Krise – eller å reprodusere majoritens dominans?

– Den kurdiske situasjonen er et eksempel på en situasjon der det er en konflikt rundt hva som blir anerkjent. NATO er uinteressert, og Den Tyrkiske staten er uenig. Hva kommer til å skje i en slik situasjon?


Tekstserie om «Krise!»:

I denne serien lader vi opp til Vinterseminaret 2023 med tekster som tar for seg temaet «Krise!» fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger.

Krise – for hvem?

Emdjed Kurdnidjad er stipendiat på Europauniversitetet (EUI) og forsker på diskurser om død i PKKs (Kurdistans arbeiderparti som er anerkjent som terrororganisasjon av den Tyrkiske staten og NATO) ideologi. I denne teksten reflekterer han rundt diskurser knyttet til krise med flere eksempler fra Syria, Afrin, Rojava, Kurdistan, Tyrkia med mer. Emdjed Kurdnidjad skrev sin masteroppgave på UiO om Komala (en annen Marxist Kurdisk organisasjon).


Velkommen til Vinterseminaret 2023: En utvidet sosiologisk diskusjon av 'KRISE!' (Illustrasjon: Lisbeth Moen)

Det var en krise: Russland angrep Ukraina. Europauniversitetet som var kjent for å ikke komme med politiske uttalelser, brøt regelen da de valgte å fylle universitetet med Ukrainske flagg. Det ble mange samlinger for å støtte Ukraina, men fortsatt ikke nok. Verden var ikke slik da Tyrkia angrep den kurdiske regionen Afrin i 2018. Hva er forskjellen? Per definisjon gjorde Tyrkia akkurat det samme som det Russland gjør.

Vi i Norge føler på kroppen at krigen i Ukraina godt kan bli vår egen krig, i motsetning til Afrin som er så langt unna. Så hvorfor skal vi bry oss om Syria og hva som skjer der (selv om man ikke benekter at det som skjer der er en krise)?

Vi bør alltid huske at noen er i en krise når vi kaller den en krise. Det samme gjelder bevegelser og utfordringer. Det å anerkjenne kriser, utfordringer og bevegelser er samtidig å ta et bevisst valg om hvilke kriser, utfordringer og bevegelser vi retter oppmerksomheten mot. Men hvorfor gjør vi det?

kurdnidjad-emdjed-2022 EUI

Sosiolog Emdjed Kurdnidjad skal under Vinterseminaret delta på paneldebatten «Etter krisen» fredag 03. februar kl. 18.00. Foto: EUI

En krise for hvem?

Da pandemien ble global og hele verden pressa alle for å ta den seriøst, var det en kurder fra Rojava (som er de kurdisk-dominerte områdene av det nordlige Syria) som hørte hva folk utenfor kalte for pandemi og krise.

Han filma seg selv der han sa:

«Em Kurd, hatin enfal Kirin, li Îranê Xumeynî, li Îraqê Saddam, îro jî Erdoxan ê ku her roj bi bi balefirên şer êrişî me dike. Lê em hîn li vir in û zindî ne. Ji bo wê, ew dibêjin em weke vîrûsê ne û ew me dijkuje? hahahahaha»

«Vi kurdere gikk gjennom Anfal, Khomeini i Iran og Saddam i Irak [massakrerte oss], og nå er det Erdogan som angriper oss med fly hver dag. Men fortsatt er vi her og er ikke drept. Så sier de at det er et virus [som likner forkjølelse] og den dreper oss? hahahahaha».

Allikevel var det nok mange kurdere som tok pandemien seriøst, spesielt middelklassen og overklassen i store byer og mer stabile områder som Rojhelat, Bakur og Bashur.

Mannen fra Rojava, som filma seg selv, ble aldri tatt seriøst. Hans poeng ble ikke lyttet til av middelklassen i Kurdistan eller av de intellektuelle. Det er to argumenter her: det er ikke alle som kan fortelle oss hva som er en krise, og de som er mest utsatt for konflikter har minst makt til å uttale seg om konflikter. De som bestemmer hva som blir snakket om i media, og hvordan det blir snakket om, er med på å definere hva andres kriser og utfordringer er, selv om de ikke alltid er en del av den selv. Men mange av de som befinner seg i disse krisene ler av oss, de ser verden annerledes.

Bilde: India Filings – Companies Law – Majority Rule and Minority Rights

Dette eksempelet demonstrerer at mannen fra Rojava latterliggjorde vestens budskap om at koronaviruset er en stor trussel, når de ikke anerkjente tidligere og nåværende angrep fra ledere som en krise. Hvis man er kjent med det kurdiske spørsmålet, ser man enkelt at uten NATOs innflytelse ville det ikke vært en så komplisert og uløselig konflikt. Denne konflikten handler om internasjonal politisk anerkjennelse, noe kurdere ikke får fra vesten. I Tyrkia, Iran, Irak og Syria blir kurdere politisk ekskludert. Kurdere har blitt utsatt for massakre og etnisk rensning i de landene der de har bodd lengre enn tusen år. Kurdere har vært til nytte for majoriteten og vesten, men de har ikke fått offisielt og politisk anerkjennelse for det de har gjort. Jeg gir dere to nylige eksempler.

  1. Etter at Daesh, som på norsk er kjent som Den Islamske staten (IS), tok over Syria, ble det en allianse mellom Kurdere og vesten til å utrydde Daesh. 11 000 mennesker fra Kurdiske styrker ble drept i denne kampen. Etterpå var ikke vesten interessert i dem lenger, så Rojava ble angrepet av Tyrkia. Nå er forskjellige kurdiske områder i Rojava okkupert av Tyrkia (for ikke å snakke om tyrkifisering av kurdere der).
  2. Den nåværende revolusjonen i Iran som begynte med feministiske formål, skjedde etter at en kurdisk dame ble drept av moralpolitiet i Tehran. Hun het Jina Amini, men siden det er problematisk å velge kurdiske navn for kurdiske barn i Iran, het hun offisielt Mahsa, som er et persisk navn. Av dem som kjente henne ble hun kalt Jina. Tusenvis av kurdere deltok i hennes begravelse, og PKK (Kurdistans arbeiderparti som er anerkjent som terrororganisasjon av den Tyrkiske staten og NATO) slagordet «Jin Jiyan Azadi» (kvinne, Liv, Frihet), ble sunget av kurdere. Demonstrasjonene mot regimet fortsatte flere dager i kurdiske byer, Saqqez (hennes hjemby), Sine og Diwandere, frem til protestene og ulike kurdiske slagord spredde seg over hele landet. Men hva er den iranske majoritetens reaksjon til en revolusjon som begynte fra Kurdistan og har med seg kurdiske diskurs og slagord?

Foto: Ocalans ideologi av kunstner Gelawesh Waledkhani, på Oslo Rådhus

Navnet Jina ble ignorert og hun ble kjent som Mahsa. Hennes kurdiske identitet ble heller ikke alltid nevnt og mange visste ikke en gang at hun var kurder. Det var en tøff kamp for aktivister å endre det slik at hennes kurdiske identitet og navn kom fram. Selv om hun fortsatt er mest kjent som iransk og Mahsa.

Det kurdiske og PKK-slagordet Jin Jiyan Azadi (Kvinne, Liv, Frihet) ble oversatt til persisk (Zan Zendegi Azadi). Det ble ignorert at slagordet egentlig var fra PKK og det ble heller internasjonalt kjent som et iransk slagord. Slagordet ble dehistorisert; det ble glemt at det kommer fra Abdullah Ocalans ideologi der han påstår «et samfunn kan aldri være fritt uten kvinnefrigjøring» og kampene kurdere hadde i Rojava imot Daesh der Jin Jiyan Azadi ble internasjonalt kjent blant kurdere. Daesh mente at hvis soldater blir drept av kvinner, drar de ikke til Jannat (himmelen), så det var deres mareritt å bli drept av kurdiske kvinner, noe som gjorde at slagordet Jin Jiyan Azadi fikk en spesiell mening.

Det ble ignorert at slagordet egentlig var fra PKK og det ble heller internasjonalt kjent som et iransk slagord.

Et viktigere poeng er nå at opposisjonen til regimet i utlandet er i ferd med å forme mange plattformer i forskjellige vestlige land (inkludert Norge), der kurdere igjen blir marginalisert. Minoritetsproblemet i Iran blir gjerne skjult under begrepet «solidaritet». Solidaritet blir dermed et annet navn for persisk nasjonalisme som hindrer minoriteter i å ha en innflytelsesrik stemme. Vesten (inkludert Norge) anerkjenner også den persiske opposisjonen og forsterker slik en persisk nasjonalitet.

Alt dette skjer mens kurdere sammen med balochere (en annen folkegruppe i Iran) har hatt de tøffeste protestene mot regimet i løpet av den nåværende revolusjonen og er de mest brutalt undertrykka med flest drept og arrestert.

En annen vinkling av kriser?

Nietzsches begrep (2003) miserable ease skiller mellom «letthet og komfort» og «lykken og frihet». Det å føle at vi har gjort noe nytt, har kjempa i en bevegelse, har løst en utfordring eller krise, er den følelsen vi trenger for å føle lykken når man lider av miserable ease. Men det er situasjoner der det overhodet ikke er snakk om letthet og komfort. I min forskning forsøker jeg å forstå hvordan folk kommer til det punktet der de tar livet av seg av politiske grunner. Spørsmålet handler ikke om hvorfor de ofrer livet sitt, da slike ofringer alltid har vært tilfellet i alle ideologiske og politiske kriger gjennom historien. Spørsmålet er snarere hvordan selvmord av politiske grunner (det jeg kaller fascination for death i denne forskningen) skjer, under hvilke omstendigheter det skjer, og hvordan det blir organisert og politiske mål blir sett for.

Ontological security (slik jeg forklarer i min forskning) er en nøkkel til å forstå det. Det vil si at som medlem av samfunnet vi identifiserer oss med, trenger vi å føle at vår samfunnsarv (det som gjør at vi føler oss norsk, tysk, kurder – noe som ikke er tydelig og godt kan endres) fortsetter, og at vår politiske identitet har en stemme. Er det en krise hvis medlemmer av et spesifikt samfunn ikke føler at deres samfunnsarv forsetter eller deres politiske identitet har en stemme? Det er opptil majoriteten å anerkjenne en krise og påvirke media til å skrive og snakke om det. Men det er situasjoner der minoriteten anerkjenner en krise, selv om majoriteten og dominerende grupper er uenige med dem eller er uinteresserte.

Hva blir anerkjent?

Den kurdiske situasjonen er et eksempel på en situasjon der det er en konflikt rundt hva som blir anerkjent. NATO er uinteressert, og Den Tyrkiske staten er uenig. Hva kommer til å skje i en slik situasjon?

I denne situasjonen er det to ulike retninger som blir fulgt av majoriteten og marginalisert. Majoriteten undertrykker, tvinger, dreper, massakrerer osv. fordi de krever dominans til deres fordel. Men hva skjer på den andre sida av konflikten? For å utvikle dette argumentet bruker jeg to eksempler av den britiske moralfilosofen Derek Parfit, som blant annet har spesialisert seg på rasjonalitet.

Hva skjer på den andre sida av konflikten?

I det første eksempelet (Parfit 2001: 83) kalt ‘Your Fatal Threat’, antar han at hvis to personer, A og B, er på en øde øy, kan A prøve å slavebinde B ved å bli en ‘threat-fulfiller’, dvs. at A regelmessig truer B med å eksplodere en bombe. I denne situasjonen er den eneste måten for B å bevare sin frihet på å bli en «threat-ignorer», selv om hun vet at hun ville bli drept. Den politiske kurdiske identiteten kommer sammen ved å være en «threat-ignorer» på grunn av fravær av kommunikasjon og makthevdelse. Derfor er det å ignorere trusselen den eneste måten å bevare friheten på for dem som politisk identifiserer seg som kurdere. For å forstå denne abstraksjonen, presenterer jeg et eksempel der den tyrkiske staten er A, og det kurdiske samfunnet, her som Zana og Kaya, er B.

I mange år var det ulovlig å snakke kurdisk i Tyrkia. Tyrkia (A) opptrådte som en threat-fullfiller og truet det kurdiske samfunnet (B) med strenge straffer og forfølgelse hvis de ville bruke kurdisk offentlig. Å ignorere den trusselen var ikke rasjonelt, da det ville føre til mange år i fengsel i tillegg til sosiale og statlig forfølgelse for å snakke kurdisk. Men det gjorde Zana og Kaya.

Bilde fra dagen Leyla Zana var i parlamentet og brøt reglene ved å snakke kurdisk i sin tale i 1991, hentet fra gazete duvaR

Zana brøt loven og snakket på kurdisk i sin tale i parlamentet i 1991. Kaya kunngjorde i en seremoni da han ble tildelt prisen Årets musiker i 1999 at han skulle synge en sang på kurdisk. Zana ble følgelig dømt til 15 års fengsel, og Kaya ble forfulgt av både kjendiser og myndigheter frem til han forlot landet og døde raskt etter av hjerteinfarkt i Frankrike. Var de irrasjonelle? Nei, men mellom miserable ease og frihet valgte de frihet. Zana og Kaya kunne fortsette et enkelt og behagelig liv som henholdsvis parlamentsrepresentant og en av de mest berømte sangerne i Tyrkia, men da måtte de ofre deres politiske og sosiale frihet.

Ahmet Kaya blir eskortert ut av seremonien der han fikk årets musikerpris, etter at han annonserte at han skulle synge kurdisk i 1999. Til høyre ser vi artister som sang tyrkiske nasjonalistiske sanger hentet fra Onedio

Den rasjonelle irrasjonaliteten

Hva er rasjonaliteten i denne irrasjonaliteten? Som Parfit hevder, er den eneste måten for B (Zana og Kaya) å bevare sin frihet ved å bli en threat-ignorer, selv om de vet at de vil lide mange år i fengsel og av forfølgelse. Derfor er fascinasjonen for døden også i denne forbindelse rasjonell, selv om den virker irrasjonell. Det er en rasjonell irrasjonalitet, det vil si at denne dødsdiskursen gir kurderne følelsen av at de har et valg, og at de ikke er slaver.

Det er en rasjonell irrasjonalitet, det vil si at denne dødsdiskursen gir kurderne følelsen av at de har et valg, og at de ikke er slaver.

Hele denne logikken og forståelsen av en såkalt krise ser fremmed ut for mange tyrkere og den Tyrkiske staten. De beskylder kurdere og PKK for å skape uro og ødelegge solidaritet i det tyrkiske landet. Hva er krisen her? Må vi ta side? Det bør vi, hvis ikke er det umulig å snakke om politikk. Nøytral politikk er et annet navn for majoritetspolitikk.

Det er en ting jeg aldri har forstått. Den norske sosialantropologen Marianne Gullestad (2002) har forklart at nordmenn kun aksepterer utfordringer som reproduserer deres uskyldige bilde av selv. Vi i Norge snakker om kapitalisme, imperialisme, klimaendringer, veganisme og Norges ansvar. Men vi snakker sjelden om noe konkret der vi alle er skyldige. Om NATOs ansvar i å lage våpen og selge det til Tyrkia, det at Norge er en del av det og at det blir finansiert med våre skatter. Er majoriteten enige med meg at det er en krise?

Referanser

Gullestad, Marianne (2002), Det norskesett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget

Nietzsche, Friedrich (1961), Thus spoke Zarathustra. Second Reprint. R.J. Hollingdale Trans. London: PENGUIN BOOKS

Parfit, Derek (2001), “Bombs and Coconuts, or Rational Irrationality”. In Christopher W. Morris and Arthur Ripstein (eds.) Practical Rationality and Preference: Essays for David Gauthier. (pp. 81-97). Cambridge: Cambridge University Press