Hederlig omtale i kåringen av Kronikkprisen 2016

Et fengsel er tryggere for de innsatte enn utlendingsinternatet på Trandum. I fengsel vekkes man ikke om natten for å sendes til et land man rømte fra, skriver Liridona Gashi i sin kronikk.

Under Vinterseminaret på Hafjell 3.-5. februar ble Sosiologforeningens pris for beste kronikk delt ut for tredje gang. Komiteen besto av Unn Conradi Andersen, Jan Frode Haugseth og Arve Hjelseth.

Bak prisen ligger et ønske om å honorere sosiologiske bidrag i offentligheten, enten dette består i forskningsformidling i tradisjonell forstand, eller sosiologisk forankrede intervensjoner i offentlig ordskifte.

Blant bidragene som ikke nådde helt opp, men som fikk hederlig omtale av juryen, var Liridona Gashi sin kronikk «På innsiden av Trandum», publisert i Aftenposten 13. oktober.

Juryen omtaler kronikken slik:

“Gashi har skrevet en innsiktsfull og god kronikk om forholdene på Trandum transittmottak, basert på sin masteroppgave i sosiologi. Hun bruker egne studier – intervjuer og deltakende observasjon – til å vise hvordan det er å sitte som returnerklar asylsøker på en av Norges mest lukkede institusjoner. Hun gjør en spennende sammenligning mellom mottak og fengsel, og viser paralleller og motsetninger mellom disse.

Kronikken viser hvordan myndighetene har kategorisert beboerne som kriminelle, en klassifikasjon som kjennes urettferdig all den tid de innsatte i egne øyne ikke har gjort noe galt – de har bare søkt et bedre liv. Dette er en type frustrasjon som kan lede til opprør og vold, advarer Gashi. Hun har altså et tydelig budskap.”

 

Kronikken gjengis her i sin helhet, med tillatelse fra Gashi og Aftenposten.

På innsiden av Trandum

Politiets utlendingsinternat er et fengselslignende ikke-fengsel, og det får mye kritikk. Leder for Advokatforeningen, Jens Johan Hjort, sa til Aftenposten 22. august at «det er svært problematisk å fengsle mennesker på ubestemt tid uten at de er tiltalt eller dømt». Universitetslektor Eirik Bjørge fulgte Hjort og sa at «Trandum er et sort hull» (A-magasinet, 22.08.2016).

Men Politiets utlendingsenhet (PU) avviser kritikken. Leder i Politiets Fellesforbund ved PU, Andreas Wahl, mente at praksisene er lovlige og faglig forankret. Trandum er nødvendig for «å sikre identitetsavklaring, samfunnssikkerhet og kriminalitetsbekjempelse». Dessuten, hevder PU, sitter de innsatte vanligvis med løsningen selv. Den innebærer å samarbeide med politiet om oppklaring av ens identitet eller reise hjem frivillig.

Hva er de innsattes erfaringer?

Men hovedpersonenes stemmer mangler. Jo da, de innsattes erfaringer dukker av og til opp i mediene, gjerne formidlet av deres advokater eller i form av korte, dramatiske replikker som slenges til journalistene i forbifarten.

Likevel: Vi vet lite om hvordan innsatte vurderer Trandum. Hvordan opplever de å bli sperret inne? Hva tenker de om å måtte forlate Norge?

Jeg belyser temaene i min masteroppgave i sosiologi. Jeg gjennomførte et forskningsarbeid over en intensiv treukers periode. Internatet åpnet dørene, slapp meg inn. Jeg intervjuet langtidsinnsatte og ansatte.

Jeg deltok i aktiviteter og gjøremål – drakk kaffe med dem, så på TV, spilte ball- og brettspill. Jeg lyttet til deres refleksjoner, tanker og opplevelser.

Institusjonen er fylt av spenninger

Funnene var klare: Det er belastende å sitte på Trandum, institusjonen er fylt av spenninger. Hverdagene er monotone og består av mye «tom tid» – tid som oppleves som menings- og innholdsløst.

Ventingen på uttransporten gir rom for å bygge opp frustrasjon, rom for negative tanker rundt fremtiden. Mange preges av usikkerhet: «Når blir jeg sendt tilbake?» «Hva skjer med meg når de sender meg ut?».

Funnene var klare: Det er belastende å sitte på Trandum, institusjonen er fylt av spenninger

Men det er også viktig å huske på at denne ventingen i noen tilfeller kan være rasjonell for de innsatte. For på en eller annen måte, på ett eller annet tidspunkt, så kan det faktisk tenkes at innsatte slippes ut. Mange snakket om dette. Derfor kan det lønne seg å vente. Sett fra de innsattes side kan det lønne seg å ikke samarbeide med politiet.

De oppfatter seg ikke som kriminelle

Det hagler av kritikk mot Trandum. Innenfor piggtrådgjerdene er heller ikke kritikk en mangelvare. På samme måte som fra beboere i andre institusjoner av denne typen, er det kritikk av den daglige driften. Varmmaten er ikke varm nok, aktivitetssenteret byr på for få aktiviteter, de ønsker større rasjoner sigaretter.

De innsatte er nemlig ikke enige i myndighetenes klassifikasjon av dem som «kriminelle», som personer som utnytter og skader asylinstituttet

Når trykket øker, blir de små tingene i hverdagen viktige. Men det er en annen type frustrasjon som er viktigere, som kan lede til opprør og vold. De innsatte er nemlig ikke enige i myndighetenes klassifikasjon av dem som «kriminelle», som personer som utnytter og skader asylinstituttet. I egne øyne har de ikke gjort noe galt. De har bare «søkt et nytt og bedre liv».

Derfor mener de at det er feil at de skal fengsles. De opplever Trandum som et fengsel. Og fordi de ikke oppfatter seg selv som kriminelle, mener de at de ikke bør sitte der.

Systemet genererer konflikter

Det er i spenningen mellom myndighetenes definisjon av dem som kriminelle og deres egen oppfattelse av seg selv som ikke-kriminelle, at spenningsnivået bygges opp.

Spenningen forsterkes av den knallharde realiteten om at de må forlate landet. Det er dette som gjør innsatte irriterte, motløse og tidvis aggressive.

Det er i spenningen mellom myndighetenes definisjon av dem som kriminelle og deres egen oppfattelse av seg selv som ikke-kriminelle, at spenningsnivået bygges opp

Trandum blir et symbol på denne realiteten, frustrasjonen har rot i deres egne kompliserte juridiske statuser. Det er systemet rundt, som har bestemt at de må forlate Norge, som genererer konfliktene.

Forholdet innsatt – ansatt er godt

Forholdet mellom innsatte og ansatte på Trandum er derimot godt. Flere innsatte sondret mellom systemet på Trandum og systemet over Trandum. Ansatte ble beskrevet som «gode og snille». – De gjør bare jobben sin. De innsatte jeg snakket med opplevde også at de ble behandlet med respekt og verdighet.

Når konflikter oppstår, dreier aggresjonen seg – ifølge innsatte og ansatte – om det større systemet, ikke om relasjonen innsatt-ansatt. En ansatt sa: «Det er systemet han er sint på, ikke bygningen her nødvendigvis».

Hvorfor Trandum ikke er et fengsel

Selv om det er det større systemet som genererer de dype konfliktene, er ikke forholdene på Trandum perfekte. Selv om problemene ikke primært har feste i internatet selv, er ikke internatet feilfritt.

Men for å forstå problemene på institusjonen, de innsattes situasjon og samhandlingen mellom de som holder til der, må en ta i betraktning hva institusjonen er til for. Mange glemmer det.

Innsatte på Trandum skal ekskluderes fra det norske samfunnet; innsatte i et fengsel skal resosialiseres

I opphetede diskusjoner hevdes det ofte at Trandum er «verre enn norske fengsler». Da glemmer man noe: I et fengsel skal fangene rehabiliteres. De skal motiveres til et lovlydig liv i det vanlige samfunnet.

«Et vanlig fengsel er bedre»

På Trandum skal de ikke det. Internatet er et siste stopp før uttransport fra landet. Selv om institusjonene synes like, er de derfor fundamentalt ulike. Innsatte på Trandum skal ekskluderes fra det norske samfunnet; innsatte i et fengsel skal resosialiseres.

Det er dette skillet som er roten til mange av konfliktene. Det er dette som er grunnen til at innsatte på Trandum selv synes at «et vanlig fengsel er bedre enn Trandum».

De anklager ofte Trandum for å servere dårligere mat eller ha sterkere restriksjoner på røyking enn det en finner i et vanlig fengsel.

I realiteten bunner aggresjonen og konfliktene i de to institusjonenes ulike formål: Et fengsel er paradoksalt nok tryggere. Der vil du ikke oppleve at noen vekker deg om natten for å sette deg på et fly til et land du har prøvd å rømme fra.

Les mer

Vinner av kronikkprisen i 2014 var Helene Aarseth for kronikken “Finansfedre”.

Vinneren i 2015 var Kenneth Dahlgren for kronikken “Hvor ble det av alle folkene?”.

Vinnerne av beste artikler 2016