Kronikkprisvinneren 2016 er kåret

Endringene i universitetssektoren synes å ha en parallell i framveksten av moderne industrisamfunn, skriver Aksel Tjora i kronikken som skaffet ham Sosiologforeningens kronikkpris for 2016.

Under Vinterseminaret på Hafjell 3.-5. februar ble Sosiologforeningens pris for beste kronikk delt ut for tredje gang. Komiteen besto av Unn Conradi Andersen, Jan Frode Haugseth og Arve Hjelseth.

Bak prisen ligger et ønske om å honorere sosiologiske bidrag i offentligheten, enten dette består i forskningsformidling i tradisjonell forstand, eller sosiologisk forankrede intervensjoner i offentlig ordskifte.

Kronikøren som stakk av med seieren for 2016 var professor Aksel Tjora ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, med kronikken «Fremad for forretningsuniversitetet», opprinnelig publisert i Morgenbladet 29. april.

Aksel Tjora vant kronikkprisen for 2016. (Foto: Bendik Knapstad)

Juryen begrunner valget slik:

“I denne kronikken drøfter forfatteren en stegvis overgang fra et «kollegauniversitet», drevet fram av fagfolks engasjement for faget, til et «forretningsuniversitet», kjennetegnet ved at stadig flere relasjoner, også ved universitetene, tar form av økonomiske transaksjoner.

Forventningen om nytte og støtte fra politikk og marked gir mer instrumentell ledelse og mer kontroll, mens kollegauniversitetet kjennetegnes av at ledelsen har tillit til at ansatte brenner for faget og derfor ivaretar faglige hensyn på beste måte.

For å drøfte dette tar forfatteren i bruk en klassisk sosiolog, Ferdinand Tönnies, og i tillegg trekkes det veksler på Alvin Gouldners analyse av hvordan professorer først og fremst identifiserer seg med disiplin og fag. Kronikken er således et godt eksempel på hvordan generell sosiologisk kunnskap kan anvendes til kritisk drøfting av allmenne tendenser i tiden.

I tillegg til denne kronikken ønsker også komiteen å honorere forfatterens mangeårige innsats for sosiologisk basert formidling og debatt i offentligheten, en innsats som kommer på toppen av en imponerende vitenskapelig produksjon, både i form av artikler og bøker.”

 

Kronikken gjengis her i sin helhet, med tillatelse fra prisvinneren og Morgenbladet.

Fremad for forretningsuniversitetet

En stadig sterkere diskusjon av endringer i universitets- og høyskolesektoren i Norge og ellers vokser fram på bakgrunn av mange faktorer. Her hjemme er denne trigget av Kunnskapsdepartementets påtrykk for strukturendringer (spesielt fusjoner) og andre ledelsesmodeller (fra valgte til ansatte ledere). Ved NTNU er det nå stor vrede blant ansatte og studenter mot toppstyrte endringsforslag som synes helt grunnløse. En stor usikkerhet er i ferd med å spre seg fordi graden av medvirkning og medbestemmelse fra ansatte og studenter er uklar. Et sterkere konkurransepreg (med betydning for bred deltakelse innen forskning) og økte former for byråkratisering (blant annet ved markedsmodeller a la New Public Management) reduserer dessuten betydningen av kollegialt basert styring.

Ved NTNU er det nå stor vrede blant ansatte og studenter mot toppstyrte endringsforslag som synes helt grunnløse

Vi ser framveksten av en sektor som er tydeligere lederstyrt og hvor eksterne interesser (fra politikere eller næringsliv) forventer en rett til å bestille det ene eller andre, enten formelt ved styrerepresentasjon eller ved offentlig misnøye, som ved Per Sandbergs etterlysning av en mer næringsvennlig fiskeriforskning. Endringene i universitetssektoren synes å ha en parallell i framveksten av moderne industrisamfunn.

Fellesskap eller egeninteresse?

Denne endringen var også utgangspunkt for sosiologien som fag, blant annet ved den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies, som beskrev to samfunnstyper, Gemeinschaft og Gesellschaft. Arbeidet ble publisert på tysk i 1887 og begrepene etter hvert en del av det generelle tyske vokabularet. Begge begreper kan oversettes med ”samfunn”, men Gemeinschaft er mer å forstå som et ”fellesskap”, mens Gesellschaft kan forstås som ”selskap” eller ”forening”.

Gemeinschaft er preget av fellesskap, av de varme forbindelser vi relaterer til familien, og da særlig til storfamilien eller ættefamilien, preget av nære personlige vennskap og intimitet, og hvor kjærlighets- og troskapsbånd er sentrale bindinger mellom folk. Enkeltpersoner i Gemeinschaft reguleres av tydelige oppfatninger om passende oppførsel og ansvar for andre medlemmer av fellesskapet, til hverandre og til selve fellesskapet som en enhet, i en form for ”enhet av vilje” eller konsensus. Selv om Tönnies så familien som den mest perfekte uttrykket for Gemeinschaft, forventet han også denne formen for samfunn mer generelt kunne være basert på felles sted eller stedstilhørighet, eller i trossamfunn, klasse- eller laugsidentitet, og da som fellesskap basert på å være i samme situasjon.

Begge begreper kan oversettes med ”samfunn”, men Gemeinschaft er mer å forstå som et ”fellesskap”, mens Gesellschaft kan forstås som ”selskap” eller ”forening”

Som kontrast beskriver Gesellschaft en situasjon der den enkeltes egeninteresse går foran samfunnets, og hvor det sosiale i mindre grad er basert på felles tro. Gesellschaft opprettholdes ved at enkeltpersoner handler på bakgrunn av sin egeninteresse, som i næringslivet, hvor arbeidere, ledere og eiere bare i svært begrenset forstand deler orientering eller tro. Fabrikkarbeidere trenger ikke å bry seg dypt for produktet de lager, men det er i deres egen interesse å komme på jobb for å tjene penger, og dermed videreføre virksomheten og de forretningsrelasjoner som ligger til grunn. Sånn sett bygger Gesellschaft-samfunnet på et potensielt fiendskap hvor kolliderende, men likevel gjensidig avhengige interesser, holder samfunnet sammen.

Tönnies mente å se en overgang fra Gemeinschaft-pregede til Gesellschaft-pregede samfunn ved framveksten av det moderne samfunnet. Overgang fra storfamilier og primærnæring til kjernefamilier, urbane samfunn og industri skapte andre rammer for sosiale relasjoner. Mer instrumentelle eller forretningsmessige bindinger fortrengte de mer følelsesbaserte.

Dugnadsånd under press

I universitetene er de faglige fellesskapene preget av Gemeinschaft i den forstand at de (fortsatt) er basert på omsorg for det faglige, hvor for eksempel fagfellevurdering av vitenskapelige artikler gjøres på frivillig basis.

For å forstå denne dugnadsånden kan det være nyttig å skule til sosiologen Alvin Gouldner som i 1957 analyserte hvordan universitetenes professorer identifiserte seg med fag og disiplin, i det han kalte en kosmopolitisk heller enn lokal orientering. Denne orienteringen innebærer tillit og dugnadsholdning internt i fagene, hvor arbeid gjøres på tvers mellom institusjoner uten at det må følges av noen form for betaling. Den faglige uavhengigheten er mulig fordi ledelsen har tillit til at de faglige prioriteringer som fagfellesskap og vitenskapelig ansatte gjør, implisitt er gode for fag og dermed for institusjon. I et merkantilt perspektiv er de ansattes fagorientering universitetenes største ressurs, fordi det utløser voldsomme mengder av engasjert arbeidskraft og initiativer, med et minimum av kostbare kontrollregimer og dermed lave transaksjonskostnader.

Fortsatt preger dugnadsånden kjernen i akademisk arbeid, men den er under press. Vi ser det for eksempel innen medisin, hvor det vokser fram en hærskare av ekspert-reviewere som får stykkvis betalt for sine artikkelvurderinger. Dette er bare ett av mange varsler om at det Gemeinschaft-pregede ”kollegauniversitetet” er i ferd med å svinne hen under utviklingen av et Gesellschaft-preget ”forretningsuniversitet”, hvor beinhard konkurranse og økonomiske transaksjoner preger stadig flere relasjoner. I mange andre land har denne utviklingen kommet langt lenger, og en ”akademisk kapitalisme”, som pekt på av Knut Kjeldstadli, er i ferd med å kvele vitenskapelig kreativitet, åpenhet og demokratisk rett til kunnskap og utdanning.

Forskning som instrument for business

Et særlig aktuelt problem ved forretningsuniversitetet er dets voksende framtoning som instrument for business i videre forstand. Per Sandbergs forventing om næringsvennlig fiskeriforskning er derfor ikke et unikt problem, men snarere et symptom på en forestilling om forskning og høyere utdanning som myndigheter og sektoren selv over en periode på et par tiår har bidratt til å dyrke fram.

Når ministre for stat og høyere utdanning gang på gang får fremme idéen om forskning som ”det man skal leve av i framtiden” og når universitetsrektorer og -styrer stadig sterkere betoner innovasjon og næringsutvikling som én av institusjonens mål, bygges universitetenes uavhengige posisjon ned. Politiske og markedsmessige føringer får stadig større påvirkning på universitetenes prioriteringer.

Om eksempelvis humanister rettferdiggjør sin eksistens ved at økt kulturforståelse kan bidra til å selge mer til kineserne, bidrar dette til en begrunnelse for fagene i det forretningsmessige heller enn i et bredere samfunnsmessig krav om kritisk og uavhengig kunnskapsutvikling og –formidling.

Men når vi nå har kommet inn i en situasjon med så mye endringer må vi spørre om hvordan i all verden vi kunne havne her?

Jeg er enig med UiO-rektor Ole Petter Ottersen som peker på at den akademiske friheten må betraktes som en del av demokratiet, men tror at man skal være forsiktig med å begrunne dette med eksempler på at de store gjennombruddene sjelden kommer på bestilling, slik han gjør. Et slikt argument om potensiell nyvinningsmulighet trengs ikke dersom man oppnår aksept for argumentet om akademisk frihet som en grunnleggende demokratikvalitet.

Men når vi nå har kommet inn i en situasjon med så mye endringer må vi spørre om hvordan i all verden vi kunne havne her? Kanskje har vi universitetsansatte tatt vår privilegerte uavhengighet så for gitt at vi ikke har passet godt nok på å demonstrere hvor viktig denne er for faglig kvalitet i sektoren. Har vi glemt at uavhengighet er hele premisset for universitetet som institusjon? Og har vi glemt å reflektere åpent omkring universitetets samfunnsrolle utover potensiell anvendelse og innovasjon?

Om det er slik at dette uavhengighetspremisset nå på ulike vis fortrenges både innenfra og utenfra, er det mange av oss som bør kjempe for en alternativ utvikling. Ved å trekke veksler på Tönnies og Gouldner, kan vi se hvordan de mange politisk styrte endringene rører ved universitetenes fundamentale ”samfunnsform”: en institusjonalisert Gemeinschaft-lig faglighet og kollegialitet. Denne bærebjelken for forskning og høyere utdanning er lett å rive ned, men nærmest umulig å bygge opp. I beste fall er det ennå ikke for sent for de norske universitetene å berge en druknende faglig styring.

Les mer

Tidligere vinnere av kronikkprisen er Helene Aarseth i 2014 for kronikken “Finansfedre” og Kenneth Dahlgren i 2015 for kronikken “Hvor ble det av alle folkene?”.

Vinnerne av beste artikler 2016