Pål Repstad om religion, sosiologi og Sørlandet

Hvordan står det til med religionssosiologien i Norge? Stipendiat ved UiA, Katrine Mayora Synnes, har tatt en prat om temaet med professor emeritus ved UiA, Pål Repstad.

I nærmere 50 år har Pål Repstad forsket på religiøs endring i Norge. Han har vært med å etablere religionssosiologi som fagfelt i Norge, og er fremdeles en sentral skikkelse ved Universitetet i Agder (UiA). Det er ingen tvil om at han fremdeles holder tempoet oppe, og han er nå ute med en ny bok, som har tittelen «Religiøse trender i Norge».

Nærhet og distanse til kristne miljøer bidro til sosiologisk undring

Det er kanskje ikke uten grunn at en ekte sørlending har vært sentral i norsk religionssosiologi. Her på Sørlandet er det kort avstand mellom kirker og bedehus, som fortsatt fylles godt opp på søndager. Repstad forteller at nettopp det at han var omgitt av religion på alle kanter da han vokste opp, samtidig som han selv hadde en kritisk distanse til den mest strenge religiøse virksomheten, trigget hans nysgjerrighet på religion. «Denne kombinasjonen av nærhet og distanse tror jeg skapte grobunn for en sosiologisk undring overfor religiøst liv», forteller Repstad.

I boken «Religiøse trender i Norge» oppsummerer Repstad nyere sosiologisk forskning om religion i Norge, og målet har vært å presentere dette på en måte som gjør det tilgjengelig for mange grupper. Fokuset er, slik tittelen tilsier, på trender i vår tid – blant annet sekularisering, privatisering, individualisering, politisering, polarisering, feminisering, estetisering og liberalisering. «Disse trendene gjør seg gjeldende i alle religiøse miljøer, men selvsagt i ulik grad», forteller Repstad.

Repstad

Professor emeritus ved UiA, Pål Repstad, er aktuell med boka Religiøse trender i Norge (2020) (foto: UiA).

Lokallagsstafett:

I denne sosiologi Norge rundt- stafetten har de ulike lokallagene fått fritt spillerom til å komme med et bidrag som på ulike måter speiler en del av deres sosiologiske liv og virke.

Stipendiat ved UiA, Katrine Mayora Synnes, skriver om professor emeritus ved UiA, Pål Repstad, og hans bidrag til religionssosiologien som fagfelt i Norge.

Det er fortsatt mulig for lokallag å melde inn bidrag til redaktor@sosiologen.no.

Repstad forteller at nettopp det at han var omgitt av religion på alle kanter da han vokste opp, samtidig som han selv hadde en kritisk distanse til den mest strenge religiøse virksomheten, trigget hans nysgjerrighet på religion.

Skeptisk til løs kobling mellom religionssosiologi og generell sosiologi

Repstad har lenge vært opptatt av at religionssosiologer ofte har en for løs kobling til generell sosiologi. Religionssosiologi er ofte en del av religionsfaglige miljøer, forteller Repstad. Selv arbeider han ved Fakultet for humaniora og pedagogikk, der religionssosiologi er et viktig forskningsfelt ved UiA. 

Denne løse koblingen handler dels om at mange norske sosiologer tradisjonelt har vært lite opptatt av religion, selv om dette har endret seg noe i og med det økte religiøse mangfoldet. Den tidligere mangelen på interesse for religion blant sosiologer kan ha hatt å gjøre med at religion ble sett på som et fenomen på vei ut. Dette igjen kan delvis skyldes at sosiologer flest har levd i relativt sekulære miljøer, og undervurdert religionens rolle i samfunnet, mener Repstad. Den manglende dialogen mellom generell sosiologi og religionssosiologi kan også til dels skyldes at religionssosiologer har hatt en tendens til å isolere seg. Som en konsekvens av dette foregår mye av religionssosiologisk forskning i miljøer med kirkelig tilknytning. Selv om Repstad mener at dette kan være problematisk, understreker han likevel at det er mer kontakt enn før, og eksempler på mye god forskning fra slike miljøer, og trekker frem KIFO (Institutt for kirke-, religion- og livssynsforskning).

Den tidligere mangelen på interesse for religion blant sosiologer kan ha hatt å gjøre med at religion ble sett på som et fenomen på vei ut.

Advarer mot enkle forklaringer om religiøsitet

Selv om det kan være fristende å lete etter ett enkelt svar på religiøs vekkelse og svekkelse, slik episoden om Gud i Harald Eias TV-serie «Sånn er Norge» er et eksempel på, advarer Repstad mot dette. Han mener tvert imot at det ofte handler om en rekke ulike forhold, og at det er viktig å se bakover i tid for å forstå vår samtid. Noe av årsaken til at kristne miljøer står så sterkt på Sørlandet, mener han er vekkelsesbevegelsene som feide over landsdelen på 1800-tallet og utover 1900-tallet. Da ble det etablert mange og varierte tilbud, og barn og unge ble introdusert for rollemodeller her. «Et variert tilbud skaper i noen grad sin egen etterspørsel,» sier han.

Hvorfor disse vekkelsesbevegelsene fikk fotfeste akkurat på Sør- og Vestlandet, og fikk mindre betydning i andre landsdeler, er vanskeligere å forklare. Repstad mener at det kan komme av at sjøfolk og fiskere kom i kontakt med slike bevegelser i Nederland og England. Budskapet som disse tok med seg til sine hjemtrakter på Sør- og Vestlandet kan her ha passet godt med de egalitære forholdene som karakteriserte disse områdene, med jevnstore gårder. Det ble troverdig at Gud var alles far og gjorde ikke forskjell på folk. Østlandet var preget av langt større sosiale forskjeller og motsetninger, noe som kan ha hindret de lavkirkelige bevegelsene i å få fotfeste her. Karismatiske ledere kan også ha spilt en rolle i utbredelsen av kirkelige bevegelser på Sør- og Vestlandet. 

Selv om det kan være fristende å lete etter ett enkelt svar på religiøs vekkelse og svekkelse, slik episoden om Gud i Harald Eias TV-serie «Sånn er Norge» er et eksempel på, advarer Repstad mot dette.

Ulike fremtidsscenarioer

På spørsmål om religionens framtid i Norge, sier Repstad først at heller ikke religionssosiologer er profeter med innsikt i framtida. Men så forteller han at han faktisk har skrevet en artikkel nylig der han skisserer tre ulike scenarier for religionens rolle i Norge i 2040 (se Kirke og kultur 3/2020). Det første scenariet kaller han «business as usual»; der er ikke endringene så store. Det andre innebærer en forskansning i konservative posisjoner; en snuoperasjon fra trossamfunnenes sosialetiske engasjement og økende dialogvilje i vår egen tid. I det tredje scenariet gjør internasjonal uro at kristendommen kobles sterkere til norsk nasjonalisme og blir mer fremmedfiendtlig. «Slike scenarier er selvsagt ikke sikre prediksjoner,» sier Repstad. «Alle har et element av dikting i seg. Men de kan skape bevisstgjøring om hvilken utvikling vi ønsker eller ikke ønsker. Det finnes et visst handlingsrom.»