Det 21. århundres klassekamp

Elitene i Frankrike har skapt en «latent borgerkrig» mot arbeider- og middelklassen som rammes av globaliseringen, mener Georges Chabert.

Foto: Demonstrasjon i Paris.

Fra Aftenposten til Washington Post leser vi de samme lederspaltene: Frankrike klarer ikke å modernisere seg. Globaliseringen er uunngåelig; reformene er nødvendige. Uansvarlige som ulydige barn, nekter franskmennene å omfavne globaliseringen, vår felles horisont, sies det. Men det vi er vitner til er en regelrett klassekamp: På den ene siden, elitene som dominerer økonomi, kultur og media.

På den andre siden, en stadig større del av middelklassen og arbeiderklassen, som begge er ofre for globaliseringen. De er flertallet, men ved å utnytte masseinnvandringen til å danne en vev av minoriteter uten felles bånd, skaper eliten et fragmentert samfunn der enhver revolt mot den kommende verden av institusjonalisert usikkerhet umuliggjøres. Som Warren Buffet oppsummerte det: «There’s class warfare, all right, but it’s my class, the rich class, that’s making war, and we’re winning».

Voksende økonomiske forskjeller

Globaliseringen er elitens prosjekt. Siden 2008 har vi sett en overføring uten like av rikdommer fra de fattige til de rike, både i Nord og i Sør. Prinsippet, som refinansieringen av bankene har vist oss, er enkelt: Gevinsten privatiseres, mens tap dekkes av fellesskapet. Resultatet er de sjokkerende økonomiske forskjellene. Til og med i Norge eier ifølge Statistisk sentralbyrå nå de ti prosent rikeste husholdningene halvparten av all formue i landet, og den fattigste halvparten har til sammen ingen nettoformue. Vi leser uanfektet i Finansavisen at en eller annen milliardær kjøper seg en leilighet til 89 millioner kroner, som stor sett står ledig. Vi er relativt likegyldige, for ledigheten er ennå håndterlig, og vi stoler fremdeles på velferdsstaten. I Frankrike er situasjonen noe verre: En galopperende utenlandsgjeld, 6,5 millioner arbeidsledige, 8,5 millioner fattige, 6 millioner som lever på sosialhjelp, 3,9 millioner som trenger matvarehjelp. 810.000 er hjemløse, hvorav 100.000 er tvunget til å sove på gata.

I sin kamp mot vanlige borgere som lider under globaliseringen, har elitene – en mer dekkende betegnelse enn høyre og venstre – nå skapt det som godt kan kalles en latent borgerkrig.

Arbeiderklassen anses igjen som «farlig»

For å beholde konkurransedyktighet i den globaliserte verden, godtok tyskerne svekkelsen av velferdsstaten. I dag har arbeidsledigheten i Tyskland blitt halvert. Men på det sosiale plan er situasjonen kritisk: Hartz-lovene, kunngjort under Gerhard Schröder, har bidratt til utviklingen av usikkerheten i arbeidslivet – det eliten kaller «fleksibilitet». Fattigdommen blant arbeidsløse var 41% i 2004; den var 69% i 2014. Antall fattige arbeidere økte i samme periode, og fattigdommen har nå rammet 3 millioner mennesker. Til stor forargelse for den globaliserte eliten, har det franske folket valgt å kjempe videre for en annen fordelingsnøkkel av fellesrikdommer. Statsminister Manuel Valls forbyr demonstrasjoner mot svekkelsen av arbeidsretten: «Loven skal ikke endres»; «Franskmenn har et behov for autoritet og orden».

Som på 1800-tallet, er nå arbeiderklassen ansett som «les classes dangereuses»; de farlige klasser. Politiet kalles inn i store mengder til hver demonstrasjon; høyrelederen Nicolas Sarkozy krever at demonstrantene betaler for ødeleggelser som kan oppstå.

I følge Valls, var massedemonstrasjonen 14. juni et bevis på arbeiderklassens «flukt fra virkeligheten». Som på 1800-tallet, er nå arbeiderklassen ansett som «les classes dangereuses»; de farlige klasser. Politiet kalles inn i store mengder til hver demonstrasjon; høyrelederen Nicolas Sarkozy krever at demonstrantene betaler for ødeleggelser som kan oppstå. Arbeidsloven vil uansett vedtas, uten de folkevalgtes samtykke, slik som den franske grunnloven tillater: I en stadig større grad føres dagens politikk ikke i den franske nasjonalforsamlingen, men i Brussel og Berlin. Fagforeningene nekter å gi seg, og to nye demonstrasjoner er alt berammet til kommende dager. I sin kamp mot vanlige borgere som lider under globaliseringen, har elitene – en mer dekkende betegnelse enn høyre og venstre – nå skapt det som godt kan kalles en latent borgerkrig.

Et alternativ til opprustning

Hvilken vei bør vi velge, den tyske eller den franske? Historien kan hjelpe oss: I 1930-årene ble den økonomiske og finansielle krisen løst ved en kolossal militær opprustning. Etter andre verdenskrig, valgte man derimot å bygge dagens velferdsstater. I dag er alternativet å bombe videre sønder og sammen den islamske verden, utvide NATO, øke forsvarsutgiftene og omringe Russland tettere og tettere inntil en væpnet konflikt er uunngåelig. Eller vi kan ta tilbake kontrollen over våre nasjoner og bygge en tryggere verden for våre barn.

Debattinnlegget ble opprinnelig publisert i Dag og Tid 1. juli.