«Finansfedre» stakk av med seieren

NOVA-forsker Helene Aarseth ville ta finansfedre og mamma-bloggere på alvor. Det gjorde henne til den beste kronikk-skriveren i 2014.

Helene Aarseth - kronikk konkurranse - sosiologen.no

Vinner av Sosiolognytts kronikk-konkurranse

Sosiolog og forsker ved NOVA, Helene Aarseth, vant Sosiolognytts store kronikk-konkurranse for 2014, for kronikken «Kjønnsdelte drømmer må tas alvorlig«, publisert i Aftenposten.

Juryen har bestått av sosiologene Arve Hjelseth (NTNU), Unn Conradi Andersen (UiO/ Dagbladet), Magne Flemmen (UiO) og Jan Frode Haugseth (HiST/ Sosiolognytt), som la følgende kriterier til grunn i sitt arbeid:

«Bidraget skal være publisert i en norsk, skandinavisk eller europeisk offentlighet i 2014, synliggjøre sosiologiens plass i offentligheten og bidra til å kommunisere hva sosiologien kan yte i drøftingen av aktuelle samfunnsspørsmål. Kronikken måtte være publisert på et redigert nettsted, en avis eller lignende».

 

Vinner-kronikk:

Kjønnsdelte drømmer må tas alvorlig

Når presset blir for sterkt, drømmer fedrene om tapte karrièremuligheter mens mødrene hengir seg til moderskap og hjemmelykke.

Likestilling er blitt et moralsk spørsmål og individuelt ansvar. Her er det er lett å gå i fellen: Å jobbe deltid er galt, men det er også galt å jobbe for mye. Ikke å følge opp barnas hverdagsliv er galt, men det er også galt å gå fra jobben klokken fire for å hente barn i barnehagen.

Hvis du er kvinne er det galt å unndra seg lederutfordringer, hvis du er mann er det galt å prioritere lederjobber. I debatten om finansfedrene har denne nye likestillingsmoralismen nådd nye høyder. I møtet med elitene kan man hengi seg til frydefull diagnostisering og lettbent fordømmelse, slik Willy-Tore Mørch gjør i Aftenposten 17. september.

Del av målstyringen

For få tiår siden var likestillingsprosjektet et endringsprosjekt. Man ville skape fellesløsninger som kunne gi den enkelte frihet til å ta del i både samfunnsliv og familiehverdag. I dag er likestilling blitt en del av målstyringen. 50/50-fordeling er det overordnede målet. Ekspertisen bidrar med tall og evidensbasert kunnskap. Interessen for sammenhengen mellom folks personlige erfaringer og samfunnsmessige betingelser er kommet i skyggen, og moralismen får fritt utløp.

Livet med barna i helgene og i feriene beskrives som balsam for sjelen og lyspunktet i livet.

Det ville forundre meg om det finnes solid evidens for at en familieform der mor er hjemme og far jobber lange dager skader barna. Denne familieformen er jo tross alt hovedmønsteret i storparten av den vestlige verden. Det er Norge og Norden som skiller seg ut med en historisk ny og annerledes måte å ordne familie- og arbeidsliv på.

Likestilling er blitt et moralsk spørsmål og individuelt ansvar. Her er det er lett å gå i fellen: Å jobbe deltid er galt, men det er også galt å jobbe for mye.

Helene Aarseth

Rikere liv

Ideen om at både mødre og fedre skal ta del i forsørgelse og omsorg har blant annet bygget på tanken om at livet blir rikere hvis vi ikke tvinges til å velge enten eller. I dagens Norge er det stadig flere som praktiserer denne familieformen.

Svært få kvinner betrakter seg som husmødre, og menn deltar mer i barneomsorg. Når noen ressurssterke grupper ser ut til å gå mot strømmen ved å hegne om en mer kjønnsdelt familieform, så burde dette snarere vekke nysgjerrighet enn moralsk fordømmelse.

Finansfedre skjermer familien

Det jeg ville undersøke i min studie av finanselitens familiekulturer var om det er en mulig sammenheng mellom jobbkrav og familieidealer. Foreldre med tilknytning til finansbransjen var særlig interessante her fordi de har en bestemt rolle i et race som vi alle er en del av: det globaliserte arbeidsmarkedets krav til konkurranseorientering, trøkk og aggressivitet.

Finansjobbenes brutalitet

Mitt hovedfunn er – i sterk kontrast til det Mørch skisserer – at de 22 foreldrene jeg har intervjuet nettopp ikke tar med seg finansjobbenes brutalitet inn i familien. Snarere tvert imot: De er intenst opptatt av å skape trygghet, tilhørighet, inkludering og fysisk og psykisk velvære for sine barn.

Når noen ressurssterke grupper ser ut til å gå mot strømmen ved å hegne om en mer kjønnsdelt familieform, så burde dette snarere vekke nysgjerrighet enn moralsk fordømmelse.

Jeg beskriver hvordan denne dype motivasjonen oppstår i møtet med et bestemt emosjonelt press. De ønsker nettopp at familiens hverdagsliv ikke skal preges av racet. Og de gjør mye for å få til dette: Det er et klart skille mellom hverdagens strev og jag og helgens samvær og fornøyelser. Barndommens uskyld og naturlighet skal holdes adskilt både fra resultatfokus og bonuser.

Mødrene lager den trygge og solide basen som gir barna næring og fedrene noe annet de kan komme hjem til, et sted på trygg avstand fra engstelser og usikkerhet. Her er det «de humane sidene» som rår: en orientering mot familiemedlemmenes behov som omfatter alt fra sunn mat og tilstrekkelig søvn til en følelse av å bli sett og holdt.

Sterk konkurranse

Jeg kan ikke si noe om hvor utbredt denne dynamikken er, hverken i eller utenfor finanseliten. Men jeg beskriver en mulig sammenheng mellom en arbeidshverdag preget av sterk konkurranse, press og usikkerhet og en intens opptatthet av omsorgen og tilhørigheten – mellom opplevelsen av et nådeløst og ytrestyrt race og behovet for en trygg oase. Jo sterkere denne motsetningen er, jo vanskeligere blir det kanskje å holde disse to livsområdene sammen i livet sitt.

Balsam for sjelen

At disse finansfedrene «prioriterer jobben foran barna» er en smal og forfeilet fremstilling. Livet med barna i helgene og i feriene beskrives som balsam for sjelen og lyspunktet i livet.

En av fedrene drømmer endog om å jobbe med ungdom. Kanskje får innsatsen på jobben nettopp mening i dynamikken som oppstår mellom racet og familiesamværet. Jo mer de lykkes på jobben og desto større utbytte de drar inn, jo sterkere blir sikkerhetsnettet de kan spinne og vidunderligere blir den verden de kan skape.

Når presset blir for sterkt, som det stadig vekk blir også hos de likestilte parene, dukker de kjønnsdelte drømmene opp.

Tid og overskudd

Som May-Linda Magnussen ved Agderforskning har vist, er forsørgelse en viktig og sterkt underkommunisert måte å bry seg om barna sine på. I land der barns ve og vel er avhengig av kostbare privatskoler, blir forsørgelsen en enda viktigere form for omsorg enn tilfellet er i Norge. Og jo mer det testes, måles og rangeres i skolen, jo sterkere blir redselen for at barnet ditt ikke skal klare seg og jo viktigere blir det å ha både tid og overskudd til å investere i barnet.

Intensivering av moderskapet i form av mer eller mindre humane tiger-mammaer, er en viktig tendens i andre vestlige land der utfallet av tidlig konkurranse er mer avgjørende for livsløpet.

Dette kan utmerket godt komme til å skje også hos oss.

«Mamma»-bølge i krem og pastell

Mens debattanter oier og akker seg over at finansfedrene ikke tar ut fedrekvoten sin, gjør økt globalisering og intensivert konkurranse at det emosjonelle presset sprer seg til stadig større deler av skole- og arbeidshverdagen. Og det er ikke bare i finanseliten vi i dag ser tegn til en nyromantisering av hjemmeliv og mammarolle.

Vi har fått en bølge med «jeg vil være mamma»-bøker, mamma-blogger og interiørblader i ulike nyanser av krem og pastell. I en studie av middelklassepar med kunnskapsjobber, finner jeg at det er opplevelsen av nye former for mening og samhørighet som motiverer den likestilte familieformen.

Når presset blir for sterkt, som det stadig vekk blir også hos de likestilte parene, dukker de kjønnsdelte drømmene opp.

Da drømmer fedrene om tapte karrièremuligheter og mødrene om å hengi seg til moderskap og hjemmeliv. Hvis vi skal videreutvikle den nordiske familiemodellen kan det være lurt å ta disse drømmene alvorlig.

Norske sosiologer skrev flere gode kronikker i 2014. Spesielt ga disse tre tekstene Helene Aarseths kronikk hard konkurranse: Jørn Ljunggren og Patrick Lie Andersen: Oslos gyldne ghettoer, Kari Stefansen og May-Len Skilbrei: Må ansvar være et nullsumspill? og Jørn Ljunggren: Anerkjennelse av de manuelle.