Litteraturen, middelklassens frihet og vår evne til å forestille oss en grønnere verden

Litteraturen spiller en viktig rolle for å kunne forstå hvordan vi kan skape gode liv, lykke og frihet under endrede betingelser, skriver Tomas Moe Skjølsvold i et motsvar til Gunnar Aakvaag og debatten om norsk samtidslitteratur og middelklassens frihet.

For meg er litteraturen best når den gir tilgang til andre liv og erkjennelser, eller når den kaster nytt lys over våre egne liv gjennom å synliggjøre, tematisere og problematisere det vi tar for gitt og relasjonene vi er en del av, skriver artikkelforfatteren (foto: Unsplash.com).

Sosiologiprofessor Gunnar Aakvaag har startet en debatt om norsk litteratur i Morgenbladet, som også har fått avleggere i andre deler av offentligheten. Hans utgangspunkt er, som så ofte tidligere, en samtidsdiagnose som iscenesetter den norske middelklassen som historiens frieste. Hans konklusjon: «Aldri har vi hatt mer frihet på sentrale livsområder som utdanning, yrke, jobb, bosted, partner, livssyn, fritid, kultur og politikk. Derfor har vi aldri hatt større muligheter til å utfolde våre evner og interesser og leve dypt meningsfulle liv». Problemet, ifølge Aakvaag, er at han finner få spor av denne friheten og de mulighetene friheten gir i samtidslitteraturen. Akavaag er lei melankolien og vil lese bøker med lykke, frihet og optimisme og mindre av det han kaller svartmaling.

Dette bør tolkes som del av et større prosjekt, der Aakvaag kan leses som en norsk representant for fremtidsoptimister som Steven Pinker og Hans Rosling. Væpnet med data om levealder, krig og gjennomsnittsinntekt søker de å legge en våt klut over det de ser som misforstått pessimisme blant intellektuelle og i det offentlige ordskiftet. Dersom vår samtid kun fortolkes som summen av individuelle prosjekter for å realisere egne drømmer har de antakelig rett. Våre liv er klart mindre strevsomme på mange måter enn våre forgjengeres om vi bare går en generasjon eller to bak i tid.

Frihet og klimakrise

Hva er det som har muliggjort vår historisk enestående situasjon? Aakvaag peker på «en sekulær humanisme som vil gi mennesker frihet i dette livet». Ideologisk er dette neppe total skivebom. Samtidig kan ikke den norske situasjonen forstås utenfor en bred internasjonal historisk utvikling gjennom det 19. og 20. århundre. Teknologihistoriker Johan Schot og innovasjonsforsker Laur Kanger har nylig pekt på felles utviklingstrekk ved industriland de siste 250 årene som kan forstås uavhengig av deres politiske og ideologiske veivalg gjennom perioden. Økt arbeidsproduktivitet, mekanisering og automatisering, avhengighet av fossile brensler, økt intensitet i ressursbruk, økt energiintensitet, og avhengighet av globale verdikjeder går igjen i deres beskrivelser av det de kaller en dyp samfunnsomstilling som har pågått over et kvart årtusen. 

På den ene siden har denne utviklingen gitt enestående muligheter til personlig selvrealisering, her og nå. På den andre siden viser forskningen på både klima og naturmiljø noen voldsomme utfordringer vi vanskelig kan overse. Schot og Kangers konklusjon er at vi har behov for en like dyptgående samfunnsendring fremover som den vi har gjennomgått i denne perioden. De endringene som trengs, hevder de, må imidlertid bygges på en annen sosial, teknologisk og økonomisk logikk enn den som har preget disse årene. Det er vanskelig å se hvordan mer av det samme som har fått oss hit skal kunne få oss videre.

På den ene siden har utviklingen i industriland gitt enestående muligheter til personlig selvrealisering, her og nå. På den andre siden viser forskningen på både klima og naturmiljø noen voldsomme utfordringer vi vanskelig kan overse

Jeg tror ikke moraliserende selvpisking er veien ut av denne paradoksale situasjonen, men strever også med å se hvordan Akvaags litterære og intellektuelle vinn-vinn skal bidra. Den norske middelklassen er vevet inn i en sosial, økonomisk og teknologisk virkelighet som kan være vanskelig å få øye på, lett å ta for gitt, men som det antakelig er nødvendig å utfordre, selv om det er tilforlatelig å slå fast at vi lever gode liv og at vi gjerne skulle lest flere romaner om disse.

For byråkrater, politikere, eller kjedelige forskere som meg selv, kan det imidlertid være en uoverkommelig oppgave å skulle forestille seg å jobbe for en fremtid preget av andre verdier, andre former for utvikling og andre former for vekst enn de som har tjent oss så godt gjennom så lang tid. Hvordan skulle en samfunnsutvikling i denne retningen kunne se ut? Hva ville konsekvensene bli for sosiale relasjoner, hverdagsliv, økonomi og politikk? Hvordan kan vi fortsette å være frie, eller være frie på nye måter, når betingelsene for mye av vår frihet vil måtte endre seg drastisk? 

Litterær forestillingsevne

Som en form for respons på denne typen lett resignerte undringer, er det i dag mange samfunnsvitere og humanister som vender seg mot nettopp litteraturen og kunsten for å søke inspirasjon. Norske psykologer samarbeider med kunstneren Michael Pinsky, for å sette vanlige mennesker i kontakt med luft og klima fra fjerne himmelstrøk. Det svenske forskningsrådet Formas har finansiert «Climaginaries», et prosjekt som søker å gjøre vitenskapelig kunnskap om klima til en integrert del av skjønnlitterære narrativ.

Biolog og vitenskapsfilosof Donna Harraway har vendt seg mot det hun kaller spekulativ fiksjon, som en måte å nærme seg forestilte fremtidige hverdagsliv i sameksistens med en skadet planet. Johan Schot appellerer til en form for historisk forestillingsevne som må til for å produsere nye store narrativ, mens Naomi Oreskes og Eric Conway har vendt seg mot en kombinasjon av historie og Science Fiction for å sette fingeren på en del av vår tids paradoksale tendenser og mulige veier videre.

Hvordan kan vi fortsette å være frie, eller være frie på nye måter, når betingelsene for mye av vår frihet vil måtte endre seg drastisk? 

Eksemplene er mange flere. Mange av disse bidragene er preget av en form for håpefullt tvisyn. På den ene siden pessimistisk, særlig på vegne av en samfunnsvitenskap som har vært langt bedre til å beskrive stabilitet enn den har vært villig til å engasjere seg i behovet for å forstå betingelsene for nødvendige endringer.  På den andre siden forsiktig optimistisk, gjennom å vise at vi mennesker kan finne gode og meningsfulle liv under varierende forhold, uten at det er behov for å henfalle til utopiske fremtidsbeskrivelser eller ensformige hyllester av det senmoderne middelklasselivet.   

Kritisk litteratur

Fiksjon og kunst kan sette ord på hvordan det er å leve i et samfunn og med en utvikling som for mange av oss har gitt fantastiske muligheter, men som samtidig kan vise seg å ha langsiktige konsekvenser av dystopisk karakter. I dette spennet finnes det en avmakt som også har forskningsmessig klangbunn i dagens Norge. Når de blir spurt sier mange nordmenn at de ønsker å bidra for en grønnere planet, men de ser ikke helt hvordan de kan gjøre noe som monner, samtidig som våre politikere paradoksalt nok sloss om hvor iskanten skal ligge, hvor langt nord vi kan borre etter mer olje, eller hvor mye grønnere våre hydrokarboner er enn hydrokarboner fra andre verdenshjørner.

Samtidig foregår det en innfasing av fornybar energiteknologi som i stor grad følger Schot og Kangers oppskrift fra de siste 250 årene. Naturressursene presses til det ytterste, gevinsten sluses ofte inn i internasjonale pengesekker, de nye lokale arbeidsplassene er få, og eksisterende lokale næringsgrunnlag trues. Muligheten til å påvirke utviklingen oppleves som minimal. Akvaags individuelle og først og fremst urbane frihet er ikke den eneste som er i spill, og her trengs en utvidelse av vår kollektive frihet på et vis som gir mer fundamentale muligheter til å gripe inn i større, systemorienterte spørsmål som angår vår fremtid. 

For meg er litteraturen best når den gir tilgang til andre liv og erkjennelser, eller når den kaster nytt lys over våre egne liv gjennom å synliggjøre, tematisere og problematisere det vi tar for gitt og relasjonene vi er en del av. Gjennom å tegne opp kart, landskap og narrativ kan vi forstå verden gjennom et annet filter enn de øynene som ligger rett bak vår egen nesetipp. 

Det er selvsagt naivt å tro at det å skrive kritisk om den norske middelklassen vil kunne redde planeten. I tiden fremover vil vi likevel trenge både forståelser av hvordan vi kan skape gode liv, lykke og frihet under endrede betingelser og fortellinger som utfordrer de samfunnsformer og underliggende logikker som har ført oss inn i vår tids natur- og klimaproblemer. Her er litteraturen viktig. Det er imidlertid høyst tvilsomt om de mest interessante bidragene vil komme gjennom nye samtidsromaner som sirkler rundt vår egen navles fortreffelighet.