For en dialog mellom sosiologi og økonomi

Kan det være en dialog mellom sosiologien og økonomifaget? Fredrik Moi Dolve identifiserer to utfordringer og muligheter for gjensidig inspirasjon mellom fagene.

Market worlds are social worlds; therefore, they operate according to principles like other social worlds.

Neil Fligstein, The Architecture of Markets, (2001: 70)

Kan det være en dialog mellom sosiologien og økonomifaget? Jeg kan identifisere to utfordringer: å etablere et felles teoretisk utgangspunkt for hva mennesket er i de to disiplinene og å derfra danne et felles normativt forskningsprogram. Et poeng for økonomiske sosiologer er at økonomiske systemer til syvende og sist utgjøres av menneskelige aktører, med alt hva dette innebærer. I denne tilnærmingen blir det derfor for snevert å redusere menneskets rasjonalitet til den instrumentelle varianten, og dermed utelukke andre fakta som normer, institusjonelle forhold og følelser. Videre, slik samfunnsvitenskapen har klart å navigere seg bort ifra det falske skillet mellom deskriptive og normative utsagn, skal og bør sosiologien og økonomifaget fortsette å utvikle seg som normative vitenskaper, gjerne på tvers av disiplinene.

Med denne artikkelen ønsker jeg å invitere til dialog. Med dette ønsker jeg ikke å legge ord i munnen på økonomene, til eksempel ved å gjøre en oppsummering av sosiologers kritikk av økonomifaget, men heller bruke anledningen til å fokusere på mulighetene for fruktbar inspirasjon mellom disiplinene. Først vil jeg presentere en oppsummering av Raymond Boudons tanker om en utvidelse av rasjonalitetsbegrepet før jeg viser til Ragnvald Kallebergs artikkel om sosiologien som en normativ disiplin. Om vi leser disse artiklene som eksempler på en retning sosiologien har tatt, så er det forenlig med og kan virke potensielt berikende på økonomers innsikt.

Fra en rasjonell til en kognitiv handlingsteori

Boudon begynner sin artikkel Beyond Rational Choice Theory (2003) med å sette fingeren på årsaken til at sosiologien har underlegen status i forhold til andre akademiske disipliner: sosiologisk teori har begrepsfestet allerede velkjente mekanismer — når det som trengs er å gi dem forklaringer. Til dette ser han økt oppmerksomhet mot rasjonell handlingsteori (RCT) og en utvidelse av rasjonalitetsbegrepet mot en kognitiv handlingsteori (CTA) som redningen.

Hva innebærer dette? Grunnleggende, ifølge Boudon, er RCT bygget på seks postulater: 1) Sosiale fenomener er resultatet av invididuelle beslutninger, handlinger, holdninger osv. (individualisme). 2) Handlinger kan forstås (forståelse). 3) Selv om enkelte handlinger kan bli forstått som irrasjonelle, drives de like fullt av rangerte beveggrunner hos individene som utfører dem (rasjonalitet). 4) Disse grunnene utledes fra hvordan aktøren vurderer konsekvensene av handlingene sine (konsekvensialisme, instrumentalisme). 5) Aktøren bryr seg i første rekke om hvilke konsekvenser handlingene deres har for dem selv (egoisme). 6) Aktører evner å skille ulike handlingsrekker etter hvilke kostnader og nytte de innebærer, og velger den rekken som gir mest nytte (nyttemaksimering, optimalisering).

Den kognitive handlingsteorien, CTA, beholder postulatene 1–3 og ser 4–6 som én av flere mulige handlingstyper. Med dette bevares RCTs sterkeste kort: forklaringer uten “sorte bokser” samtidig som rasjonalitetsbegrepet ikke er redusert til å være utelukkende intrumentelt — med andre ord til en kost/nytte-analyse. Her kan trossystem, til eksempel normer og oppfatninger, inkluderes som beveggrunner som en kontekst forut for utførelsen av handlingen. Således står aktørens kalkyle igjen som rasjonell. Med dette kan rasjonelle modeller anvendes i flere spørsmål, for eksempel besvare hvor normer kommer fra ved å vise til hvilke grunner aktører har for å tro på og praktisere dem.

I denne brede varianten av rasjonell handlingsteori tror jeg økonomien og sosiologien kan møtes: med slik sosiologiske innsikt i hva rasjonalitet innebærer vil økonomene komme nærmere hva som beveger og hvorfor aktøren beveger seg på mikronivå, som så kan aggregeres oppover på makronivået. Et praktisk eksempel på anveldelse vil være komparative studier mellom markeder eller nasjonalstaters økonomier. Følger vi denne tankerekken om normer som del av aktørers beveggrunner, kan Gudmund Hernes’ notat Med på laget. Om New Public Management og sosial kapital i den norske modellen (2007) stå som eksempel på en slik analyse.

hirst-skull_1003297b

Foto: Damien Hirsts skulptur «For the Love of God» fra 2007.

Her gir Hernes sosiologiske forklaringer på på Norges øverste plassering på Human Development Index-en, med stor vekt på samarbeid i sosial kapital-begrepet. Her går han veien fra å vise hvordan institusjonaliserte ordninger på makronivå, som koordinerte lønnsforhandlinger i trepartssamarbeidet, forplanter seg ned i holdinger og væremåter på mikronivå i norske bedrifter og virksomheter i form av normer — eksempelvis den høye graden av gjensidig anerkjennelse av partenes interesser i arbeidslivet. I konsekvens gir dette et arbeidsliv med liten grad av konflikter som gjør AS Norge svært produktivt. Samtidig demonstrerer teksten at økonomier har en normdimensjon.

En normativ samfunnsvitenskap

Til slutt vil jeg trekke frem Ragnvald Kallebergs artikkel Can Normative Disputes Be Settled Rationally? On Sociology as a Normative Discipline (2009) for å vise hvordan normativ vitenskapelig argumentasjon kan gjøres. Her illustreres hvordan samfunnsvitenskapen har vært gjennom et ontologisk og epistemologisk skifte fra non-kognitivisme til kognitivisme. Førstnevnte posisjon holder fast at det ikke er mulig å trekke en logisk slutning fra hvordan noe er til hvordan noe bør være.

Ifølge dette synet mangler normative utsagn en objektiv, ekstern referent å vurdere innholdet i utsagnet etter, og må derfor tilskrives verdi som en subjektiv vurdering og ikke en “lov”. I vitenskapens søk etter slike lover må den nettopp være deskriptiv, som i naturvitenskapen. Men å neglisjere betydningen av verdier, normer og andre fakta hos mennesker og institusjoner gir åpenbare mangler når man skal forklare og vurdere dem.

Skiftet mot den kognitivistiske posisjonen innebar en utvidelse av rasjonalitetsbegrepet, som hos Boudon: over for eksempel nyttemaksimering gjennom rasjonelle valg, er hva som gjør aktøren rasjonell her at vi har evnen til å kritisere og forsvare påstander — deskriptive såvel som preskriptive — med argumenter. I dette åpnes det for at normative utsagn får en sannhetsverdi (kognitivisme). Argumenter kan i neste rekke fungere som beveggrunner for alle involverte parter. Slik kan deskriptive og preskriptive (f.eks normative vurderinger av hvorvidt noe er godt eller dårlig) påstander bli godtatt eller avvist på grunnlag av den intersubjektive kraften i de bedre argumenter. Og derfor bør og skal samfunnsvitenskapen også utvikles som en normativ vitenskap.

For å unngå irrasjonell subjektivisme stilles det like strenge — om ikke strengere — krav til å gjøre argumentasjon av normativ/preskriptiv art som hos den deskriptive typen. Kalleberg viser veien slik argumentasjon kan ta, gjennom konstanterende, kritiske og konstruktive spørsmål. Å konstantere betyr å etablere et ‘hva’ i argumentet. Et typisk eksempel er dokumentasjon av inntektsforskjeller i husholdninger i ulike land. På dette nivået kan også oppfatninger — normer —  i populasjonene om hva en rettferdig inntektsfordeling er, inkluderes.

De kritiske spørsmålene evaluerer det som er konstantert i forrige runde mot ulike verdistandarder, for eksempel hentet fra nasjonal- og internasjonal lovgivning eller andre forskningsfelt, som rettferdighet, økonomisk vekst, effektivitet, menneskerettigheter o.l. Her er det viktig at verdistandardene er eksplisitte, slik at de kan bli vurdert av andre forskere.

Men kritikk er ikke et mål i seg selv — god kritikk er et middel til forbedring. Derfor bør man vise til rimelige og gjennomførbare alternativ gjennom de konstruktive spørsmålene: 1) Vi kan spørre om det er noe å lære fra en sammenlignbar, eksisterende enhet. Av dette kan vi lære fra gode eksempler og advares fra dårlige. 2) Forskeren kan ta aktiv del i den observerte gruppen, og gjennom dette bidra til forbedring. Til eksempel bevisstgjøring av marginaliserte samfunnsgruppers situasjon. 3) Vi kan skissere et forestilt, men gjennomførbart og ønskelig alternativ for den studerte enheten. Det kan også stilles spørsmål om fortiden: hva kunne og burde aktørene har gjort i stedet for hva de faktisk gjorde, og hva kan vi lære fra dette?

Konklusjon

Slik Hernes om den norske modellen ga en forklaring på noe som i manges øyne er ønskelig — Norges førsteplass på Human Development Index-en — med høy grad av sosial kapital og normene som genereres av institusjonalisert samarbeid — vil jeg argumentere for at til fremtidige forskningsprogram vil det være mye å hente i samarbeid mellom sosiologer og økonomer i utviklingen av verdistandarder å vurdere økonomiske system etter, samt måten å gjøre normativ vitenskapelig argumentasjon på. Denne dialogen kan gjerne skje på grunnlag av Boudons og Kallebergs innsikter i muligheten for en kognitivistisk normativ vitenskap basert på gode grunner.

Portrett av Fredrik Moi Dolve

Om artikkelforfatteren:

Fredrik Moi Dolve er masterstudent i sosiologi ved ISS, UiO.