Misforstått om klasseanalyse

Roar Hagen bør stikke fingeren, eller helst hele arma i jorda, skriver postdoktor i sosiologi, Magne Flemmen, i dette innlegget hvor han går i rette med Hagens påstander om norsk klasseforskning.

I «Sosiologien, marxismen og samfunnsanalysen» avlegger Tromsøs fremste Luhmannianer norsk klasseanalyse en visitt. I følge Roar Hagen er klasse et kjempetema i norsk sosiologi, manifestert i mer eller mindre stadige utspill fra Marianne Nordli Hansen, Olav Korsnes og Ottar Brox. Hagen mener denne forskningen nær gjennomsyret av marxisme, skjemmet av et overfokus på ”kritikk” istedenfor ”alternativer” – og dessuten beror vi på overforenklende modeller av sosiale strukturer. I følge Hagen er det nettopp disse overforenklede modellene som gjør at sosiologer har tapt terreng i samfunnsvitenskapelig ulikhetsanalyse over til økonomer. I den forbindelse peker han på den unektelig underlige beslutningen om å fjerne et kapittel om sosiologisk klasseanalyse fra storverket Det norske samfunn, og erstatte dette sosiologiske grunntemaet med et kapittel av to økonomer.

magne flemmen

Magne Flemmen

Foto: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Om debatten

Dag Østerbergs nye bok Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk kom ut for noen måneder siden og ble omtalt på Sosiologen av Roar Hagen.

Oscar Dybedahl, master i filosofi, med en avhandling om Marx, reagerte på Hagens anmeldelse og leverte oss en «forsvarspolemikk for Østerberg og Marx».

Deretter svarte Roar Hagen med å vende fokuset bort fra Marx og Østerberg over på dagens samfunnsforskning, hvor han hevder at innflytelsen fra Marx er sterkt tilstede.

I dette innlegget går Magne Flemmen, postdoktor i sosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, i rette med sistnevnte påstand.

Desorientert forståelse

Men denne beskrivelsen er det vanskelig å kjenne seg igjen i. Selv om de fleste – kanskje bortsett fra redaktørene av Det norske samfunn – ser på klasse som et sosiologisk grunnspørsmål, er det er ganske få som forsker aktivt på det. Men mer avgjørende er Hagens desorienterte forståelse av forskningsfeltet. For det første er marxismens innflytelse på norsk klasseanalyse så godt som ikke-eksisterende. For det andre er Hagens kritikk av klasseanalysens modeller uinformert og upresis, og resonnementet om hvorfor økonomene har fått slik fotfeste på feltet er på hodet. For det tredje røper Hagens innlegg et forunderlig politisert syn på hva sosiologi skal være. Hagen bør stikke fingeren, eller helst hele arma i jorda.

De dominerende retningene i klasseanalysen – internasjonalt og nasjonalt – er nyweberianske og Bourdieu-inspirerte, i varierende grad av overlapp. De sentrale forskningsspørsmålene følger Weber i å undersøke hvordan markedssituasjoner påvirker livssjanser, hvordan goder og muligheter monopoliseres gjennom sosial lukning og hvordan de markeds- og produksjonsfunderte klasseskillene forholder seg til de mer forbruksbaserte stands-aktige skillelinjene. Rett nok påberoper den såkalte mikroklasseforskningen seg Durkheim som sin ledestjerne, men også deres forskningsspørsmål er tett knyttet til tradisjonen etter Weber, i sær i fokuset på ulike lukningsstrategier.

Om noe kan dagens klasseanalyse kritiseres for å neglisjere noe av det marxismen har stilt skarpt på

Magne Flemmen

Kapitalen er neglisjert

Om noe kan dagens klasseanalyse kritiseres for å neglisjere noe av det marxismen har stilt skarpt på – den fundamentale betydningen kapital-arbeid-relasjonen har i kapitalismen, produksjonsforholdenes betydning for bredere sosiale maktforhold og spesielt betydningen av kapitalistisk privateiendom. Men disse spørsmålene nødvendiggjør ikke å vikle seg inn i det villnisset av ideer vi kjenner som historisk materialisme.

Hva så med modellene våre? Beror klasseanalytikere på enkle bilder av samfunnet som en pyramide med en liten elite på toppen? Naturligvis er det slik at klasseanalyse handler om å identifisere maktforhold og deres virkemåter – og skille mellom hvem som dominerer og hvem som domineres i disse relasjonene. Samtidig er ingen klassemodeller så simple som Hagen gir inntrykk av. Det tidligere nevnte mikroklasseperspektivet – representert ved et stort prosjekt ved Senter for profesjonsstudier – presenterer et komplekst og sofistikert bilde av samfunnsstrukturen gjennom å skille mellom et hundretall yrkesbaserte korporasjoner, i Durkheims forstand. Goldthorpes klasseskjema – som ikke bare dominerer i fagfeltet men også er basis for offisiell klassifikasjon i både EU og Storbritannia – skiller ut en rekke grupper ut fra deres plass i markeds- og produksjonsforhold.

På toppen der sitter ei brei gruppe av eksperter, ledere og byråkrater som kalles «salariatet» eller serviceklassen. I det bourdieuske perspektivet tenkes strukturen som et flerdimensjonalt sosialt rom bygget opp av fordelingen ulike former for kapital. I denne tankegangen figurerer ikke ”én elite” på toppen, men en rekke mektige aktører fra ulike felt og med ulike former for makt, som også er involvert i mer eller mindre åpne kamper seg i mellom om hva som skal være det «dominerende prinsipp for dominans» En slik konseptualisering finner en hos Marianne Nordli Hansen, som bisart nok trekkes fram av Hagen som eksempel på marxismens dominans i sosiologien. Et annet slående eksempel er Vegard Jarness sofistikerte analyse av den symbolske knivingen mellom fraksjonene i øvre middelklasse rikest i enten kulturell eller økonomisk kapital.

Modeller av samfunnet som et enkelt hierarki med en liten elite på toppen finner en derimot i mange økonomers analyser av ulikhet

Magne Flemmen

Mindre kritikk og mer suppekjøkken?

Modeller av samfunnet som et enkelt hierarki med en liten elite på toppen finner en derimot i mange økonomers analyser av ulikhet og mobilitet – som med Pikettys rikeste prosent. Det virker da bakvendt – for å si det litt forsiktig – å forklare økonomenes «konkurransedyktighet» i ulikhetsanalyser med at det er sosiologenes framstilling av klasseforholdene som er for enkle.

Det som kanskje ergrer Hagen mest er at så mye sosiologi angivelig er mest kritikk, mens han ønsker seg konstruktive alternativer. Det kan virke som om Hagen misforstår analyse-delen av ”klasseanalyse”: det dreier seg om å beskrive, fortolke og forklare klasseforholdene og deres ringvirkninger i sosialt liv. Rett nok har Anthony Giddens argumentert for at sosial analyse i sitt vesen er kritisk, fordi det innebærer å ta utgangspunkt i aktørers forståelse – i og med at all praksis har en slags «subjektiv» komponent – samtidig som analysen utfordrer aktørenes forståelse. Mener Hagen at vi at sosiologer skal tone ned denne bestrebelsen på analysere sosiale forhold og heller lage plantegninger for et nytt samfunn – eller oppskrifter for morgendagens suppekjøkken, som Marx skrev?