«Det norske samfunn» og dets sosiologer

Les Rune Slagstads innledning til debattarrangementet Sosiologien og samfunnet på Litteraturhuset 28.2.17

1.

Det var førsteutgaven (1968/1975) sosiologenes kanon-komité primært viste til ved kanoniseringen av Det norske samfunn i 2010. Det ble skapt av sosiologer med en tydelig ambisjon: å gi en helhetsbeskrivelse av det norske samfunn. Det var sosiologenes selvpresentasjon i form av kartlegging av sitt samfunn. Det norske samfunn «er i seg selv en løpende kanon» og «speiler fagets utvikling», la kanon-komiteen til. Hva sier så Det norske samfunn om sosiologiens utvikling?

1986-utgaven brøt eksplisitt med 1968-utgaven og rykket den bort fra førsteutgaven med «dens noe krampaktige insistering(en) på det essensielt sosiologiske». Dermed ble det markert avstand til det som hadde gitt førsteutgaven dens karakter av sosiologisk nybrottsverk: sosiologenes egenartede blikk sammenholdt med juss og sosialøkonomi, rettet mot «samfunnets oppbygging etter rådende normer, verdier og oppfatninger». 1986-utgaven var, understrekte redaktørene, «en helt ny bok», uten de gullaldersosiologiske forfattere, «med et større innslag av samfunnsvitenskapelige begreper og teorier» og nøkkelkapitler overlatt statsviterne, inklusiv åpningskapitlet «Nasjonalstaten Norge».

Med 2003-utgaven fant det sted et nytt brudd. Med sine nye redaktører, Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, som forble i denne rollen til i dag, fikk Det norske samfunn nok en gang ny struktur, men uten at det ble tilkjennegitt, enn si tematisert. Tvert om. De laget noe nytt, uten nærmere begrunnelse, men til forskjell fra i 1986 lot de som om de bare videreførte tradisjonen. Gjennom alle verkets syv utgaver er «konseptet» «i all hovedsak forblitt uendret», skriver redaktørene i 2016-forordet. Det er ikke helt lett å se for den som sammenholder 2016-utgaven med den første i 1968 og de mellomliggende utgaver. For her er det meste endret – bortsett fra selve tittelen.

Den redaksjonelle taushet lar det forbli åpent hvorfor verket blir som det blir. Mange endringsvalg kunne sikkert forsvares, men da burde de vel – om de hadde noen vitenskapelig pretensjon – forklares?

Det eneste forord med ansatser til prinsipiell redaksjonell redegjørelse finner vi i 2010-utgaven; det var til gjengjeld ganske bemerkelsesverdig. Etter en passant å ha gjort seg ferdig med Parsons, Habermas og Luhmann slo redaktørene et slag for sitt teoretiske alternativ, «kybernetisk systemtenkning» med «selvdannende subsystemer»: «Et konkret samfunn utgjør ikke en helhet, eller ett system, men en mengde ordninger eller subsystemer i stadig forandring ut fra egne motiver og mål.» Den eneste, ikke helt uvesentlige haken ved dette synspunktet er at det kun finnes i dette forordet og er sporløst borte fra de ulike kapitlene i Det norske samfunn, inklusiv redaktørenes egne bidrag. Det går overhodet litt i surr for redaktørene, for i 2016 fremhever de som «bokprosjektets ubeskjedne prosjekt» «å betrakte det norske samfunnet som en samling institusjoner og ordninger som følger borgerne fra fødsel til død». Altså likevel en helhet, men ifølge Det norske samfunn uten indre sammenheng.

Utvidelsen til 42 kapitler i tre bind (2016) har resultert i en løst sammensatt sosiologisk artikkelsamling eller med redaktørenes ord: «et bokverk som er innholdsrik nok til å gi interessante komposisjonsmuligheter», i tråd med «det typiske ønsket» «å kunne komponere et utvalg kapitler selv»: en sosiologisk variant av tidens pedagogikk under mottoet «ansvar for egen læring», og redaktørene er som lærerne redusert til pedagogiske tilretteleggere. Reflekterer verket kanskje nettopp en parallell utvikling i sosiologien til pedagogikken, hvor fraværet av faglig identitet er søkt kompensert gjennom rekken av bindestrekspedagogikker?

Når verket, som redaktørene understreker i 2016, vil fange opp «generelle mønstre i det norske samfunnets utvik­ling gjennom de siste tiårene», er det underlig å registrere at fenomen som «kapitalisme» og «kapital» er sjeldent forekommende. Heller ikke eierskap og rikdom synes å fange sosiologenes oppmerksomhet. Opphopningen av kapital også på private hender må ifølge verket ha gått sosiologene upåaktet hen. «At begrepet kapitalisme i liten grad anvendes er en interessant påpekning,» skriver redaktørene når de kritiseres, «men forklaringen kan være enkel; det er flere tiår siden det fantes ikke-kapitalistiske land». Andre lands sosiologer – og norske historikere – diskuterer «varieties of capitalism». En nærliggende sosiologisk tematikk for et verk, hvor «det grunnleggende er at det skal forklare sin tid», kunne vel vært den neo-liberale transformasjon av den sosialdemokratiske kapitalisme ved sosialdemokratisk mellomkomst, illustrert ved Stoltenbergs forlover på toppen av Norges største finanskonsern?

I 1968-utgaven ble sport viet særskilt oppmerksomhet, men forsvant allerede i 1975. I de senere utgaver forble sporten sporløst borte til tross for sporten som sterkt ekspanderende samfunnsfenomen. Sporten som i samfunnet er sentral, er i sosiologien marginal. Sport stod ikke på «vår ‘kortliste’» (= 42 emner!) fordi sporten «berøres i andre kapitler». «Berøres» må være det rette ordet, «sport» finnes altså kun som helt perifere bisetninger, som i kapitlet «Psykisk helse»: «Jakten på eksklusive vesker, sko og sportsutstyr, glansbildehjem samt polerte fasader og selvbilder kan gi korte glimt av lykkerus». Eller i kapitlet «Forbruk»: «Merker kan også fortelle om interesser: at man er sporty». Redaktørenes oversikt over eget verk fremstår ganske begrenset når de anser slike «berøringer» som fyllestgjørende sosiologiske analyser. Det samme kan sies om tilsvar på min påpekning av profesjonenes fravær.

Reflekterer verket kanskje nettopp en parallell utvikling i sosiologien til pedagogikken, hvor fraværet av faglig identitet er søkt kompensert gjennom rekken av bindestrekspedagogikker?

2.

Det er i disse dager grunn til å minnes Dag Østerberg. Min siste e-post til ham var sist tirsdag, dagen før han døde. Jeg gjorde ham oppmerksom på dagens møte med håp om at han ville komme. Siden det tidlige 1960-tall, i Den sosiale realitet (1961) og Metasosiologisk essay (1963), søkte Østerberg å tematisere sosiologiens egenart vis-à-vis statsvitenskap og økonomi. Østerberg fulgte en dobbeltstrategi formidlet via Sartre: på den ene side en mer eller mindre marxistisk teori om klasse, makt og strid, på den annen en fenomenologisk preget lære om sosial integrasjon (Durkheim, Schütz og Parsons). Østerberg var sammen med sin erkerival, Gudmund Hernes, den fremste i den post-gullaldersosiologiske generasjon. Hver på sin måte har de gitt anslag til en sosiologisk helhetstolkning av det norske samfunn. Begge glimrer tankevekkende nok med sitt fravær i samtlige utgaver av Det norske samfunn.

Østerbergs sosiologiske kurs var den motsatte av Hernes’ styringssosiologiske. Hernes’ ambisjon var via den maktutredning han ledet å omforme sosiologien fra opposisjons- til styringsvitenskap etter sosialøkonomisk forbilde. Da Hernes i 1981 ble kallet av statsråd Per Kleppe til det nye Planleggingssekretariatet, var han den første som fikk en politisk stilling ikke på tross av, men fordi han var sosiolog, som Andreas Hompland bemerket. På 1800-tallet var staten juristenes, etter 1945 kom sosialøkonomene, nå skulle turen være kommet for sosiologene. Slik ble det ikke helt. Tiden var nok kommet for statsviterne, men knapt for sosiologene, iallfall ikke slik Hernes hadde drømt om. Men sosiologene har utvilsomt i økende grad fått en rolle som premissleverandører for forvaltningen, og er i den forstand ikke marginal, men sentral, nå sist med Brochmann-utvalget og Ellingsæter-utvalget. Det er vel og bra og utvilsomt gunstig for land og folk – og forvaltningen. Men sosiologien tilbød i sin tid et annet blikk på den sosiale realitet enn juristene, økonomene og statsviterne; de ga premisser for en annen måte å tenke om samfunnet på enn som styringsfelt.

«Hva er sosiologi godt for?» var tittelen på Håkon Lorentzens dr.gradsforelesning tidlig på 1990-tallet, gitt ham av en av gullaldersosiologene. Lorentzen, som gjennom en årrekke har vært vår fremste sivilsamfunnssosiolog og naturlig nok skrev kapitlet om «Det sivile samfunn» i 2010-utgaven, analyserte i sin forelesning på treffende vis opposisjonssosiologiens omforming til velferdsstatlig styringsvitenskap, og reiste en problemstilling med slående aktuell relevans: Har sosiologien utspilt sin rolle som kritisk disiplin?

Ambisjonen var ifølge Lorentzen å gjenreise en helhetlig sosiologi «utenfor politiske prosjekter». Forelesningen slo ikke godt an hos gullaldersosiologene. De mislikte det kritiske blikk på seg og sitt og var skuffet, og forelesningen havnet i skuffen. Jeg syntes derimot den var en betimelig hilsen til sosiologstanden i mitt avslutningsnummer av Nytt Norsk Tidsskrift i 2009. Når det nå land og strand rundt komponeres sosiologiske innføringskurs med basis i utvalgte kapitler av Det norske samfunn, bør Lorentzens artikkel være åpningsteksten. Den situerer norsk sosiologi i dens lokale, historiske kontekst, og slår an en annen kurs enn den hegemoniske styringssosiologiske. Det trengs.

Norsk samfunnsforskning kan synes å trenge etterutdanning i sivilisert omgang med faglig uenighet, også som alternativ til tendensen til teflonaktig retusjering

3.

I solide vitenskaper er intern, faglig uenighet tydelig og eksponert. Jeg har skjønt at sosiologkolleger har funnet det vanskelig å kritisere kolleger over gangen i anledning Det norske samfunn. Men det finnes unntak: Marianne Nordli Hansens innlegg på Sosiologen.no er en sosiologiprofessor verdig. At norske sosiologer er mer bekvemme med å bedrive samfunnskritikk enn selv å bli utsatt for kritikk, er ingen nyhet. Da Nils Christies narkotikapolitiske bok Den gode fiende ble anmeldt av Fredrik Engelstad og Øyvind Østerud i Nytt Norsk Tidsskrift i 1985 under tittelen «Knark i Kardemomme», fikk jeg som redaktør umiddelbart en telefon fra Christie, som lurte på hva han hadde gjort disse to herrer. Da Georg Johannesen året etter publiserte en utpreget Johannesen’sk artikkel i Sosiologi i dag om sosiologenes retorikk, om «samfunnslærerne» på Blindern, særlig Vilhelm Aubert, fikk redaktør Arvid Hallén, en skyllebøtte fra den ellers milde, antiautoritære Aubert: Hvorfor i all verden hadde han satt artikkelen på trykk?

Den manglende refleksjon over akademiske nestorers maktutøvelse aktualiseres ved kapitlet om «Makt», signert Fredrik Engelstad. Han var en av lederne av den siste maktutredningen (1998-2003), og var i og for seg et naturlig valg til å skrive om makt. Men da han i 2016-utgaven ga sitt kapittel en ekstra omdreining ved å gi en evaluerende presentasjon av den siste og den første maktutredningen (1972-78) og av mottakelsen av den utredningen han selv var medansvarlig for, var imidlertid hoderystelse den naturlige reaksjon. Engelstad ble invitert «fordi han har unik kunnskap om dette gjennom sin deltakelse i den ene av de to omfattende maktutredningene», skriver redaktørene i sitt tilsvar til min kritikk. Hverken de eller kapittelforfatteren synes å ha fått med seg poenget: Selvevaluering – eller: bukken og havresekken – er ikke en akademisk dyd, særlig ikke i en tid da «peer review» er gullstandarden. «Begge maktutredninger møtte diskusjoner med høy temperatur», skriver Engelstad med en psykologiserende vending. Det bemerkelsesverdige er derimot at begge ble utsatt for skarp faglig kritikk, den første bl.a. av Dag Østerberg, den andre bl.a. av Lars Bugge, men uten at disse ble besvart.

I stedet valgte maktutrederne med Øyvind Østerud i spissen å alarmere direktørene ved SSB og NUPI om et par andre kritikere og deres ifølge maktutrederne upassende kritikk. (Tildragelsen er dokumentert i Mari Lending artikkel «Maktutredningens maktbruk», Samtiden 1/2002.) Øyvind var en av mine medredaktører i NNT 1984-2009, og Fredrik har vært min venn gjennom fem tiår, og det er kun en tynn vegg som skiller våre kontorer på ISF. Skulle jeg fulgt det som kan virke som norsk sosiologis standard, burde jeg av denne grunn avstått fra å fremføre min faglige kritikk. For meg gir dette ingen sosiologisk eller øvrig vitenskapelig mening. Det norske samfunn burde selvfølgelig ha et kapittel om makt, inklusiv om samfunnsforskeres maktutøvelse.

Norsk samfunnsforskning kan synes å trenge etterutdanning i sivilisert omgang med faglig uenighet, også som alternativ til tendensen til teflonaktig retusjering. Jeg anbefaler et studium av Georg Simmels konfliktsosiologiske klassiker om «Der Streit», «Striden», og dens potensielt rensende, institusjonelt sammenbindende kraft. Det er fag med utrygg identitet som viker tilbake for den åpne kontrovers. Her kunne samfunnsforskerne se hen til historikerne med deres skarpe, produktive kontroverser, eller til filosofene under Arne Næss, som egget sine opponenter til motsigelse.

«Selv Slagstad har åpenbart ikke vært gjennom mange av de drøyt 1100 sidene,» heter det i redaktørenes noe furtne tilsvar, for så vidt i tråd med en foruroligende kritikk-resistens i norsk sosiologi. Jeg brukte et par måneder av fjoråret på å gå gjennom ikke bare de nevnte 1100 sider, men også de forutgående utgavers vel 3000 sider. Når redaktørene såpass slapt avskriver min kritikk uten noe forsøk på dokumentert tilbakevisning, etterlater det et inntrykk av at min oversikt over deres verk faktisk er noe større enn deres egen. Jeg ser frem til at de gjør dette mitt inntrykk til skamme ved sitt innlegg her i dag.