Farvel til det faglige

Sosiologiprofessor Aksel Tjora roper varsko: Norsk forskning er i ferd med å bli fullstendig byråkratisert.

Universitetenes kjernevirksomhet er forskning og undervisning, og på premisset av faglighet. Professorer som meg, som forvalter fagene ved universitetene gjennom en omtrentlig 50/50-fordeling mellom forskning og undervisning, prioriterer vår aktivitet ut fra rent faglige hensyn. For egen del, som ansatt i et generelt sosiologiprofessorat, innebærer dette å stille spørsmålene: Hva slags forskning vil kunne bidra til fagutvikling innenfor sosiologien? Hva slags temaer, metoder og teorier er jeg godt kvalifisert til å bidra med i et faglig fellesskap, lokalt, nasjonalt og internasjonalt? Hvordan skal undervisningen formes for å gjøre studentene til gode sosiologer, til kunnskapsrike, reflekterte, kritiske og i beste fall kreative fagpersoner?

Særlig er jeg opptatt av hvordan jeg i min undervisning kan skape entusiasme for faget og for hvordan dette kan gjøre samfunnsrelevant. For å utvikle og demonstrere relevansen av faget deltar jeg også i samfunnsdebatt og allmennrettet formidling.

Aksel Tjora portrett

Om artikkelforfatteren:

Aksel Tjora er professor i sosiologi ved NTNU,  og er aktiv som forsker innenfor en lang rekke temaer, som helse, organisasjon, teknologi, kultur, nærmiljø og offentlige rom.

Besøk gjerne bloggen hans. Tjora har også vært sterkt engasjert i diskusjonen rundt fusjon av universiteter og høgskoler.

Forskningen byråkratiseres

Gjennomgående her er det fagligheten som er drivkraften bak arbeidet ved et universitet. Men hvordan står det til med denne, i dagens strategier for forskning og høyere utdanning, og i vårt lokale universitets- og høyskolemiljø? Signalene er stadig mer entydige: Forskningsfinansiering er stadig mer styrt av såkalte programmer. Midler sentraliseres gjennom EU. Et enormt byråkrati fores opp ved bruk av forskningsmidler. NTNU prioriterer aktivitet gjennom tidsbegrensede satsingsområder, hvor god forskning og nå også undervisning skal løftes fram via såkalte ”eksellens”-programmer. Vi risikerer å styre så mye sentralt strategisk, at hele grunnlaget for universitetene, disiplinkunnskapen, forvitrer innenfra.

Forvitringen av det faglige er særlig synlige innenfor forskning. Vi ser det blant annet ved at forskningsaktiviteten blir fullstendig byråkratisert. NTNU ansetter et tosifret antall konsulenter på sentralt hold som skal gi administrativ støtte til å søke EU-midler heller enn å rekruttere flere fagfolk som skal kunne styrke den faktiske forskningen. Ledelse på flere nivåer har blitt mer opptatt av å skryte av tildelte forskningsmidler enn av solid forskning. Kvalitetsmål har blitt fullstendig forvekslet med kvantitetsmål, hvor antall publikasjoner teller mer enn forskningens innhold og betydning: Det er publikasjonspoeng som teller (og telles), selv for helt poengløse publikasjoner!

Vi risikerer å styre så mye sentralt strategisk, at hele grunnlaget for universitetene, disiplinkunnskapen, forvitrer innenfra.

Aksel Tjora

Man tror man kan budsjettere seg til kvalitet

Det har spredd seg en nærmest sykelig tro på at kvalitet oppstår som en automatisk budsjetteffekt. På undervisningssiden får denne troen på budsjetter et visst komisk skjær: Høsten 2013 laget jeg et nytt emne kalt ”Vår sosiale virkelighet”, hvor jeg benyttet gruppevis bloggskriving som eksamensform. Studentene ble målt på evne til å benytte sosiologisk kunnskap for å forstå samfunnet rundt seg, og hvordan de formidlet dette i et bloggformat. Dermed lærte de alle av hverandres ”eksamen” som pågikk hele semesteret.

Studentene fortalte i evalueringen etterpå at de aldri hadde lært så mye i et emne før. Siden emnet representerte ”innovativ undervisning” ble jeg senere oppfordret til å søke om støtte fra NTNU sentralt for å utvikle ”slik” undervisning. Men jeg hadde jo (allerede) designet emnet ut fra rent faglige premisser, og ikke for å være innovativ. Jeg laget en eksamensform som skulle teste studentene nettopp i emnets intensjon; deres evne til utvikle faglige refleksjoner ut fra konkrete observasjoner, og formidle dette godt. Dette var jo hele intensjonen med emnet – en rendyrket faglig intensjon. Og poenget er nettopp at de faglige intensjonene alltid må ligge til grunn for både undervisning og forskning, ikke utlyste programmer og tidsavgrensede satsninger. God undervisning er viktigere enn innovativ undervisning.

Tegn i tiden tyder på at vi ikke kan ta for gitt universitetene som samfunnets sentrale stabile institusjoner for å forvalte kunnskap for dens egenverdi.

Aksel Tjora

Bortkastede prosesser

Eksemplet peker på overgangen mot en stadig mer styring ved utlysninger, altså større bruk av prosjekt- og søknadsbasert aktivitet, også for det arbeidet som uansett gjøres: Vi er jo allerede ansatt fordi vi er kvalifisert til å gi god undervisning og drive solid forskning. Da blir slike utlysninger bare kostbar støy i systemet: Siden vi professorer ikke skriver timer, ser mange av disse søknadsprosessene dessuten billige ut. Men det skaper mindre tid til solid forskning, mindre tid til god undervisning og mye frustrasjon.

Og mange av prosessene er så godt som fullstendig bortkastet, all den tid vi er i stand til å gjøre gode faglige prioriteringer i fagmiljøene. Tildelinger av stipender kan for eksempel også skje på grunnlag av resultater. Uten søknader.

Lekre søknader

Om NTNU vil sette opp et regnestykke over hvor mange timer vitenskapelig ansatte bruker for å lage lekre søknader for å få sloss med hverandre om stipendiatstillinge,r eller om man på nasjonalt nivå regner på hvor mye tid som brukes til å mislykkes med tildeling fra Forskningsrådet eller EU, så vil det bli tydelig at mye forskertid brukes til noe helt annet enn forskning. Fagligheten forsvinner ved at man da belønner evnen til å skrive gode søknader heller enn å drive god forskning.

Tragedien er at man ender opp med slike mekanismer for å støtte forskning ikke bare nasjonalt og i EU, men også internt ved universitetene, hvor man faktisk kunne velge å unngå å drukne hverandre i søknadsskrivingskonkurranser. Dessuten forvitrer disiplinenes uavhengighet: Nils Christie spør i Aftenposten 18/2 om man kanskje trenger forskere med en svakere tilknytning til ønsker fra stat og forskningsråd. Svaret er åpenbart ”ja”. Og skal man stoppe der? Hva med ønskene fra rektorat og dekanat?

Tegn i tiden tyder på at vi ikke kan ta for gitt universitetene som samfunnets sentrale stabile institusjoner for å forvalte kunnskap for dens egenverdi. Det er verdt å kjempe motstrøms for at vi alle skal se det umistelige i faglighet.

Tjoras debattinnlegg var først publisert i Universitetsavisa.