Sluttreplikk til Rogne om klasseforskning

Heldigvis står det veldig mye bedre til med klasseforskningen enn Adrian Rogne ser for seg.

Maren Toft og Magne Flemmen, begge Universitetet i Oslo.

I Adrian Rognes innlegg kan vi lese at det står dårlig til med klasseforskningen. Han hevder at modellene mange klasseforskere bruker er helt uegnet til å studere de maktforskjellene og relasjonene som klasseteori er opptatt av: «klasseskjemaer måler ikke makt» og «klasseskjemaer måler ikke relasjoner», skriver han. Dessuten antyder han at klasseforskere unnlater å undersøke om teoriene deres faktisk stemmer.

Rogne trekker inn metaforer om hammere, skrutrekkere og bøtter, men gir få substansielle argumenter og lite belegg for de ovennevnte påstandene. I det følgende skal vi argumentere for de motsatte synspunktene: Vel er makt mangefasettert, men det er mulig å få tak i noen maktforhold i arbeidslivet ved hjelp av opplysninger om arbeid. En kan også få tak i aspekter ved relasjoner i arbeidslivet ved hjelp av opplysninger om ansettelsesforhold. Og det er kort sagt helt feil at ikke klasseforskere jobber med å undersøke teoriene sine.

Det er kort sagt helt feil at ikke klasseforskere jobber med å undersøke teoriene sine

Klasseskjemaer er ikke perfekte. Å studere klasse rent kvantitativt er heller ikke tilstrekkelig. Begrensningene ved dette er diskutert og kjent for alle som arbeider på feltet. Blant annet derfor har vi også forsket på klasse på andre måter, noe vi skal komme tilbake til senere. Dette utelukker imidlertid ikke at klasseskjemaer fungerer rimelig godt for en del av de spørsmålene klasseforskere er interessert i.

Yrker og maktforhold

Det er vanlig å understreke at klasse er et forhold, en relasjon, slik vi gjorde i vårt forrige innlegg. Hva menes med det? For å sette mat på bordet går de fleste inn i ansettelsesforhold som setter dem i bestemte relasjoner til andre aktører: arbeidsgivere, overordnede, kolleger – og konkurrenter. ”Klasse” sikter altså til markeds-, ansettelses- og/eller utbyttingsforhold, og dermed også maktforhold: det dreier seg om spørsmål som eierskap og kontroll over samfunnsmessig viktige ressurser; makten til å bestemme over hva andre skal gjøre og hvordan det skal gjøres på jobb; og forskjellene i mulighetene til å påvirke stat og politikk.

Sentralt her står de forskjellene i selvbestemmelse og makt som ulike klasseposisjoner innebærer. For de fleste er slik over- og underordning en del av ansettelsesforholdet. En viktig oppgave for klasseanalysen er å studere konsekvenser eller ringvirkninger det har å inneha forskjellige posisjoner i disse forholdene. For eksempel: hva slags livssjanser er knyttet til de ulike posisjonene, målt ved den Goldthorpe-baserte offisielle sosioøkonomiske klassifikasjonen ESeC.

Klasseskjemaer er ikke perfekte. Å studere klasse rent kvantitativt er heller ikke tilstrekkelig

I følge Rogne går ikke dette: «Klasseskjemaer er aggregerte yrkesgrupper, ikke et mål på makt,» skriver han. For at denne påstanden skal holde må en forutsette at det ikke er klare maktforskjeller mellom yrker. Men siden det finnes slike maktforskjeller, kan en også gruppere yrker sammen på måter som gir grupper med ulik makt. En rekke yrker er (delvis) definert gjennom makten de har. Eksempler på dette er direktører, styreledere, politikere, redaktører, toppbyråkrater og professorer. Folk som innehar disse yrkene er i posisjon til å (være med på og) fatte beslutninger som påvirker andre, enten disse er ansatte, forbrukere, lesere, studenter eller endog befolkningen som sådan. Om en grupperer slike yrker sammen, vil en få «klasser» av personer med makt, om enn av ulik sort.

At det er maktforskjeller mellom yrker ser vi også i SSBs Standard for yrkesklassifisering: «hvis yrket hovedsakelig går ut på å planlegge, organisere, kontrollere og lede den daglige aktiviteten til en gruppe underordnede arbeidstakere, skal yrket betraktes som et lederyrke og klassifiseres i et passende yrke under yrkesfelt 1». Altså: I definisjonen av yrkeskoder her inngår hvorvidt yrket medfører makt og slik setter en i relasjon til andre – det vil si «underordnede».

Grunnløse beskyldninger

Rogne antyder videre at klasseforskere ikke undersøker om teoriene deres stemmer, og at klasseteori er tuftet på «heroiske antagelser». Nøyaktig hva han mener med dette er ikke klart. Men vi forstår ham som at han mener at teoriene er lite plausible og heller ikke i tråd med observasjoner, slik at det ville være veldig modig å tro på dem. Videre impliserer Rogne at klasseforskere ikke bryr seg med å undersøke sine antakelser.

Rogne antyder at klasseforskere ikke undersøker om teoriene deres stemmer, og at klasseteori er tuftet på «heroiske antagelser». Nøyaktig hva han mener med dette er ikke klart

Men selvfølgelig tester klasseforskere ut om modellene og teoriene deres fungerer. For EUs ESeC-skjema foreligger det forholdsvis mye dokumentasjon om validering, og  en liten oversikt over forskning med ESeC finnes her. Goldthorpes opprinnelige skjema har også vært svært mye utprøvd og diskutert: Et velkjent forsøk på validering er å finne her. Da Wrights skjema ble prøvd ut av Klassesamfunnet på hell-teamet ble det også gått grundig etter i sømmene (Elstad 1982). Vi reiste også en del spørsmål om validiteten til det skjemaet i et tidligere innlegg på Sosiologen. Flere har også debattert og testet ut Goldthorpes skjema opp mot Wright sitt (se f.eks. Marshall et al 1988; Gooderham og Ringdal 1995). Gitt Rognes kritikk av klasseforskningen er det overraskende at han ikke kjenner til dette.

Som vi har påpekt tidligere, finnes det mange måter å studere klasse på. Klasseskjemaene er bare én

Tilsvarende mener Rogne at Bourdieu-inspirerte forskere bare «heroisk» antar at det finnes skillelinjer etter kapitalvolum og sammensetning av kapital (kulturell mot økonomisk). Men dette er noe mange, inkludert vi, har undersøkt.  Spørsmålet om hvorvidt kapitalsammensetning utgjør et viktig prinsipp i andre land og andre historiske perioder enn Bourdieus Frankrike på seksti- og syttitallet, har vært systematisk undersøkt i land som England, Belgia, Serbia, Danmark og Sverige. I Norge har vi for eksempel Lennart Rosenlunds grundige pionérarbeid i tilfellet Stavanger. Gjennom en rekke undersøkelser, med ulike metoder og data, er differensiering etter mengde og sammensetning av kapital vist på en rekke områder: Mobilitetsmønstre, overklassekarrierer, bostedssegregering, skolekarakterer, livsstil, symbolske grensedragninger, hvordan kroppen brukes og oppfattes, moralske holdninger og vurderinger, politiske holdninger (også innad i middelklassen).

Kategoriske inndelinger og relasjonelle strukturer

Som vi har påpekt tidligere, finnes det mange måter å studere klasse på. Klasseskjemaene er bare én. Der for eksempel kvantitative tilnærminger er nyttige for å kartlegge graden av mobilitet i et samfunn, er kvalitative undersøkelser avgjørende for å analysere klassestrukturens mer eksistensielle avtrykk.

Klassemobilitet handler om stabilitet eller endring i arbeidsforhold fra en generasjon til en annen, som altså handler om selvbestemmelse og makt

Selv har vi brukt multippel korrespondanseanalyse for å konstruere sosiale rom ut fra indikatorer på økonomisk og kulturell kapital. På den måten unngås en del av problemene med kategoriske inndelinger. Velkjente utfordringer er hvor mange klasser en skal konstruere, hvor grensene går mellom dem og hvordan en får bestemt akkurat hvilke individer som skal sorteres hvor. Men i mange sammenhenger er det ikke mulig eller håndterbart å arbeide med slike sosiale rom-modeller.

Vi har derfor bidratt til å konstruere et klasseskjema – ORDC – som fanger opp motsetningene etter mengden og sammensetningen av økonomisk og kulturell kapital. Med dette skjemaet er ikke mye investert i det nøyaktige antallet kategorier – de kan deles inn finere eller grovere, slik vi også har gjort. I forskningen vår finner vi at dette skjemaet fanger opp den typen forskjeller det er ment for – det er altså ikke snakk om «heroiske antagelser».

Rogne er opptatt av mikroklasser, noe vi allerede har kommentert. Vårt syn på mikroklasser er i tråd med vår generelle holdning: mål og operasjonaliseringer må følge av teoretisk orientering og forskningsspørsmål. Om en interesserer seg for yrkes(im)mobilitet er mikroklasser fint. Klassemobilitet derimot, handler om stabilitet eller endring i arbeidsforhold fra en generasjon til en annen, som altså handler om selvbestemmelse og makt. I et slikt perspektiv er det ikke så viktig om snekkerdatteren blir snekker eller kokk, men betydningsfullt om hun blir avdelingssjef.