Om overføring av språk og faglige begreper mellom disipliner

En gang i tiden skal Darwin ha tatt begrepet «survival of the fittest» fra Spencer, som et lån fra sosiologien til naturvitenskapen. Vanligvis går det imidlertid motsatt vei, skriver Pål Strandbakken. 

En form for overføring fra naturvitenskapen til samfunnsvitenskapen, som i første omgang går mer på det utvendige enn på egentlig tenking eller erkjennelsesmåter, handler om språk. Vi tar i bruk termer fra naturvitenskap og innfører dem i den sosiologiske debatten og i vokabularet på en til dels svært ureflektert måte. 

 

Fruktbare metaforer og begreper

Her er det på sin plass å påpeke at slik overføring av begreper mellom ulike felter kan være svært fruktbar, og gjerne vil kunne stimulere til bedre tenking. Et eksempel kunne være Ulrich Becks bruk av begrepet «føydalisme» for å karakterisere forholdet mellom kjønnene i moderne samfunn. Eller samme manns bruk av populærkulturens «zombie»-begrep i debatten om sosiologisk teori.

En helt annen type overføring er den Veblen gjør når han bruker begrepet «industriell sabotasje» (som amerikanere var veldig bekymret for i mellomkrigstiden) for å kritisere inkompetente kapitalister/eiere. Her er det imidlertid mer polemikk enn analyse det handler om. 

En anvendelse av begreper fra andre felter må gjøres på en bevisst og reflektert måte; ikke minst med fokus på hvilke måter overføringen ikke er relevant eller fruktbar på. Hvis ikke blir de begrepene gjerne tvangstrøyer, som enten hindrer erkjennelsen, og/eller trekker den i uheldige retninger. Noe som også gjerne skjer når andre forfattere overtar begreper som har blitt anvendt av en nysgjerrig og original tenker.

strandbakken

(foto: SIFO) Pål Strandbakken stiller spørsmål ved hvorvidt overføringen av begreper fra naturvitenskapen til samfunnsvitenskapen er hensiktsmessig.

En anvendelse av begreper fra andre felter må gjøres på en bevisst og reflektert måte; ikke minst med fokus på hvilke måter overføringen ikke er relevant eller fruktbar på.

Skyggepositivisme

Jeg aner ikke når samfunnsvitenskapen begynte å skille mellom grunnforskning og anvendt forskning, men det har alltid slått meg at dette er et meningsløst skille i våre fag.  Vi bør opplagt operere med et skille mellom det Mills kalte for «teoriløs empirisme» og bidrag som er satt inn i et sett av kontekster; teoretiske, historiske, vitenskapsteoretiske og samfunnsmessige. Innenfor en forskningsfinansieringslogikk (eller en forskningsrådslogikk) virker det sikkert oversiktlig å anta at sosiologiinstitutter ved universitetene driver med grunnforskning, mens instituttsektoren driver med anvendt forskning. 

Det er vel også en slags parallell her til naturvitenskapenes viktige, men noe uklare, skille mellom vitenskap og teknologi? Men sitter virkelig sosiologene ved AFI og NOVA og anvender teoretiske innsikter utviklet ved Universitet i Oslo (eller Harvard) på erfaringsmateriale fra norsk arbeidsliv og samfunnsliv?  Drev Marx grunnforskning da han skrev Kapitalen og anvendt forskning da han skrev om Borgerkrigene i Frankrike?  Mener vi ikke rett og slett å skille mellom teoretisk reflektert sosiologi og mer teoriløs eller teorifattig sosiologi når vi bruker begrepsparet? Det finnes vel ingen «sosiologisk grunnforskning» som ikke er «anvendt forskning» (selv om Parsons kan ha prøvd å få til noe sånt). 

Noe tilsvarende vil gjelde et populært begrep (særlig blant forskningsbyråkrater) som forskningsfront. Ja da. Noen miljøer driver i enkelte perioder med arbeid som inspirerer mange andre, perspektiver og tenking flyter innen og mellom språkområder. Når en ny vinkling eller et nytt perspektiv fenger, tas det gjerne i bruk av flere, i alle fall for en periode. 

 

Mener vi ikke rett og slett å skille mellom teoretisk reflektert sosiologi og mer teoriløs eller teorifattig sosiologi når vi bruker begrepsparet [grunnforskning og anvendt forskning]?

Innenfor den europeiske forbruksforskningen var det på et tidspunkt veldig befriende at Jukka Gronow og Alan Warde formulerte begrepet og presiserte viktigheten av å studere «ordinary consumption» innenfor et felt som lenge hadde vært veldig opptatt av postmoderne inspirerte studier av tegnverdier, symbolverdi og cultural studies, noe som i sin tid igjen var en betimelig reaksjon mot en overbetoning av bruksverdi og bytteverdi/pris (Gronow & Warde red., 2001). Kritikken fra Gronow og Warde var ikke nødvendigvis like relevant i Norge, da norsk forbruksforskning lenge hadde vært fokusert på vanlige folks forbruk. Men da snakker vi om at ulike perspektiver fremheves til ulik tid og i forskjellige miljøer. Det betyr ikke at det norske forbruksforskingsinstituttet, eller de tilsvarende i Manchester og Helsinki utgjorde noen «forskningsfront». 

Det finnes ingen sosiologisk partikkelakselerator som vi sitter spente og venter på resultater fra. Derimot finnes det interessante samfunnsvitere i andre land som driver med ting; til dels med ting vi lar oss inspirere av, kanskje til og med forsøker å replisere.  For eksempel kan vi, ved å forsøke å bruke Bourdieus klasseanalyser fra Frankrike på syttitallet lære mye om så vel Norge i dag, som om forskjeller mellom Norge og Frankrike.   

Et tredje moderne pop-begrep kan være kritisk masse. Dette er tatt fra fysikken og handler om hvilke mengder du trenger av et materiale for å sette i gang en kjernefysisk reaksjon. Det er ikke vanskelig å se at dette en gang kunne være et fruktbart begrep for å karakterisere en viktig forskjell mellom store og (for) små intellektuelle miljøer. I dag er det imidlertid mulig at digital kommunikasjon, som i prinsippet gjør det mulig å studere ved London School of Economics fra en toroms leilighet i Haparanda, har fratatt dette begrepet noe av dets (overførte) innhold.  Kanskje det har blitt et eksempel på et zombie-begrep?

Litt utenfor sosiologien: Hva med episenter? Koronasmitten flytter seg rundt på kloden og fører til mer smitte på et tidspunkt ett sted og mindre til en annen tid og på et annet sted. Trenger vi virkelig et teknisk begrep fra jordskjelvstudier for å si at det (relativt sett) er mye smitte et sted?

Det finnes ingen sosiologisk partikkelakselerator som vi sitter spente og venter på resultater fra.

Hvordan skal vi forholde oss?

Det prinsipielt interessante spørsmålet her er om det er mulig å ta med seg slike begreper fra naturvitenskapen og inn i samfunnsvitenskap og offentlig debatt uten at det fører til at vi overtar naturvitenskapenes modeller for erkjennelse og kunnskap. Og dermed altså sniker positivismen inn gjennom en av flere bakdører, og vi blir sittende med et vitenskapssyn fra midten av femtitallet, som forskningsbyråkratene til og med tror er cutting edge. 

Et foreløpig svar fra min side vil være at skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning, samt forskningsfronten har noe av skylden for det generelle forfallet i tenkningen og debatten rundt samfunnsvitenskap; ved ureflektert å anvende slike begreper har vi bidratt til en form for ny-positivisme (eller kanskje bare et comeback for den gamle). De to andre er mer slapp språkføring og jåleri, uten særlig andre konsekvenser enn at de bidrar til strømmen av dårlig litteratur. 

Litteratur

Jukka Gronow & Alan Warde red. (2001); Ordinary Consumption, London and New York, Routledge.