Sosiologisk prosa og “vitenskapelig publisering”

Bør sosiologer gå med på å reservere begrepet «vitenskapelig publisering» for en bestemt type fagfellevurderte artikler? Helst ikke, skriver Pål Strandbakken.

Dette notatet er et forsøk på å vise hvordan positivismen/scientismen kommer inn i samfunnsvitenskapene bakveien, som organisasjon heller enn som tenking. Den konteksten og organisasjonsmåten som har gjort den fagfellevurderte vitenskapelige artikkelen til det sentrale mediet for naturvitenskapelig forskning og erkjennelse foreligger ikke innenfor samfunnsvitenskapene. Samfunnsvitenskapelig praksis er grunnleggende forskjellig fra naturvitenskapelig praksis, hvilket blir tydelig når vi eksporterer organisasjonsformer og publiseringsregimer over faggrenser.

 

strandbakken

Pål Strandbakken er forsker II ved SIFO ved Oslo Met (foto: Oslo Met).

Forholdet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap hos Skjervheim

Det er skrevet mye rart om positivismekritikken i Norge. Jeg prøver her å gripe tilbake til det som var Skjervheims hovedanliggende; kritikkens faglige kjerne, som kan ha kommet i skyggen av andre deldebatter. Det er to forhold som det er viktig å minne om at ikke var en del av hans positivismekritikk: 1. Skjervheim var ikke en «postmodernist»; han var f.eks. kritisk til den Wittgenstein-baserte språkkritikken (Sørbø, 2002) 2. Han har aldri vært en kritiker av naturvitenskapen. Disse forbeholdene gjør Skjervheim til modernist, heller enn til noen av merkelappene med prefikset «post».

Det kan opplagt ha vært gjort interessante ting innenfor vitenskapsteorien i forlengelsen av perspektivene til Wittgenstein, Kuhn, og Feuerabend, poenget er at Skjervheims «urkritikk» ikke omfattet slike ideer. Tilsvarende kan det i positivismekritikkens navn opplagt ha vært levert interessant kritikk av naturvitenskapen; teorier, selvforståelse og praksis, men slik kritikk var ikke en del av Skjervheims prosjekt. I et tilbakeblikk klager han over at han har fått lite saklig kritikk, og at mye av kritikken har vært basert på «mistydingar».

Såleis er kritikken av scientismen (eller objektivismen som eg har kalla det) ikkje det same som kritikk av naturvitenskapen og naturvitskapeleg metode på sitt eige område. Kritikken har derimot gått på overføringa av visse metodiske prinsipp frå naturvitskapane til vitskapane om mennesket (Skjervheim, 1976).

Det var samfunnsvitenskapens egenart som var Skjervheims hovedanliggende. Ved begrepet «objektivismen» får han frem at det som forsvinner fra samfunnsvitenskapen når vi bruker naturvitenskapen som modell er meningsdimensjonen.

Eksemplet fra magisteravhandlingen hans viser hvordan et erotisk forhold mellom søsken endrer karakter og betydning etter hvorvidt de involverte vet at de er søsken: I det ene tilfellet snakker vi om incest, i det andre er det en slags Ødipus-tragedie. En ytre beskrivelse som ikke tar hensyn til aktørenes kunnskaper, blir meningsløs. «Difor kan åtferd ikkje beskrivast i eit ekstensjonalt språk for samfunnsvitskaplege føremål» (Skjervheim 1974). I forlengelsen av Skjervheims kritikk av objektivismen i samfunnsvitenskapene kommer delinnsikter og begrepsdannelser som skillet mellom forklaring og forståelse, mellom deltaker og tilskuer, mellom kritisk og nøytral teori m.fl. Debattsammenhengene Skjervheim sto i endret seg; fra polemikker mot behavioristisk psykologi og grunnlagsdebatt med Arne Næss, via problematisering av marxistiske posisjoner, til klargjøring av pedagogikkens egenart ovenfor utdanningspolitiske utspill. Derfor innebærer det en form for trivialisering å legge ensidig vekt på poenget med det uheldige i å bruke naturvitenskapen som modell for samfunnsvitenskapen, men i denne konkrete sammenhengen er det dette aspektet som fremheves:

Den «klassiske» norske positivismekritikken, i Hans Skjervheims versjon, pekte på et sett av forhold som viser hvorfor naturvitenskapenes erkjennelsesmodell og deres metoder verken kan eller bør overføres til samfunnsvitenskapen. Det handler altså ikke om en kritikk av naturvitenskapen, det er en kritikk av praksiser innenfor samfunnsvitenskapene, en kritikk som i store trekk også er gyldig for de humanistiske vitenskapene.

...et sett av forhold som viser hvorfor naturvitenskapenes erkjennelsesmodell og deres metoder verken kan eller bør overføres til samfunnsvitenskapen.

Publiseringsregimet i naturvitenskapen

Et gjennombrudd innen for eksempel immunologi eller organisk kjemi knyttes gjerne til publiseringen av en viktig artikkel. I naturvitenskapen er det hovedsakelig tidsskriftene som er medier for vitenskapelig debatt. Vi hører påstander om at en forsker risikerer å bli hektet av på sitt eget fagfelt dersom han er ute av det i et halvt år og ikke får med seg den redefineringen av feltet som kommer i kjølvannet av en bestemt viktig artikkel. Det er selvfølgelig et element av impression management i denne mytiske fortellingen, men den har en viss sannhetskjerne. Virksomhetens logikk er for det første at konteksten er gitt, kjent og delt for feltets utøvere. For det andre er det av så vel økonomiske som prestisjemessige årsaker ofte et betydelig hastverk med å få resultatene ut. Det haster så mye at naturviterne i liten grad skiller mellom et konferansepaper og en artikkel. Ved at den er lagt frem på en konferanse og diskutert med signifikante andre er et naturvitenskapelig paper nærmest å regne som en artikkel. Dette er i veldig liten grad tilfelle i samfunnsvitenskapene.

En anskueliggjøring av en slik prosess rundt publiseringen av en artikkel gis i Latour & Woolgars Laboratory Life (1979/1986): I en kort periode siterer alle som er innenfor en felt akkurat den artikkelen, men et år senere er den nærmest usynlig. Det er mulig å identifisere en forskningsfront, og denne kan kanskje identifiseres som noe mellom det som står i feltets viktigste tidsskrift i dag og det som står der om seks måneder. I sosiologien blir ikke bidrag foreldet på denne måten. Den fagfellevurderte artikkelen definerer, eller konstruerer, feltet ved å være en del av dets state of the art. Innenfor det som Kuhn (1962/1970) definerer som normalvitenskap er det mulig å definere hva som er en del av den vitenskapelige diskursen og hva som ikke er det. Denne institusjonen fordeler prestisje mellom stjerner og fotfolk innenfor en disiplin, basert på antallet artikler og på tidsskriftenes innbyrdes rangering. Denne institusjonen definerer hvem som er innenfor og utenfor feltet. Viktigheten av det siste ser vi for eksempel når mediene refererer påstått vitenskapelig uenighet om klimaspørsmålene, eller når kreasjonister påstår at det er faglig uenighet om utviklingslæren (selvfølgelig er det faglig uenighet om evolusjonen, men neppe på den måten kreasjonistene skulle ønske at det var). Har den som uttaler seg doktorgrad innenfor en relevant disiplin og har vedkommende publisert på feltet? Dette gjelder alternativ medisin, mobilstråling, vaksinering, klimaspørsmål m.m.

Her er det selvfølgelig ikke sånn at de selvstyrte vitenskapelige miljøene forvalter sannheten i og for seg, men at de, ikke minst ved hjelp av den fagfellevurderte artikkelen, forvalter den sosiale definisjonen av hva som gjelder for kunnskap på et bestemt tidspunkt. Temaet er ikke hvordan vi skiller mellom legitime deltakere og outsidere i den naturvitenskapelige diskursen. Hensikten er å vise hvordan artikkelen fungerer innenfor naturvitenskapen og å antyde hvorfor den har blitt så viktig. Politisk-byråkratisk kan gjennomgangen av publiserte artikler trekkes inn for å begrunne hvorfor helsemyndighetene ikke fant å kunne ta til følge for eksempel kritikk av vaksinasjonspraksiser. Det er underforstått at i prinsippet vil nye resultater kunne begrunne nye praksiser i fremtiden. Omvendt kan antall publiserte artikler, gjerne veid etter hvordan de ulike tidsskrifter rangeres, brukes av forskningsråd og bevilgende myndigheter til å evaluere så vel forskningsinstitutter/miljøer som enkeltforskere. Her blir kvantitet i en viss forstand transformert til kvalitet, og det på en måte som deltakerne er innforstått med og aksepterer.

Her er det selvfølgelig ikke sånn at de selvstyrte vitenskapelige miljøene forvalter sannheten i og for seg, men at de, ikke minst ved hjelp av den fagfellevurderte artikkelen, forvalter den sosiale definisjonen av hva som gjelder for kunnskap på et bestemt tidspunkt.

Samfunnsvitenskapens egenart

Da det i stor grad er naturvitenskapene som har prestisje og legitimitet, er det forståelig at noen har ønsket å overføre dette publiseringsregimet til samfunnsvitenskap (og til humaniora). En form for kvantifisering av kvalitet her ville gjøre jobben til for eksempel forskningsbyråkrater enklere. Denne dreiningen virker uheldig for sosiologien. Dette handler imidlertid ikke om finansiering og «tellekanter». Det handler om å definere hva som er god og interessant sosiologi. Samt at noen tapte saker er verdt å kjempe for. En viktig årsak til at artikkelformatet oppleves å være uhensiktsmessig for samfunnsvitenskapene går på noe så trivielt som lengde; antallet ord forfatteren har til rådighet. Funnene lar seg i liten grad uttrykke i symbolsetninger, av typen; ”for mye x i situasjon y fører til z”. Mange resonnementer blir først interessante innenfor mer omfattende kontekster. Nettopp derfor har samfunnsvitenskapen(e), ofte valgt bokformatet. Innen naturvitenskapene vil boka stort sett være lærebok eller populærformidling. Det kan den også være i sosiologien, men den må ikke være det. I en positivistisk modell av vitenskapelig utvikling blir dette tolket som at fagene ikke er modne. Også fysikkens og biologiens historie innledes av viktige bøker, men de har utviklet seg videre, og det bør også samfunnsvitenskapene gjøre. Fysikkens erkjennelsesform (sånn som vitenskapsteoretikere forestiller seg den) blir modell for all vitenskap. Da er det ikke lenge før en eller annen påpeker at sosiologien ennå ikke har hatt sin «Newton». Perhaps sociology is not ready for its Einstein because it has not yet found its Kepler – to say nothing of its Newton, Laplace, Gibbs, Maxwell or Planck (Merton 1967).

 

Mange resonnementer blir først interessante innenfor mer omfattende kontekster.

Dette innebærer manglende forståelse for samfunnsvitenskapenes egenart

Det betyr ikke at ikke det er mulig å produsere god sosiologisk kortprosa. Selvfølgelig ikke. Det vil imidlertid bety at det gjøres rare tilpasninger for å tilfredsstille forskningsråd og andre; tilpasninger som er uheldige fordi rent faglige hensyn ville ha dratt forskning og publisering i andre retninger. Det handler om å lete i egen forskning etter funn som egner seg for et tidsskrift og om å tilpasse litterær stil og design på artikkelen til tidsskriftets og redaktørenes fikse ideer. At det kun er dette som er «vitenskapelig publisering» er en fornærmelse mot faget og mot sunn fornuft. Mot Elisabeth Shove og Sharon Zukin. Samt mot Bourdieu, Foucault, Bell, Giddens og Mills (Aubert, Løchen, Lysgaard..). Kanskje til og med mot Robert Merton?

Også handler det om «Hypotetisk-Deduktiv-Metode»-leken. Plukk ut en liten del og pakk den inn språklig som om det skulle handle om hypotesetesting, som om arbeidet fra starten av var motivert av et ønske om å sjekke noen testimplikasjoner av en eller annen generell teori. Det er det en del samfunnsvitere, særlig de med bakgrunn i økonomi og/eller psykologi gjerne tror at fysikere driver med. Forestillingen er at jo mer samfunnsfagene likner på fysikk, jo mer vitenskapelige er de. Det er symptomatisk at økonomifaget, som i liten grad tok inn over seg vitenskapskritikken, holder seg med en slags Nobelpris (egentlig Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel), men kanskje litt ufrivillig komisk når Haavelmo i 1989 får prisen for artikler utgitt femti år tidligere? Det er som om Alexander Fleming, som oppdaget penicillin i 1928, skulle motta den medisinske Nobelprisen for oppdagelsen i 1978. Dersom altså økonomene insisterer på at de driver med hard science. For sosiologer er det ikke det minste rart å lese og aktivt bruke bidrag som er femti og hundre år gamle. Ikke sånn å forstå at Marx, Weber, Simmel eller Durkheim uttrykker alt det vi trenger å vite om bestemte emner. Sosiologi er ikke en åpenbaringsreligion. Men de har formulert ting om historisk endring, om religionens vesen eller om måten moten opptrer i samfunnet på som forblir prinsipielt interessante (og i en eller annen forstand stadig «nye»; News that stay news), selv om vi hverken er nødt til å være enige med dem, eller – dersom vi skulle være enige – tror at deres analyser er uttømmende.

Forestillingen er at jo mer samfunnsfagene likner på fysikk, jo mer vitenskapelige er de.

Scientisme som form og organisasjon

Det jeg forsøker å vise er hvordan positivismen sniker seg inn i samfunnsvitenskapen som organisasjon heller enn som tenkning. At det å ha naturvitenskapen som forbilde ikke utelukkende handler om kognitivt innhold, var C. Wright Mills oppmerksom på for over femti år siden:

The first camp is that of the Scientists, who are very much concerned to be known as such. Among them, I am sure, are those who would love to wear white coats, with an I.B.M. symbol of some sort on the breast pocket (Mills 1954/1962).

Her er det ikke spørsmål om å gjøre med samfunnet det du tror at fysikerne har gjort med naturen, her er det igjen snakk om å etterlikne de ytre formene til den ordentlige vitenskapen. For fremdeles er det sånn at det er naturvitenskap som er vitenskap, som er science, som har prestisje og som symboliserer idealet om sannhetssøking og ny erkjennelse. Det mentale bildet av en vitenskapsmann er knyttet til paradigmatiske personer som Newton og Einstein som glemmer å spise og som forsaker alt annet fordi de er besatt av jakten på sann erkjennelse; en kulturell helteskikkelse som sosiologen kan vinne prestisje og selvfølelse av ved å imitere. Ikke fordi det hjelper oss å forstå mer, men fordi det hjelper oss å vinne aksept i det samfunnet vi studerer og er en del av. Hvis imidlertid prisen for den aksepten skulle vise seg å være en dårligere samfunnsvitenskap, så kan det være verdt å tenke en gang til.

Konklusjon

Det er ikke noe galt med en atten siders artikkel om alkoholbruk og dødelighet i Finland, publisert i Acta Sociologica. Det er heller ikke noe galt med Richard Sennets The Corrosion of Character eller Daniel Millers The Comfort of Things. Begge er bokutgivelser. Men det er noe fundamental galt med et fagregime som påstår at det ene er «vitenskapelig publisering» mens de andre ikke er det. Likeledes ville det være galt å hevde at Sennetts og Millers innsikter like gjerne kunne vært levert som «fagfellevurderte artikler». Konteksten tar plass, resonnementene tar plass og presentasjonen av materialet forutsetter «thick description». De teoretiske refleksjonene kan ikke gjøres unna ved hjelp av en halv side med parenteshenvisninger. Og det er faglige konsulenter i forlag.

Jeg har selvfølgelig lest utmerkede artikler som klarer å gi innsikter i en konsentrert form, som trekker på faglige innsikter som er delte og som presenterer viktige innsikter. Men er det bare dette som er samfunnsvitenskap? Jeg har også lest utsøkte kortnoveller av Lydia Davis. Men jeg tror ikke det ville være smart å reservere betegnelsen litteratur for korte noveller skrevet på engelsk.

Litteratur

Thomas S. Kuhn (1962/1970): The Structure of Scientific Revolutions, Chicago: The University of Chicago Press

Bruno Latour & Steve Woolgar (1979/1986): Laboratory Life. The Construction of Scientific Facts, Princeton: Princeton University Press

Robert Merton (1967): On Sociological Theory. Five essays old and new, Chicago: University of Chicago Press, s. 47

C. Wright Mills (1954/1962: Power, politics, and people: The collected essays of C. Wright Mills. Oxford: Oxford University Press, s. 269

Hans Skjervheim (1974): Objektivismen og studiet av mennesket, Oslo:Gyldendal, s. 36. Dette er den norske oversettelsen av hans engelskspråklige magisteravhandling fra 1959, Objectivism and the study of man.

Hans Skjervheim (1976): Deltakar og tilskodar og andre essays, Oslo: Tanum-Norli, s. 24.

Jan Inge Sørbø (2002): Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi, Oslo: Det Norske Samlaget, s. 288