Vi, de tannløse?

Sosiologien har en lang tradisjon for fagkritikk. Nå fryktes det at vår kritiske sans har forvitret.



				
ILLUSTRASJONER: Lisbeth Moen

Lyset faller mykt på scenen, og lyser opp deltakerne som sitter godt plassert i røde stoler. Man skulle trodd det var et TV-talkshow, men synet bedrar oss tydeligvis: Fredrik Skavlan snakker da ikke om «dekonstruksjonisme», «post-postmodernisme» og «generasjoner som den nye sosiologiske variabelen»?

Nei, vi er hverken på Skavlan eller hos Senkveld-gutta, men i kjelleren på UiOs Samfunnsvitenskapelige fakultet. På debatt i regi av Socius har et hundretalls mennesker samlet seg på studentkjelleren for å høre den nye generasjonen studenter bli fillerista av den eldre garde akademikere.

Det startet med en kronikk skrevet av postdoktor i sosiologi, Gunnar Aakvaag, i forkant av årets Stortingsvalg. Dagens ungdomsgenerasjon er «intellektuelt tannløse» smalt det fra Aakvaag i kronikken «Hva skal dagens unge bruke stemmeretten til?». Den nye generasjonen unge omtales av postdoktoren som den intellektuelt mest lydige og konturløse i norsk etterkrigstid. For å underbygge påstanden viser han blant annet til egne erfaringer som foreleser i sosiologi: Som foreleser slipper han helt unna all form for kritikk.

Når han nå sitter i studentkjelleren på Blindern, får han støtte fra leder av SV-fakultet, Fanny Duckert. Den gamle 68-eren skulle ønske dagens studenter var modigere, og gjorde mer ukonvensjonelle ting. Og når kveldens representant fra «Generasjon Lydig», statsviter Aksel Braanen Sterri, påpeker at dages unge faktisk engasjerer seg – bare gjennom andre kanaler enn sine forgjengere (som verv i fakultetsstyrer og utvalg framfor demonstrasjonstog) – kritiserer Aakvaag ham for at dette ikke er annet enn et «flinkis-prosjekt». Slike «flinkis-prosjekter» og former for engasjement har ikke noen forutsetning for å forandre, mener Aakvaag.

Jeg har undervist et par-tre hundre studenter hvert eneste år i en tiårsperiode, men aldri opplevd virkelig tung fagkritikk fra studentene.

Gunnar C. Aaakvaag

Generasjonen uten en «greie»

Utfra dette kan det virke som det ikke står så bra til hverken med den oppvoksende generasjonen generelt eller studentene som befolker forelesningssalene i dag. Som postdoktor i og foreleser i sosiologi rammer Aakvaags kritikk spesielt sosiologistudentene som sitter musestille på hans forelesninger. Har virkelig den kritiske sosiologiske ånd forstummet?

At det står så ille til mener ikke nødvendigvis Aakvaag, men han ønsker å peke på noen faresignaler.

– Innlegget om «Generasjon Lydig» i Aftenposten ble skrevet med polemisk brodd, sier han.

Aakvaag har forflyttet seg til kontoret sitt i 3.etasje på Harriet Holters hus på UiO, og snakker på sitt gjenkjennelige vis; svært engasjert, og i en forrykende fart:

– Jeg tok hatten som forsker av, og hatten som engasjert samfunnsborger på. Polemikken til tross – budskapet var ektefølt og bunnet i et slags tiårig feltarbeid som foreleser: Jeg har undervist et par-tre hundre studenter hvert eneste år i en tiårsperiode, men aldri opplevd virkelig tung fagkritikk fra studentene.

Utviklingen er uheldig, mener Aakvaag, og viser til sosiologiens lange og stolte tradisjon for fagkritikk.

– I sosiologien har det jo vært «krise» i faget så lenge man kan huske – det er slik vi liker det. Det å kritisere kan man nærmest si er en del av sosiologers DNA, en nesten litt masochistisk tendens.

Med den nye generasjonen, født på 1980 og 90-tallet, er det ikke lenger slik, mener Aakvaag, og bruker tidligere generasjoner sosiologer som sammenligningsgrunnlag. Han begynner med den første generasjonen norske sosiologer, de såkalte «gullaldersosiologene» på 1950-60-tallet. De drev riktignok ikke drev så mye med fagkritikk, men det behøvde de ikke heller: Det var de som etablerte faget, og kunne dermed forme det selv. Alle generasjoner etter dem har derimot måttet forholde seg til arven fra gullaldersosiologene – i det Aakvaag beskriver som en form for stivavhengighet. Fagkritikken har stått sterkt, fram til nå.

– For generasjonen som etterfulgte gullaldersosiologene, den generasjonen vi kaller 68-erne, ble fagkritikken dratt veldig langt – med marxisme som den store fellesnevneren. De gjorde opprør mot autoriteter, tradisjonelle hierarkier i familier, arbeidsliv og universiteter, kjempet for kvinners rettigheter og så vider. Her kunne studentene finne på å holde avstemninger om hva det skulle foreleses om, om det foreleseren hadde bestemt, eller noe helt annet. Det hendte at foreleseren selv måtte rusle ut av rommet, og overlate podiet til studentene. Dagens generasjon gjør ikke noe i nærheten av dette, og det synes jeg er veldig synd.

Aakvaag legger til at han ser at årsaken kan ligge i at den unge generasjonen rett og slett har det innmari godt. De kommer til dekket bord, der de foregående generasjonene har gjort jobben – økonomisk trygghet er sikret gjennom velferdsstaten, anti-autoritære institusjoner gjennom 68-erne. Men, så innvender han:

– Det samme gjaldt jo min generasjon: Vi opplevde at vi hadde det så godt at det ikke var noe mer å gjøre, men likevel hadde vi tæl. Vi syntes 68-erne hang fast i en elistisk dannelseskultur, utfordret våre foreleseres verdensbilder med ny teori og skapte hverdagstoleranse ved å bryte ned skillet mellom høykultur og lavkultur. Sammenligner man utfordringene både dere og vi sto overfor ser man forskjellene. Boligmarkedet er et godt eksempel. I 1993 var boligprisene høye, satsene på studielånet hadde stått på stedet hvil i mange år, slik man også ser idag. Da gikk vi, 15 000 mennesker som samlet seg foran Stortinget for å protestere, og ropte «Hernes må fjernes».

 

Aakvaag tar en av sine sjeldne pauser i taleflommen, og spør:

– Hva gjør den nye generasjonen?

BLITT BORTE: Har virkelig den kritiske sosiologiske ånd forstummet?

En større tendens?

En etasje opp sitter professor Ragnvald Kalleberg alene på emeritus-kontoret han nettopp har flyttet inn i, solbrun og energisk – og omgitt av tomme kontorplasser. Kalleberg er en av de klassiske «68-erne» som sto sentralt blant annet i positivismestriden og i kampen for demokratisering av universitetet. Nylig fylte han 70, men den engasjerte «68-er-sjela» har ikke falmet. Og i likhet med Aakvaag har også Kalleberg uroet seg for ukritiske studenter.

– Vi hadde en periode på instituttet på begynnelsen av 2000-tallet hvor flere ble bekymret for endel av studentene våre, også fordi vi så kvaliteten på Socius. Vi ble nærmest litt lei oss, vi tenkte «hva er det med oss som gjør at vi får studenter som gjør Socius til dårlig russeavis?».

Helt svart ser heldigvis ikke Kalleberg på sosiologistudentene. De seneste årene har han med glede notert seg en oppblomstring i studentforeningene ved instituttet.

Han har mye han skulle ha sagt om utviklingen i både vår egen fagdisiplin og våre søsterdisipliner. Kalleberg savner for eksempel en systematisk utvikling av samfunnsvitenskapene – også som kritiske disipliner. Her mener han at sosiologien i Oslo ligger etter statsvitenskapen.

– Sosiologien er ikke bare en beskrivende, fortolkende og forklarende disiplin. Den skal også utvikles som en normativ og vurderende disiplin. Rawls og Habermas er merkesteiner her. Men store deler av sosiologifaget har blitt hengende fast i en type skyggepositivisme, hvor det tas for gitt at man ikke kan argumentere rasjonelt om normative spørsmål. Men også her kan kraften i de bedre argumenter gjøre seg gjeldende, for eksempel knyttet til verdistandarder som likebehandling, demokratisering, forskningsetikk og menneskerettigheter.

Når Kalleberg viser til at utviklingen av sosiologi som kritisk disiplin henger etter statsvitenskapen er det ikke den nye generasjonen studenter, men det generelle norske sosiologimiljøet han viser til. Kan det så tenkes at den nye generasjonens lydighet må ses som en del av et større bilde?

Enkelte tegn kan tyde på det. Morgenbladet trykket i sommer en oversatt og redigert utgave av Marco Roths essay«For mye sosiologi». Den amerikanske forfatteren argumenterte for at sosiologien har mistet sin avmystifiserende kraft og kritiske potensial. I stedet har blitt et redskap i hendene på dem som vil opprettholde dagens strukturer, skrev Roth, og sparket med det i gang stor debatt i avisen. Blant flere norske sosiologer har fortvilelsen over den kritiske sosiologiens vilkår pågått noen år allerede. I 1991, i etterkant av at Dag Østerberg hadde sagt opp som følge av oppgitthet over utviklingen på universitetet, undertegnet rundt 180 hovedfags- og magistergradsstudenter et brev med bekymring over vilkårene for kritisk, fortolkende sosiologi ved instituttet.

Jeg opplever, som foreleser, særlig i tidlige innføringskurs, at ferske studenter er enormt kunnskapsrike og politisk bevisste, og jeg har langt flere spennende og utfordrende faglige diskusjoner med mine studenter og stipendiater enn med mine kolleger.

Aksel Tjora

Hva er situasjonen to tiår etter? Av sosiologene selv er hvertfall ikke Aakvaag og Kalleberg de eneste som savner faglig dynamikk og kritiske spørsmål. Aksel Tjora, redaktør av Sosiologisk Tidsskrift, skrev i sin lederspalte i nummer 2-2012 at han «innimellom får en ubehagelig følelse av at den norske sosiologien vasser i sin egen jevne graut av forskningsmessig middelmådighet og fantasiimpotens». Bakgrunnen for formuleringen var ifølge Tjora først og fremst basert på en betydelig skuffelse med sine egne kolleger.

Han utdyper:

– Fra mine eldre kollegaer har jeg opplevd en manglende vilje til faglig nytenkning, både på forsknings- og undervisningssiden. I løpet av mine 15 år i samme stilling på NTNU har jeg forsøkt å presse fram interesse for å bygge opp en fornyet kursportefølje og en mer gjennomtenkt satsing på forskningsområder, utdyper Aksel Tjora.

Tjora beskriver sine år på instituttet som «et noe ensomt liv» – 20 år for ung, og utenfor kompisnettverket til hans kolleger på 60+. Han påpeker at det var disse som for 25 år tilbake «definerte instituttets (nå implisitte) fokusområder».

– Når jeg snakker om middelmådighet og fantasiimpotens knytter jeg dette til en manglende evne til å utnytte universitetets frie stillinger til ambisiøs og nyskapende genuint sosiologisk forskning, som strekker seg utover oppdrag og temaer som kommer i utlysninger fra forskningsråd og andre, sier Tjora, og fortsetter:

– Slik jeg ser det, blir det absurd, på individuell basis, å forvalte 50 prosent fri forskningstid, og samtidig klage på manglende muligheter til grunnleggende sosiologisk forskning.

Selv om Tjora savner faglig nytenkning er han ikke enig med Aakvaag i at dette bør komme nedenfra, fra studentmassen. Han ser Aakvaags utspill, samt diskusjonen som har oppstått i kjølvannet av den, som urimelig overforenklet. Han reagerer særlig på ideen om hver generasjons «kollektive prosjekt», og deler ikke Aakvaags oppfatning om hvordan det står til med dagens studenter.

-Vi kan gjerne, i et historisk lys, snakke om et ungdomsopprør rundt 1968, men da blir det også viktig å huske at det ikke var en hel generasjon som gjorde «opprør», selv om dette har blitt den offisielle fortellingen om 1968. Dagens 20-åringer har, på samme måte, neppe et kollektivt prosjekt, men en rekke ulike orienteringer mot karriere, idealistisk arbeid, familie, lokalsamfunn, kulturelle uttrykk og så videre. Jeg opplever, som foreleser, særlig i tidlige innføringskurs, at ferske studenter er enormt kunnskapsrike og politisk bevisste, og jeg har langt flere spennende og utfordrende faglige diskusjoner med mine studenter og stipendiater enn med mine kolleger, sier Tjora.

Den eurosentriske sosiologien

Helt borte har de kritiske innvendingene ikke vært, og en god del av kritikken som har blitt reist de siste årene har flere gått på manglende perspektiver. Flere er koblet til et kritisk blikk på pensum og manglende perspektivrikdom i instituttenes emneportefølje.

En av «de kritiske røster» er Ida Hjelde, som leverte inn sin masteroppgave i sosiologi, «Eurosentrisme i sosiologien» i 2006. I oppgaven kritiserte Hjelde sosiologiens manglende evne til å ta inn over seg hvordan livene våre i Norge er knytta til resten av verden. Den prisbelønte oppgaven ble omtalt som «teoretisk nybrottsarbeid med politiske implikasjoner», og det ble framhevet at oppgaven tok for seg et viktig tema, i tillegg til at den både var fag- og maktkritisk. Hjelde ble berømmet for å ha framført en modig kritikk, ikke minst fordi kritikken var rettet mot eget fag og institutt. Oppgaven tok nemlig utgangspunkt i innholdet i sosiologifaget, som kurstilbud og hva som er fokus i disse, slik det ble undervist ved Universitetet i Oslo.

Året etter, i 2007, fulgte en ny masteroppgave langs samme spor – Hans Erik Næss sin «Røtter og vinger»: Argumenter for en transnasjonal sosiologi. Basert på en analyse av pensumbøkene i innføringskursene i sosiologi argumenterte Næss for at norsk sosiologi lider av «metodologisk nasjonalisme» i sitt manglende fokus på transnasjonale trekk i samfunnet. Næss ble inspirert av Ida Hjeldes oppgave, men tok en litt annen innfallsvinkel til tematikken. Han gikk også hakket lenger i sin gjennomgang av sosiologipensumet: Næss sin masteroppgave inneholder også forslag til en alternativ pensumliste, som trekker transnasjonale perspektiver inn i større grad.

Både hver for seg og samlet utgjorde masteroppgavene en slagkraftig kritikk, som fikk mye oppmerksomhet både i, men også utenfor sosiologmiljøet. Om den faktisk fikk konsekvenser i praksis er det derimot ikke alle som tror, blant dem Ragnvald Kalleberg.

Ida Hjelde ser endringer i emnetilbudet på Institutt for sosiologi i Oslo siden hun skrev sin oppgave:

– Globale perspektiver er ikke lenger fraværende, men nå faktisk tilstede i flere kurs. Jeg håper den kritikken jeg reiste har bidratt til denne positive utviklingen. Fortsatt blir jeg kontaktet av studenter som har blitt inspirert av oppgaven min.

Hvorvidt sosiologifaget i tilstrekkelig grad har tatt til seg eurosentrismekritikken er Hjelde usikker på. Hun tror kritikken fortsatt er relevant, men den utfordringen overlater hun til nye studenter å svare på.

Hans Erik Næss ser at kritikken han rettet i masteroppgaven førte til noen faglige endringer, selv om de ikke var så store som han ønsket seg da han skrev oppgaven. Prosessen med masteroppgaven lærte han imidertid noe annet om fagutvikling som i hans øyne er desto mer betydningsfullt:

– Fredrik Engelstad, som hadde skrevet en av pensumartiklene jeg gikk inn på i masteroppgaven, tok kontakt i etterkant og ønsket kommentarer på en revidert utgave av sin tekst. Det står det virkelig respekt av. I tillegg skrev han et kapittel i «Tanker om samfunn» som på mange måter fortsetter denne diskusjonen, forteller Hans Erik.

Han utdyper:

– For meg var Engelstads tilnærming til hva jeg hadde å si vel så viktig som at selve endringsforslagene ble en realitet. Pensum er bare en liste, måten sosiologer snakker sammen på er mye viktigere for fagets utvikling.

– Norsk sosiologi kan karakteriseres som «nasjonal» og «eurosentrisk». Dette behøver imidlertid ikke i seg selv være problematisk, sier Kalleberg.

Han legger til:

– Vår sterke forankring i bindestreker og lokalt er også grunnlag for norsk sosiologis store innflytelse i eget samfunn. I likhet med historikerne har vi naturlige fordeler når det gjelder å dokumentere, forklare og vurdere eget samfunn. Alle samfunnsfag er historisk-fortolkende fag. Samfunnsviteres kunnskap er forankret i sosialt rom og historisk tid på en helt annen måte enn fysikeres. Newtons falllov gjelder overalt på vår lille klode.

– Men vi bør naturligvis være oppmerksom på faren for etnosentrisme. Ikke bare i den samtidige formen, som når vi kan kritisere våre egne perspektiver som innskrenkede. Etnosentrisme har også en annen hovedform, den i tid – altså samtidsetnosentrismen. I kultur- og samfunnsfag kan historisk provinsialisme være intellektuelt ødeleggende, til forskjell fra i fag som kjemi. Selv bekymrer jeg meg mest for samtidsetnosentrismen i norsk sosiologi, også fordi så få andre bekymrer seg om den.

Det nytter ikke med bare noen få, og der kommer problemet med at den nye generasjonen er så lydige. Den nye generasjonen trenger intellektuelle helter som kan vise vei – for eksempel for å innse at vi er en del av naturen.

Gunnar C. Aakvaag.

Quo vadis, sosiologi?
På kontoret under Kalleberg har Aakvaags taleflom begynt å stoppe opp. Han sier at det han etterlyser er utfordrende å få til. Han anerkjenner at generasjonen etter hans må takle utfordringer som tidligere generasjoner ikke har måttet forholde seg til.

– Dette er en generasjon som opplever et enormt selvrealiseringskjør, og et vellykkethetspress som tar tid å håndtere. De bruker fryktelig mye tid på livspolitikk framfor kollektiv politikk. Bruken deres av sosiale medier har gjort at de knapt har privatsfære, som nok skaper en sterk uformell sosial kontroll.

Innlegget «Generasjon Lydig» bunnet derfor ikke i å fortelle de unge at de er late. Langt derifra, sier Aakvaag. Han ser dem ikke som en mindre engasjert generasjon – snarere mer politisk enn hans egen – men at den ikke drar i noen retning. Det er en flinkis-gjeng som jobber innenfor de etablerte rammene, og aksepterer hva mamma og pappa sier, sier han. De har ingen «greie», ikke noe intellektuelt system som kan underbygge den. Derfor vil han gjerne oppfordre den nye generasjonen til å stå mer på barrikadene – ettersom de så tydelig trengs.

– Hvis studentene ville så fins det utrolig mye interessant innenfor samfunnsteori idag. Med den biofobien som råder i samfunnsvitenskapene er den naturalistiske vendingen for eksempel bare en mulighet den nye generasjonen kunne fanget opp og brukt mot vår generasjon.

Det Aakvaag kaller «oversettelsesutfordringen» i å ta inn over oss det som skjer på de andre sidene av disiplingrensene – å bekjempe vår «biofobi» – er bare en av av det han ser som samfunnsvitenskapens tre store utfordringer i dag. Mens Kalleberg savner samfunnsvitere som våger seg inn i normativ argumentasjon, ønsker Aakvaag at vi skal ta større hensyn til biologiske innsikter og bruke mer tid på å sammenstille store fortellinger – samtidsdiagnoser – om vår tid samt at historiene som fortelles i større grad fokuserer på positive aspekter.

– Den nye generasjonen har både teorien og vitenskapene og de store samfunnsutfordringene tilgjengelige, som bare ventes på å gripes tak i, sier han.

Uansett hvor sosiologien skal ta veien, kan det se ut til at et eller annet må skje dersom den yngre generasjonen igjen skal stå på barrikadene slik Aakvaag og Kalleberg ønsker. Men hva skal til for å drive konstruktiv, kritisk sosiologi – og for å legge til rette for ungdommelig engasjement?

– Historien viser at det må være en sosial bevegelse, et kollektivt prosjekt, sier Aakvaag og utdyper:

– Det nytter ikke med bare noen få, og der kommer problemet med at den nye generasjonen er så lydige. Den nye generasjonen trenger intellektuelle helter som kan vise vei – for eksempel for å innse at vi er en del av naturen. Min generasjon hadde talsmenn som Erlend Loe, som skrev bøker som fanget tidsånden, vi hadde Harald Eia som skapte humor rundt det, Morgenbladet under Truls Lie, skjellsettende hendelser som Murens fall og så videre. Stemmene, tankene og ideene på alle disse områdene forente oss og gjorde at min generasjon hadde sin «greie».

Ragnvald Kalleberg er inne på noe av det samme når han skal forklare grunnlaget for 68-er-bevegelsens gjennomslagskraft:

– Under positivismestriden var det et internasjonalt vitenskapsteoretisk felt som endret seg. Endringen kom samtidig i flere land, preget av filosofer som Charles Taylor, Peter Winch, Jean-Paul Sartre og Hans Skjervheim, og samfunnsvitere som Anthony Giddens, Jürgen Habermas og Dag Østerberg. De siste 10-20 årene har en av de viktigste bidragsyterne vært Sorbonne-sosiologen Raymond Boudon, sier han.

– Vi har rett og slett erfart et paradigmeskifte – og det er sjelden jeg bruker et så sterkt ord. Det foregikk over lang tid, fra 1950-tallet og fremover.

I tillegg mener Kalleberg at 68-erne i stor grad fikk gjennomslag fordi de ganske enkelt var bedre informert og hadde rett i mye av sin kritikk:

– Vi utviklet synspunkter som var riktigere enn mye konvensjonell visdom. Det kan virke arrogant å si det slik, så la meg utdype. Noen mente vi hadde våre synspunkter fordi de var radikale, for å markere opposisjon til establishment; altså en måte å distingvere seg på. Det gjaldt nok for noen. Men når jeg og mange andre for eksempel kritiserte den amerikanske krigføringen i Vietnam, var det fordi vi hadde gode grunner til å mene at den var et feilgrep. Det har jo historien gitt oss rett i.

Videre mener Kalleberg at det viktigste i et velfungerende akademisk miljø ikke er at folk er enige eller uenige med deg. Det viktige er at man er faglig engasjert og villig til å gå inn i saklig diskusjon, hvor man svarer skikkelig på spørsmål og kritikk. I undervisning er dette det han kaller «seminarets etos». Selv har han mange gode minner fra egen studietid, ikke minst i seminarer med viktige lærere som Hans Skjervheim, Arne Næss, Dag Østerberg, Vilhelm Aubert og Sverre Lysgaard.

 

Den dominerende etterkrigsgenerasjonen er fortsatt et langt større problem for manglende faglig potens på instituttene enn dagens studenter.

Aksel Tjora.

En kontiuerlig dialog

Den yngre garde, ved Hans Erik Næss og Ida Hjelde (ifølge Aakvaag en «mellomgenerasjon» mellom hans egen og den lydige 80/ 90-tallsgenerasjonen), er inne på noe av det samme. Begge trekker fram at de fikk være en del av CULCOM (Kulturell kompleksitet i det nye Norge)-miljøet som en god støtte. Næss beskriver miljøet som «et levende kollegium fullt av folk med kunnskap», med fruktbare kollokvier og tett kontakt med og tilbakemelding fra de ansatte.

Hjelde har i ettertid tenkt en del på hva det var som gjorde at hun turte å rette så kraftig kritikk mot eget institutt.

-For det første føltes det så viktig for meg å skrive om akkurat dette. Det var litt følelsen av at «hvis jeg ikke kan komme med denne kritikken, er det ikke noe vits i å være sosiolog». For det andre: Jeg hadde uvurderlig støtte fra veilederen min, Karin Widerberg. Hun var begeistra for prosjektet mitt, helt fra idéstadiet. Jeg tror ikke jeg hadde turt hvis jeg ikke hadde hatt en veileder som forsto hva jeg ville og som ga meg tro på at jeg kunne få det til.

Hjelde utdyper at hun her ikke tenker bare på å tørre å kritisere, men å tørre og skrive en utradisjonell oppgave.

-Mange masteroppgaver følger samme mal og er veldig «safe», sier hun. Det er jo i grunnen ikke så rart, man tenker jo på at man skal bedømmes. Hvis man som ung og uerfaren student skal tørre å velge annerledes, tror jeg det er helt avgjørende at man får støtte fra mer erfarne fagfolk.

Her får Hjelde støtte fra Aksel Tjora, som mener akademisk ansatte bør innta en langt mer inkluderende rolle enn det som utøves i dag.

– Jeg tenker at det er mitt ansvar som professor å formidle sosiologien på en sånn måte at den gjøres relevant for det engasjementet studentene har med seg inn i studiet, og som ofte er bakgrunnen for at de i det hele tatt begynner på sosiologi, sier Tjora.

Han ser det som sitt ansvar å skape en faglig stemning som bidrar til senkede skuldre og trygge studenter som kan søke mer faglig utfordring «nedenfra» heller enn stille lydighet. Tjora forsker innenfor et interaksjonistisk paradigme» (der man tenker seg at samspill mellom individer på «mikronivå danner grunnlag for samfunn (kulturer og strukturer) på «høyere» nivåer), og streber etter å bruke disse innsiktene også i praksis.

– Jeg gjør hva jeg kan for å «walk the talk» med dette utgangspunktet ved å initiere inkluderende faglig-sosiale situasjoner (konferanse, sommerleir, festival, et cetera.) for å bidra til en åpen og faglig utviklende debattkultur. Jeg anser det som mitt eget ansvar å gå i bresjen for en kontinuerlig kompetent dialog, som også innebærer takhøyde for faglig kritikk, og som instituttets studenter og stipendiater kan ta for gitt som en implisitt kvalitet ved sosiologien.

Tjora håper at når tiden kommer til at den generasjonen han selv og Gunnar representerer utgjør seniorene ved instituttene, bør de selv ha lagt grunnlaget for en akademisk kultur som ivaretar debatt og kritikk.

– Håpet er at debattkulturen skal befinne seg på et ganske annet nivå enn den jeg selv møtte som nyansatt førsteamanuensis for 15 år siden, hvor ethvert forsøk på engasjert kritikk ble holdt nede i en slags arrogant overbærenhet, en slags «jaja, den debatten er vi ferdig med», sier han og avslutter:

– Den dominerende etterkrigsgenerasjonen er fortsatt et langt større problem for manglende faglig potens på instituttene enn dagens studenter.

 

 

Teksten er basert på intervju med Ragnvald Kalleberg og Gunnar Aakvaag, kommentarer på mail fra Ida Hjelde, Aksel Tjora og Hans Erik Næss, samt Socius-debatten: «Generasjon lydig vs. Generasjon opplysning», U1, 17.09.2013, «Kritisk samfunnsvitenskap – den gang og nå», diverse nettkilder (som kan oppgis på forespørsel), og en heldags forelesningsrekke 05.09.2013 i forbindelse med SV-fakultetets 50-årsjubileum.

Teksten ble først publisert i Sosiologinytt 4-2013.