare teoretisk, men også i praksis. Tilsyn, hjelp og omsorg som ytes til hjelpavhengige kalles i statistikken for «ulønnet omsorgsarbeid». Statistisk sentralbyrå gjennomfører hvert tredje år en levekårsundersøkelse der blant annet omfanget av dette arbeidet kartlegges. Omfanget og verdien av det ulønnete arbeidet måles også hvert tiår gjennom tidsbruksstudiene.

 

I internasjonal forskning er «sandwich»-generasjonen et begrep som viser til voksne barn i alderen 45-66 år som er i jobb, og som i tillegg har ansvar både for å hjelpe voksne barn med tidsklemmestress og for å dekke hjelpetrengende eldre foreldres behov. Det er disse pårørende (flest kvinner) som utfører alt det ulønnete omsorgsarbeidet som limer sammen sprekker mellom velferdsstatens tilbud, individers omsorgsbehov, lønnsarbeidets krav og forvaltning av individuelle livsprosjekter.

Den demografiske utviklingen viser at andelen eldre i befolkningen øker, og det er viktig for velferdsstatens bærekraft at flest mulig blir værende i lønnet arbeid så lenge som mulig. Samtidig satses det også på at eldre skal bli boende hjemme og at behov for praktisk hjelp, omsorg og pleie dekkes i nærmiljøet (Rønning, 2010).

 

Det er kvinner i aldersgruppen 45-66 år som yter mest ulønnet omsorgsarbeid. Mange er godt etablert på arbeidsmarkedet, men har foreldre som er avhengig av daglig hjelp. Derfor er det en sammenheng mellom deltidsarbeid og ulønnet omsorgsarbeid. De som har ansvar for ulønnet omsorgsarbeid, jobber i større grad deltid enn de uten ansvar. Dette gjør at de eldste på arbeidsmarkedet, kvinner mer enn menn, opplever kryssende forventninger både om å gjøre sitt beste som arbeidstaker og samtidig utføre ulønnet omsorgsarbeid for eldre foreldre, voksne barn og barnebarn.

Dette er ikke et særnorsk trekk, men en dimensjon som preger flere europeiske samfunn med en aldrende befolkning. Nyere studier (Herlofson & Brandt 2021) viser at det ikke er slik at aktiv deltakelse i omsorg for barnebarn utelukker omfattende omsorg for eldre foreldre. Det ser derimot ut til at det i flere velferdsregimer er en positiv sammenheng mellom det å yte omsorg for barnebarn og det å yte omsorg for eldre foreldre. Mange voksne døtre som aktivt tar del i omsorg for barnebarn, har samtidig ansvar for hjelpetrengende foreldre.

 

Svenske studier av intergenerasjonsomsorg i koronatiden finner at besteforeldre, til tross for påbud om sosial distanse og myndigheters krav om å holde generasjoner adskilt, utførte mange ulike former for ulønnet omsorgsarbeid under pandemien (Eldèn, Anving, Wallin, 2021). Bestemødre lærte seg digitale omsorgspraksiser for å holde kontakt og avlaste foreldre. Flere tilbrakte mer tid på å være i ‘det digitale rommet’ sammen med barnebarn, og fant andre måter å lage familiepraksiser på. Mange former for før-pandemiske omsorgspraksiser ble lagt på is, men nye former oppsto, og det ulønnete omsorgsarbeidet var også en viktig del av familielivet under Covid-19.

Ansvaret for å få til en lik deling av hus- og omsorgsarbeidet forvitret mellom hendene på dem...

Emosjonelt arbeid er også en del av det usynlige, ulønnete omsorgsarbeidet. På Island, som har en velferdsmodell lik den norske, gjorde man en studie av arbeidsfordelingen blant småbarnsforeldre under Covid-19 pandemien (Bjarnadottir & Hjalmsdottir, 2020). Basert på online-tidsbruks-studier og føring av åpne dagbøker blant 47 småbarnsforeldre med hjemmekontor og barn i barnehage og/eller barneskole i to uker i pandemiens første fase, fant de at det tok relativt kort tid før foreldre erfarte en reversering av likestillingspraksiser. Mødre (med hjemmekontor) følte på en utilstrekkelighet og en skyldfølelse for at de ikke klarte å vedlikeholde samme balanse mellom jobb og familie som før pandemien. Ansvaret for å få til en lik deling av hus- og omsorgsarbeidet forvitret mellom hendene på dem blant annet fordi fedrene tok for gitt en rett til å ha uforstyrret normalarbeidstid. Forskerne konkluderte med at en god likestilling til tross, ble mødres ansvar for hus- og omsorgsarbeid mer omfattende enn fedres under pandemiens første fase.

 

I tillegg til det praktiske omsorgsarbeidet, økte behovet for emosjonelt arbeid innad i familien. Det oppsto behov for å dempe stress og usikkerhet, og holde familien samlet og rolig. For mødre kom dette arbeidet i tillegg til alt det andre usynlige, ulønnete arbeidet. Forskerne konkluderte med at det mentale, emosjonelle arbeidet eskalerte under pandemien, og stjal energi og tid fra andre arbeidsområder. En del erfarte også å føle på former for likestillingsskam som resultat av det de opplevde som en revitalisering av tradisjonelle kjønnsnormer.

Når Vinterseminaret 2022 skal oppdatere seg faglig på arbeidsfeltet uten å diskutere verken ulønnet omsorgsarbeid eller usynlig emosjonelt arbeid, i en post-pandemisk tidsepoke, er det grunn til å føle seg urolig og ubekvem. Vi synes det er grunn til å spørre om vi står overfor en renessanse for en forståelse av arbeid som er så snever at den utelukker arbeid som er viktig for store grupper i befolkningen og som dessuten har stor betydning for bærekraften i framtidens velferdsstat.

Referanser

Bjarnadottir, V.S., Hjalmsdottir, A. 2020, ‘I turned into a foreman here at home: Families and work-life balance in times of Covid-19 in a gender equality paradise’. Gender, Work and Organization, September 2020

Eldèn, S., Anving, T., Wallin, L.A., 2021,’Intergenerational care in corona times: Practices of care in Swedish families during the pandemic.’ Journal of Family Research, 1-25, 2021

Herlofson, K., Brandt, M., 2020, ‘Helping older parents in Europe: the importance of grandparenthood, gender and care regime.’ European Societies, vol. 22, no.3, 390-410

Mies, M. (1984/2014). Patriarchy and accumulation on a world scale: Women in the international division of labour. Bloomsbury Publishing.

Moore, J. (2015). Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital. Verso Books.

Moore, J. W. (2018). The Capitalocene Part II: accumulation by appropriation and the centrality of unpaid work/energy. The Journal of Peasant Studies45(2), 237-279.

Herlofson, K., & Brandt, M. (2020). Helping older parents in Europe: the importance of grandparenthood, gender and care regime. European Societies22(3), 390-410.

Rønning, E., 2010, ‘Dobbeltarbeidende seniorer’. Samfunnsspeilet 2/2010

Waerness, K. (1984). The rationality of caring. Economic and industrial democracy5(2), 185-211.