Ungdomsforskningen står sterkere enn før

UNGforsk er en av flere grunner til at ungdomsforskninga i Norge står så sterkt i dag, mener Willy Pedersen og Marlene Persson, begge sosiologer og ungdomsforskere tilknytta NOVA ved OsloMet.

Program for ungdomsforskning (UNGforsk) ble oppretta i 1990 før det ble en del av Velferdsforskningsinstituttet NOVA i 1996. I dag er NOVA en del av OsloMet og forskninga i det som i dag heter seksjon for ungdomsforskning dreier rundt store datainnsamlinger som Ungdata og Ungdom i endring.

 

Tematisk spenner forskninga i seksjonen svært bredt, og dekker de fleste sidene ved oppveksten og livssituasjonen til ungdom i Norge i dag. Miljøet er tverrfaglig, men har hele tida vært sterkt preget av sosiologer og sosiologisk teori.

 

Ungdomsforskning og sosiologi

Willy Pedersen har vært sentral i miljøet siden det ble formelt oppretta i 1990. Pedersen forteller at sosiologene alltid har vært toneangivende i norsk ungdomsforskning og at sentrale sosiologer som Ivar Frønes, Tormod Øia og Torild Hammer bidro til å etablere UNGforsk på 1990-tallet. Han legger til at utviklinga samtidig har foregått i et smidig samarbeid med psykologer som Lars Wichstrøm og Tilmann von Soest, og mener at de to disiplinene har supplert hverandre i et fruktbart samarbeid.

 

Videre har en del antropologer også vært viktige for miljøet. Marlene Persson, som er stipendiat i seksjon for ungdomsforskning, sier at i tillegg til at mange ungdomsforskere som er sosiologer, så er en del av de tradisjonelle «store» sosiologiske spørsmålene som klasse, kjønn, ulikhet, marginalisering med på å prege hva ungdomsforskere er opptatt av.

 

Hvor står norsk ungdomsforskning i dag?

Både Pedersen og Persson mener at ungdomsforskninga står sterkt i dagens Norge. På spørsmålet om hvor ungdomsforskninga står i dag svarer Pedersen at Ungdomsforskninga står sterkere i dag enn noen gang tidligere. Han forteller at miljøet på NOVA har maktet å levere en stri strøm av rapporter og artikler om ungdommers liv i ulike deler av landet, selv om det også i økende grad formidles funn gjennom internasjonale tidsskrifter.

 

Pedersen trekker fram Ungdata som sentralt for miljøet og forteller at mer enn en halv million ungdommer nå har besvart spørsmål om sine levekår, gjennom en smidig infrastruktur som blir stadig mer robust. Persson er enig i at miljøet står sterkt om dagen og legger til at ungdomsforskninga i Norge er svært synlig både i samfunnsdebatt og politikkutforming. Hun mener at det tilsynelatende er ganske stor politisk vilje til å finansiere kanskje særlig forskning som undersøker hvilke faktorer i ungdomstida som har sammenheng med konkrete utfall senere i livet. Noen eksempler på dette er hvorvidt utdanningssystemet er sosialt utjevnende nok eller hvorvidt det er noen samfunnsgrupper som ekskluderes fra viktige institusjoner som idrett eller fritidsaktiviteter.

 

Hva er veien videre for norsk ungdomsforskning?

Selv om norsk ungdomsforskning står sterkt og kan ses på som en viktig kilde til kunnskap som formidles både nasjonalt og internasjonalt er det noen ting man særlig kan fokusere på videre.

 

Persson savner en mer overordnet diskusjon av hvordan ungdomstid kan forstås her og nå og ikke bare som noe som påvirker hvordan det går med deg seinere i livet. Hun forteller at hun en stund trodde at det bare var hun som stipendiat som ikke var nok inne i feltet til at hun hadde fått orientert seg i de mer overordna diskusjonene om ungdomstid. I det siste har hun imidlertid begynt å lure på om disse mer overordna diskusjonene rett og slett ikke er så fremme i ungdomsforskninga i dag som for noen tiår tilbake.

 

Persson trekker fram barndomssosiologien som noe man kan lære av og forteller: «Blant annet har det i barndomssosiologien vært retta kritikk mot tendensen til å «bare» være opptatt av hvordan ulike opplevelser i barndommen fører til spesifikke utfall senere i voksenlivet.

 

Det hadde nok vært sunt å få den type overordna spørsmål mer opp og frem igjen i ungdomsforskninga.» Hun legger til at man må forsøke å forstå ungdom som aktive aktører og at ungdomstida også er verdt å studere i seg selv. «Vi ser jo klart og tydelig at ungdom virker inn på det samfunnet de er en del av. Bare se på klimaopprøret og BLM. Dette er jo ungdomsbevegelser som setter den politiske agendaen både nasjonalt og internasjonalt», avslutter hun.

 

Pedersen ser også videre og ønsker seg mer fantasi og studier som ikke er motivert av departementenes behov for svar på kortsiktige spørsmål. «Ironisk nok tror jeg ofte slike studier, hvor en tar noen skritt tilbake og prøver å reflektere over forhold som ikke noen har kommet på å spørre om, kan gi verdifull kunnskap», forteller Pedersen.

 

Han forteller videre at: «Våren 2020 var jeg med på et prosjekt om hvordan Oslo-ungdom opplevde pandemien. Ett av funnene var at de opplevde mye bra – mer tid med familien, de sov mer og bedre. Ikke minst – mange opplevde det vi kalte «posttraumatisk vekst». Verdier ble avklart, de forsto hva som var viktig i livet.» Han knytter dette til finansering og avslutter med en oppfordring: «Jeg er helt sikker på at Helsedepartement ikke ville bedt oss om å undersøke dette. Det ville antakelig blitt opplevd som provoserende. Men de lyttet med interesse til det vi fant. Forskere har mye frihet. Vi må tørre å bruke den.»