Sosiologien og den offentlige samtalen

Det er en utfordring at flere sosiologer nedprioriter å bidra til offentlig debatt. Det gjør det desto viktigere å oppmuntre til at flere deltar.

Da jeg fattet interesse for sosiologien i midten av 80-årene, var fagets offentlige stemmer viktige. Gudmund Hernes, Dag Østerberg og Thomas Mathiesen – for å nevne noen få blant mange – skrev i perioder hyppig i avisene, og viste at et faglig forankret blikk på aktuelle debatter ga nye perspektiver og ofte økt innsikt. Vi bør ikke undervurdere den interesse for samfunnsvitenskap som skapes gjennom det offentlige ordskiftet. Få elever i videregående skole leser vitenskapelige tidsskrifter.

Vi mener naturligvis ikke at samfunnsviterne i dag er fraværende i offentlig debatt, snarere tvert imot. Sannsynligvis er vi mer synlige her enn i de fleste andre land. Vår ambisjon er dels å oppmuntre til å øke trykket ytterligere, dels å bidra til å senke terskelen for dem som av en eller annen grunn vegrer seg mot å delta.

En av utfordringene vi står overfor i dag, er naturligvis at mange nedprioriterer bidrag til det offentlige ordskiftet, fordi det hverken bygger karriere eller gir særlig anerkjennelse internt på universiteter og ved forskningsinstitusjoner. I beste fall får man en uformell status som en «god penn», i verste fall kan man bli uglesett som «pop-sosiolog».

Innspill og utspill_width

Om boken Innspill og utspill:

Kronikkforfatter Arve Hjelseth har sammen med Aksel Tjora retten fokus på sosiologien og samfunnsvitenskapen i den offentlige debatten i boken «Innspill og utspill» som kom ut i mars 2020, på Universitetsforlaget. I boken forsøker Hjelseth og Tjora å vise hvordan sosiologiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver kan fungere som redskaper for å kommentere, analysere eller kritisere både dagsaktuelle og mer tidløse spørsmål i det offentlige ordskiftet.

Til en viss grad har det naturligvis alltid vært slik, men finansieringssystemet i sektoren, som tydeliggjør at bare publisering i de riktige kanalene har verdi, bidrar til å forsterke tendensen. Bare de aller dristigste yngre sosiologene med forskerambisjoner våger å bruke tid på offentlig debatt, i og med at det er irrelevant for sjansen for å få en fast stilling.

Mange nedprioriterer bidrag til det offentlige ordskiftet, fordi det hverken bygger karriere eller gir særlig anerkjennelse internt på universiteter og ved forskningsinstitusjoner.

Vi mener heller ikke at alle sosiologer på død og liv må skrive kronikker, i hvert fall ikke regelmessig. Men som fagfellesskap er det viktig at mange av oss samlet sett bidrar, og vi bør kunne bli enda flere.
Vår forståelse av kronikker og annen offentlig debatt representerer noe mer enn bare den tradisjonelle formidlingen, som jo i og for seg inngår som krav og eget punkt i de fleste søknader om forskningsfinansiering. De fleste tenker på formidling som det å oppsummere resultatene av et ferdigstilt forskningsprosjekt til et publikum av allment interesserte, ikke bare til fagfeller og eventuelt brukere.

Dette er naturligvis både viktig og verdifullt, og i boka inkluderer vi også eksempler på slike kronikker. Samtidig er det viktig å påpeke at forskeres bidrag til den opplyste samtalen om samfunnsspørsmål slett ikke trenger å være begrenset til denne typen formidling. Relativt allmenne samfunnsfaglige teorier og perspektiver kan bidra til å belyse en rekke aktuelle fenomener og debatter. Eksempler i boka er er Pierre Bourdieu og annen litteratur som handler om kulturelle hierarkier, perspektiver på sosialitet og fellesskap, Oliver Williamsons teori om transaksjonskostnader og Arnold van Genneps antropologiske perspektiv på overgangsritualer.

De fleste samfunnsvitere har enten et overfladisk eller et litt mer inngående kjennskap til disse teoriene, og vi kunne naturligvis nevnt mange flere, som vi mer eller mindre regelmessig bruker som utgangspunkt for sosiologiske drøftinger i offentligheten. Poenget er at såfremt de presenteres på en kompetent måte, kan de være utgangspunkt for drøftinger som gir større perspektivmangfold og kanskje også mer presisjon i den offentlige samtalen.

Anvendt på denne måten trenger man ikke være opplest på forskningsfronten på hvert enkelt felt, det lar seg gjøre å bruke ett eller flere knipper av begreper til å sette dagsaktuelle spørsmål i perspektiv. Det samme gjelder jo når vi underviser studenter. De fleste må bidra på emner hvor de selv har en generell kompetanse, men hvor de ikke har spesifikk forskningskompetanse. Forstått på denne måten minner deltakelse i offentlig debatt minst like mye om undervisning som om forskning, med den opplyste allmenhet som publikum i stedet for studenter. I tillegg er det verdifullt både for fagfolk å forholde seg til eventuelle motforestillinger offentlig, og som student husker jeg hvor fascinerende og lærerikt det var når samfunnsvitere barket sammen i offentlig polemikk.

Det kritiske potensialet ved slik virksomhet består blant annet i at samfunnsvitenskapelig kunnskap kan hjelpe oss til å ta et steg tilbake, stille grunnleggende spørsmål og sette dagsaktuelle debatter i perspektiv. Resultatet av dette er naturligvis ikke at skapet settes på plass en gang for alle, selv om det hender at det er mulig å bruke sosiologien til å plassere illegitime synspunkter på sidelinjen. Snarere er poenget nettopp å øke perspektivmangfoldet og derigjennom bidra til et bedre analyse- og beslutningsgrunnlag, samt at perspektivmangfoldet har en demokratisk verdi i seg selv.

Forstått på denne måten minner deltakelse i offentlig debatt minst like mye om undervisning som om forskning, med den opplyste allmenhet som publikum i stedet for studenter

Vi har vel ofte erfart at selv om vi har en offentlig stemme, som kanskje av og til også blir registrert i maktens korridorer, har den liten virkning. Ofte skriver vi for døve ører og lukkede blikk, og utviklingen går sin skjeve gang til tross for de advarsler vi måtte bringe til torgs. Men like fullt er slike stemmer potensielt viktige, for om de blir registrert, forskyver de kanskje grunnlaget for diskusjonen neste gang et spørsmål aktualiseres.

På denne måten kan faglig funderte bidrag til den offentlige samtalen inngå som en uomgjengelig del av det Gunnar C. Aakvaag kaller det demokratiske maktkretsløpet. Det hender at vi tar feil eller hevder noe som ved nærmere ettersyn viser seg å ikke være holdbart, men det kan bare avsløres innenfor logikken av det samme kretsløpet. I tillegg til at det kan være personlig berikende å ha en stemme i offentligheten, er det derfor også en forpliktelse.

Rett nok er forskning så spesialisert at store deler av kommunikasjonen er rettet mot det interne fagfellesskapet, men all forskning er like fullt en del av det samfunnslivet, og har potensielt konsekvenser for dette. Derfor er det viktig også å anvende sosiologiens repertoar av perspektiver, teorier og begreper utenfor akademiets vegger.