Den fjerde industrielle revolusjon–sett fra Davos

Klaus Schwab er ikke så langt ute på jordet som mange økonomer vil ha ham, hevder Erik Reinert i denne teksten om mannen bak Verdens økonomiske forums siste bok Den fjerde industrielle revolusjon.

Om forfatteren

Erik Reinert er økonomiprofessor ved Universitetet i Tallin og forfatter av flere bøker, deriblant How Rich Countries Got Rich…and Why Poor Countries Stay Poor.
(artikkelen starter under illustrasjonen).

Illustrasjon av Knut Løvås (knutlvas@gmail.com).

Klaus Schwab er en 77 år gammel tysk maskiningeniør som siden 1971 har stått bak Verdens økonomiske forum i Davos. Siden Schwab også sitter i styringsgruppen for Bilderberg-konferansen må han sies å ha en stor innflytelse på den ideologiske utviklingen i Vesten.

Davoskonferansen har, tilsynelatende berettiget, fått rykte som et sted der den nyliberale globale eliten utøver sin makt over hodet på dem som er ofre for denne makten. Da Schwab i forbindelse med årets Davoskonferanse utga boken Den fjerde industrielle revolusjon fikk boken en forbausende dårlig mottagelse. Næringslivstidsskriftet Forbes presenterte årets konferanse under overskriften «Bad Economics fra Verdens økonomiske forum i Davos». Financial Times skrev i sin bokanmeldelse at «Verdens Økonomiske Forum gjør en bemerkelsesverdig jobb med å hamre ut det som blir konvensjonell visdom blant den globale eliten. Problemet er bare at konvensjonell visdom uvegerlig er feil!» og avsluttet med salven «ordet jeg finnes 75 ganger i boken».

LES MER: «The Fourth Industrial Revolution: What it means and how to respond» av Klaus Schwab

Når boken viser seg å være viktigere enn undertegnede hadde trodd, ligger mye av forklaringen i at denne jeg – altså Schwab – fikk sin første utdannelse, av flere, som maskiningeniør fra Den tekniske høyskolen i Zürich. I 1971 utga han boken «Moderne bedriftsledelse i maskinbyggerindustrien».

Det som gjør «Den fjerde industrielle revolusjon» lesverdig midt i sin teknofuturistiske plapring er at man føler at det noen ganger er den pragmatiske maskiningeniøren som skriver. Boken nevner vesentlige utfordringer verden står overfor, uten at disse ideene får tilstrekkelig gjennomslag. Det er altså ikke konklusjonene som gjør boken viktig, det er de konsekvensene som ikke tas.

Teknologisk utvikling gjorde at mens USA en gang sysselsatte 90 prosent av befolkningen i landbruket, produserer landet nå mer enn nok mat med bare to prosent av de sysselsatte. Fordi fordismen, masseproduksjonsparadigmet, relativt enkelt absorberte den frigjorte arbeidskraften, ble ikke produktivitetsøkningen i landbruket noe problem.

Men, kan man spørre seg – og her siterer Schwab en artikkel av Keynes fra 1931 – hvor er de økonomiske aktivitetene som denne gangen skal ta over dem teknologien gjør arbeidsløse? Blir det de i Norge mye omtalte vaskehjelpene?

Med begrepet «verdier som ikke telles» (uncounted value) tar Schwab opp et fenomen som gjør at måling av produktivitet stadig blir mindre relevant. Forsyner man Schwabs antydninger med litt empiri finner man at i 1927 kostet en tre-minutters transatlantisk telefonsamtale 15 pund, et beløp som målt som lønnsinntekt nå tilsvarer 2400 pund. I dag kan man ha den samme samtalen gratis, med video, på Skype. På 1990-tallet kalte jeg dette fenomenet for «usynlig vekst» (invisible growth).

Denne effekten gjør både BNP-begrepet og måling av produktivitet på lang sikt, slik Produktivitetskommisjonen gjør, temmelig irrelevant.

Det vesentlige ved de store teknologiske skiftene Schwab snakker om er at de skaper et misforhold mellom de bestående institusjonene og det som kreves for å få den nye teknologien til å fungere. Ta noe så vesentlig som skatt (her sier Schwab lite). På 1800-tallet kom mesteparten av de føderale skatteinntektene i USA fra importtoll. Inntektsskatten ble innført først i 1913, i masseproduksjonens barndom. Ny teknologi gjør at finansiering av statens utgifter igjen må tenkes igjennom.

Schwab nevner ikke den akademiske litteraturen om temaet han behandler. Nikolai Kondratjev og Joseph Schumpeter skrev om disse teknologiske skiftene, i dag er den venezuelanske forskeren Carlota Perez den fremste på området. Schwab refererer til nuet: 75 prosent av referansene i boken er enten fra 2014 eller 2015.

Fortune mener Schwab driver «dårlig økonomisk forskning». Han spør de som har makt – og ikke minst betalingsevne – i dag, og fanger derfor opp feil signaler.

Det paradoksale er at de humanistiske fagene som tradisjonelt har belyst de utfordringene vi igjen står overfor stadig blir nedprioritert på våre universiteter. Dette kan lett forsterke problemet med at dagens eliter svikter sin rolle, slik Martin Wolf har påpekt i Financial Times. Når Davoseliten tilsynelatende vender hjem uten de viktige undertonene i Schwabs bok – med en overoptimisme nedarvet fra nyliberalismen – lover det ikke bra for fremtiden.

Redaksjonens bemerkninger: Denne teksten ble opprinnelige trykket i Klassekampens økonomispalte «Kron og mynt», 17. februar 2016, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.