En faglærers bekjennelser

Ivrige studenter i dag synes å være opptatt av å gjøre ting raskt og «rett», skriver sosiologiprofessor Ann Christin Eklund. Hun etterlyser mindre vurdering, færre systemer og mer nysgjerrighet og læringsglede fra studentene

Det er den tiden av året igjen. Etter et semester med intensiv hybrid undervisning, gruppearbeid, veiledning, refleksjonsoppgaver, flipped classroom og vurdering av arbeidskrav, begynner spørsmålene omsider å tikke inn.

Trenger vi å oppgi kilder på eksamen? Kan vi skrive oppgaven i word og lime inn i Inspera? Får vi én eller to oppgaver? Var Weber for eller mot objektivitet? Kan man skrive «jeg» på eksamen? Det er så mye å lese, hva er det viktigste? Er induktiv det samme som kvalitativ og deduktiv det samme som kvantitativ, sånn egentlig? Kan jeg henvise til forelesningene? Hvordan er det nå med kilder igjen? Hvordan skal jeg henvise til forelesningene? Det står om positivisme to steder, hvilken er rett?  Og hvordan var det nå med kilder igjen?

Det er to dager til eksamen. Jeg river meg i håret. Hva er galt med disse studentene? Hvorfor er de så forbasket opphengt i kilder og formaliteter, og så provoserende på jakt etter enkle svar?

Hvorfor er de så forbasket opphengt i kilder og formaliteter, og så provoserende på jakt etter enkle svar?

Erkjennelsen som siver inn er at det neppe er noe galt med dem. De er barn av sin tid. Det er noe langt mer alvorlig i gjære.

Unsplash: Siora Photography

Hvor er dybdeforståelsen?

La meg vise til en hverdagserfaring for å illustrere.  Femtenåringen skal ha en fagsamtale som skal handle om Gorbatchev. Jeg lager te, finner frem kjeks – her skal ungen dannes. «Jeg har øvd med Noah og Felix», sier han. «Jeg skal snakke om perestrojka». Jeg blir begeistret. Øvd, ja! Perestrojka og glasnost. Jeg ser for meg Jahn Teigen og klarer bare så vidt å la være å synge.

«Fortell meg om perestojka. Og den kalde krigen. Har du hørt om Reagan? Og vet du hva som skjedde i Berlin i 1989? Har dere hatt om dette på skolen?»

Guttungen mumler inne fra rommet at «jadajadajada, men jeg skal bare ha om perestrojka. Det er Noah som skal snakke om den kalde krigen. Felix skal snakke om glasnost».

Menmenmen… tenker jeg.

Han insisterer på at han skal øve på egen hånd, at jeg ikke skal blande meg. Etter løfte om sjokolade kommer han ut. Han har skrevet om perestrojka sier han. I notatene står det: «Perestrojka betyr «omstrukturering». Det var et slagord under reformperioden i Sovjetunionen Bakgrunnen for reformene var en stagnerende økonomi. Økonomiske reformer. endringer i det planøkonomiske systemet og innføring av markedsøkonomiske elementer i økonomien». Det ringer en bjelle.

«Dette var jo interessant», prøver jeg meg. «Reformperioden, hva var det?»

«Det var jo perestrojka» sier han, «..det er jo det som står».

«Ja, men hva menes med reformperioden? Vet du hva det er? Økonomiske reformer og økonomisk stagnasjon, planøkonomi og…»

«Nei men de er jo det som står på snl.no», sier han, «…da må jeg bare si det. Jeg skal bare pugge det. Hvordan skal jeg vite hva reform betyr? Eller økonomisk stagnasjon?»

Han er en racer på google, han kan fun facts om all verdens rariteter, og han vet godt hva kilder er. Dybdekunnskapen er det verre med

Jeg river meg i håret igjen. Nei, det er kanskje ikke femtenåringen det er noe galt med. Han er barn av sin tid. Han er en racer på google, han kan fun facts om all verdens rariteter, og han vet godt hva kilder er. Dybdekunnskapen er det verre med. Han har ingen lærebok å forholde seg til, han har knapt lest en bok på skolen, og min høytlesning av George Orwells Animal Farm var nok et eneste langt gjesp. Beskjeden han har fått er å «hente ressurser på nett» og «oppgi kildene». Under temaet «Gorbatchev» skal det snakkes om den kalde krigen, glasnost og perestrojka – det står på målarket – på åtte minutter som skal fordeles likt på tre gutter i stemmeskiftet.

Femtenåringen gjør som han er opplært til: pugge det som står på en akseptabel nettside («det vil si snl.no og ikke wikipedia, det vet jo alle»), og legge det frem på sin nøye tilmålte tid. Femtenåringen vet godt hva som må til for å få «høy måloppnåelse». Å sette seg inn i mer enn det som blir vurdert er bortkastet tid. Han har viktigere ting fore.

elisa-ventur-bmJAXAz6ads-unsplash_945x600_acf_cropped

Målet er å gjennomføre

Det er synet på læring som bekymrer og opprører meg. Ivrige studenter i dag synes å være opptatt av å gjøre ting raskt og «rett». Det kan noen ganger virke som det ikke betyr så mye for dem hva de studerer. Målet er å gjennomføre – få en akademisk grad – effektivt og uten for mye motstand. Det bør ikke være «for mye å lese», undervisningen bør være «engasjerende», og canvas-rommet må være lett å finne frem i.

Jeg spør meg selv: Hvor engasjerende kan man klare å få stoffet til å være når første spørsmål alltid synes å være: «Legger du powerpointene ut i canvas?» Og ja, kjære studenter, vi vet at dere gjerne vil ha powerpointene før forelesningene. Jada, vi vet også at dere gjerne vil ha målark og klare vurderingskriterier, flere kommentarer på portprøvene, litt grundigere begrunnelser, litt færre gruppeoppgaver, personlig veiledning – og helst litt mer inspirerende digitale forelesninger.

Jeg er oppgitt over utviklingen av utdanningssystemet – og jeg er bekymret for hva det gjør med oss

Beklager hvis jeg misforstår dere. Beklager hvis jeg gjør dere urett. For det er jo egentlig ikke dere jeg er oppgitt over. Jeg er oppgitt over utviklingen av utdanningssystemet – og jeg er bekymret for hva det gjør med oss. Hvor opphengt vi alle blir i vurderinger. Det er forunderlig å være vitne til at studenter lurer på om de kan bruke ting de har skrevet i en prosjektskisse i den endelige oppgaven, av frykt for selvplagiering. Det er absurd! Og samtidig er frykten så forståelig.

Bli med på å bruke sosiologien

Jeg skulle ønske meg mindre vurdering, færre systemer og mer nysgjerrighet og læringsglede. Jeg har ikke lyst til å gi dere ordgrense på eksamen eller sette krav om font og referansestil. Jeg har heller ikke lyst til å se at dere ramser opp noe fra en kilde. Jeg vil vite om dere har forstått ting, om dere kan anvende det og bruke den sosiologiske fantasien deres. Jeg har lyst til å se at dere prøver ut forståelser, at dere diskuterer, blir inspirert, er uenige. Jeg har lyst til å bytte ut forelesningssalen med en kafe eller bar, og eksamen med en samtale – jeg har lyst til å dra på tur med dere, lytte til dere, lære med dere, se film og drikke øl. Da kan vi bruke sosiologien, da kan vi bryne oss, og da kan dere kanskje bli litt mer engasjert.

Det er bare så synd at dere så ofte ikke blir med. Ja, vi har gjort noen forsøk, mine kolleger og jeg. Og noen av dere har dukket opp. Noen av dere har kanskje til og med likt det. Men de fleste av dere treffer jeg dessverre kun i forelesningssalen eller på skjermen. Noen av dere har jeg aldri sett, for dere har sittet med skjermen avslått. Er det dere som skriver i evalueringene at det er for mye å lese? Eller at canvas-rommet er rotete? Er det dere som sender meg spørsmål to dager før eksamen og lurer på hvordan dere skal oppgi kildene eller hva som er det viktigste å lese? Eller som lurer på hva som er vurderingskriteriene?

Jeg lurer. Jeg vil så gjerne forstå dere. Hva vil dere med studiet deres? Hvilke forventninger har dere? Hva vil dere bruke faget vårt til?

Jeg lurer. Jeg vil så gjerne forstå dere. Hva vil dere med studiet deres?

Kjære studenter, nå er det den tiden av året igjen. Om to dager skal jeg begynne og lese meg gjennom oppgavene deres. Jeg kommer sikkert til å la meg irritere over dårlige formuleringer, bastante påstander og ubehjelpelig bruk av fremmedord. Men jeg kommer neppe til å bry meg om hvilken referansestil dere har brukt eller om kildene er riktig ført.

Jeg kommer derimot sikkert til å la meg begeistre over eksemplene dere bruker, problematiseringene dere viser meg og spørsmålene dere funderer over. Hvis dere gjør det da. Hvis dere våger. For dere har jo ikke et målark å forholde dere til.