Pave Frans’ politiske innflytelse

Tre år uti den venstreorienterte pave Frans’ periode, ser vi stadig flere regjeringsskifter fra rødt til blått i Sør-Amerika. Ronald Mayora Synnes reflekterer her over pavens politiske makt.

Tekst: Ronald Mayora Synnes og Eirik Vold

Knapt to uker var gått etter Venezuelas ekspresident Hugo Chávez´ død, 5. mars 2013, da argentineren Jorge Mario Borgoglio, ble innsatt i Vatikanet som øverste leder for verdens katolikker under navnet pave Frans. De to sammenfallende historiske hendelsene vil trolig være med på å prege latinamerikansk politikk, og pavekirkens betydning på den globale scenen i årene som kommer. Etter tre år ved makten i Vatikanet begynner det nå å tegne seg et bilde av den politiske profilen til historiens første latinamerikanske pave, men det er mange motkrefter han må overvinne for å sette sitt fotavtrykk på Latin-Amerika og verdens største befolkning.

Ronald Mayora Synnes portrett

Om artikkelforfatteren

Ronald Mayora Synnes er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder, hvor han er tilknyttet det religionssoiologiske miljøet på Institutt for religion, filosofi og historie.

Doktorgradsprosjektet tar for seg «unge muslimer og kristne i migrantmenigheter i Oslo». Den overordnende problemstillingen er: «Hvilke rolle spiller migrantmenigheter for unge muslimer og kristne, og hvordan mener ungdommene at de påvirker migrantmenigheter?»

Han har blant annet publisert artikkelen «Religiøsitet blant unge muslimer og kristne i Oslo» , og KIFO-rapporten Kristne migrantmenigheter i Oslo (2012).

Mayora Synnes arbeider også med et bokprosjekt om Pavens rolle i ulike sosiale og politiske prosesser i Latin-Amerika.

Først litt om pave Frans. Allerede tre måneder inn i sitt styre hadde han sendt et tydelig politisk budskap om politisk nyorientering av den tradisjonelt konservative og overklasseallierte katolske kirken ved å invitere tre venstreorienterte latinamerikanske presidenter til Vatikanet. Han har markert seg internasjonalt med kritikk av kapitalismen og støtte til Syrias kirkesamfunn som motsetter seg USAs politikk for regimeskift i landet. I tillegg har pave Frans spilt en viktig rolle i oppmykningen av relasjonene mellom USA og Cuba.

Paven har også tatt den venstreorienterte frigjøringsteologien inn i varmen igjen, etter at anti-kommunistiske paver ekskluderte denne retningen helt i mange tiår. Et svært symboltungt skritt i denne retningen er saligkåringen av den salvadoranske erkebiskop Oscar Arnulfo Romero, som ble myrdet av USA-finansierte dødsskvadroner mens han holdt en messe på et sykehus i 1980. I over tre tiår hadde konservative krefter i Vatikanet hindret saligkåringen med henvisning til Romeros påstått marxistiske verdier. På det moralpolitiske plan har pave Frans stått for en forsiktig oppmykning med hensyn på homofili, prevensjon og likestilling.

 

Den latinamerikanske venstrebølgen [er] trolig over for denne gang

Ronald Mayora Synnes

Så er spørsmålet i hvilken grad denne omleggingen vil omsettes i konkret endring i Latin-Amerika. Det politiske bakteppet peker, dessverre for pave Frans, i motsatt retning. Inntil for få år siden, da venstrebølgen og råvareprisene var på topp, var dette den neste regionen i verden som reduserte levekårsforskjellene. Og den venstreorienterte regionale samlingsprosessen, som innebar en kraftig reduksjon av USAs tradisjonelle jerngrep over Latin-Amerika, utgjorde trolig det største geopolitiske skiftet i verden drevet frem av demokratiske valg siden Østblokk-kommunismens fall. Men med drastisk fall i råvareprisene, bortfallet av Chávez, demokratiske og mindre demokratiske regjeringsskifter i høyresidens favør i en rekke land, er den latinamerikanske venstrebølgen trolig over for denne gang. Det betyr at pave Frans’ engasjement for sosial utjevning, på kontinentet med verdens trolig skjeveste inntektsfordeling, i stadig flere latinamerikanske land vil foregå på tross av og ikke i samspill med nasjonale regjeringer.

Pave Frans kan likevel utøve viktig innflytelse over de mektige katolske kirkesamfunnene i Latin-Amerika. Formelt dreier det seg først og fremst om utnevnelse av biskoper og kardinaler. I tillegg har paven, som en svært populær figur i Latin-Amerika, en stor symbolsk makt. Hittil har verden først og fremst fokusert på pavens relativt forsiktige, men likevel betydelige skritt i liberalisering i familierelaterte spørsmål som prevensjon, kjønnsroller og homofili. På det fordelingspolitiske plan, som helt klart er kjernen i de viktigste politiske motsetningene i regionen med verdens største levekårsforskjeller, kolliderer paven både med de mer konservative nasjonale katolske kirkeoverhodene i de latinamerikanske landene og med de økonomiske elitene som står bak dem.

Trolig foregår det en dragkamp bak kulissene mellom pave Frans og det katolske lederskapet i mange latinamerikanske land

Ronald Mayora Synnes

Katolske kirkeoverhoder ga sin velsignelse til de høyreradikale militærkuppregimene både i Venezuela 2002 og Honduras 2009, på samme måte som det ble gjort ved innsettelsen av USA-støttede fascistdiktator Augusto Pinochet etter militærkuppet mot Allende i Chile 1973.

Trolig foregår det en dragkamp bak kulissene mellom pave Frans og det katolske lederskapet i mange latinamerikanske land. I Venezuela, lenge den viktigste slagmarken mellom høyre og venstre i Latin-Amerika, har den svært høyreorienterte katolske kirken moderert sin retorikk og snakker nå minst like mye om behovet for dialog, som behovet for regimeskift.

Så er spørsmålet om paven, med sin venstreorienterte profil, vil miste relevans og innflytelse med stadig flere regjeringsskifter fra rødt (eller rosa) til blått, som etter alt å dømme vil komme de nærmeste årene. Antakelig vil det politiske rommet for økonomisk omfordeling, som paven med sin jesuittbakgrunn står for, svekkes kraftig. Men de samme regjeringsskiftene vil samtidig også gjøre paven enda mer relevant som mekler. For i de mest polariserte landene der både venstreregjering og høyreopposisjon har begått alvorlige overtramp, som i Venezuela, er sjansen betydelig for at et regjeringsskifte vil føre til heksejakt, der både de som har gjort seg skyldig i overgrep eller korrupsjon og de som ikke har gjort noe galt vil rammes av en revansjlysten høyreside.

Overgrep begått av høyreregjeringer mot venstreopposisjon i Latin-Amerika underrapporteres eller dysses ned av både internasjonale NGO-er, latinamerikanske og internasjonale massemedier og vestlige regjeringer

Ronald Mayora Synnes

De siste 30 årene har vist med all tydelighet at overgrep begått av høyreregjeringer mot venstreopposisjon i Latin-Amerika underrapporteres eller dysses ned av både internasjonale NGO-er, latinamerikanske og internasjonale massemedier og vestlige regjeringer. Et blikk på hvor mange ganger operasjon rød dans og el caracazo, begge massedrap mot fattige og venstreorienterte utført av nyliberale USA-allierte regjeringer, er nevnt i norske pressearkiv, sammenliknet med massakren på Den himmelske freds plass i Kina, alle tre hendelser fra 1989 og 1990, viser med all tydelighet at misforholdet er enormt.

Nettopp derfor er pave Frans, med sin popularitet i Latin-Amerika og sin evne til å sette internasjonal dagsorden, kanskje bedre posisjonert enn noen andre til å virke som en modererende kraft mot den mest hevngjerrige og utagerende delen av høyresiden i de landene den kommer til makten.

 

Kronikken er skrevet i samarbeid med Eirik Vold, forfatter og journalist, spesialisert på Latin-Amerika

Redaksjonell bemerkning: Denne teksten ble opprinnelig publisert i Dagsavisen, og er gjengitt med forfatterens tillatelse.