Klassestrukturen er ikke en målefeil

Klasseanalyse er et sosiologisk perspektiv på hvordan makt og ulikhet er strukturert i moderne samfunn, ikke en slags underdisiplin av kvantitativ metode.

TEKST: Maren Toft og Magne Paalgard Flemmen, begge UiO.

Er klasseanalyse et sosiologisk blindspor? Det ser ut til å være synspunktet til Adrian Farner Rogne, som argumenterer for å skrote klasseanalyse siden det er noen vanskeligheter med kategoriske klasseskjemaer.

Mesteparten av innlegget består av forholdsvis ukontroversielle poeng – som at det kan være bra med detaljerte indikatorer og at en ikke må overtolke korrelasjoner. Men vi er uenige med Rogne når han reduserer klasseanalyse til et metodevalg. Klasseanalyse er et, eller egentlig flere, sosiologisk(e) perspektiv på hvordan makt og ulikhet er strukturert i moderne samfunn. Klasseanalyse er ikke en slags underdisiplin av kvantitativ metode, men involverer hele sosiologiens verktøykasse.

Rogne mener sosiologer burde droppe klasseskjemaene og heller bruke indikatorer som utdanning, arbeidsledighet eller sosialhjelpsmottak. Dette er fine indikatorer på noen typer ulikhet, men ikke gode alternativer for å studere og forstå klasse. Dette mener vi røper et empiristisk syn på sosiologi og en misforståelse av hva det sosiologiske begrepet om klasse innebærer.

Flere champagneglass på et brett for å illustrere klassesamfunnet

"Klassesamfunnet på hell"-serien

I forbindelse med 30-års jubileumet til «Klassesamfunnet på hell» i fjor publiserer vi en serie tekster som tar for seg hvordan det i dag står til med klasseforskningen.

Les introduksjonsteksten til stipendiat og debattredaktør Hedda Haakestad og Ove Skarpenes sin tekst om de lavtutdannede. Redaktørene svarer og hevder at deres analytiske rammeverk er minst like aktuelt i dag som for 30 år siden.

Magne Flemmen og Maren Toft hevder på sin side at «Klassesamfunnet på hell» tilbyr en lettvint samfunnsforståelse som ikke er mye til hjelp for å forstå dagens samfunn med økende ulikhet. Sosiologer bør forsøke å åpne opp de «svarte boksene» og skille ut de ulike faktorene som bidrar til ulikhet, skriver Gunn E. Birkelund. Les også svaret til Flemmen og Toft, samt Birkelunds siste innlegg.

Adrian Farner Rogne skriver at klasseanalyse handler om metodevalg.

Toft og Flemmen svarer i dette innlegget Rogne og mener at han røper et empiristisk syn på sosiologi og en misforståelse av hva det sosiologiske begrepet om klasse innebærer.

Klasse er en relasjon

På det mest grunnleggende planet dreier klasse seg om former for makt og ulikhet som følger av at økonomien i moderne samfunn er kapitalistisk. Kontroll over eiendom er ikke bare en kilde til gode livssjanser, det innebærer også å være i posisjon til å bestemme over økonomisk viktig eiendom – med potensielt omfattende konsekvenser. Ikke minst innebærer dette at makt over ting – penger, kapital, eiendom – også blir til makt over mennesker, gjennom ansettelsesforholdet.

Dette innebærer at klasse er et relasjonelt fenomen. Det er ikke slik at det først eksisterer arbeidere og kapitalister som så inngår i utbyttings- eller markedsformidlede dominansforhold. Det er slike forhold at klasseposisjonene skapes. Klasse dreier seg dermed ikke om egenskaper ved aktører, men om forhold mellom dem.

De mest kjente klasseskjemaene – Goldthorpe og Wright sine – er forsøk på å operasjonalisere slike relasjonelt definerte posisjoner. Rogne kommer inn på noen av utfordringene ved disse forsøkene, men målene han foreslår i stedet – som sosialhjelpsmottak – er ikke gode erstatninger, da de ikke fanger inn ulike posisjoner i klasseforholdene.

Les Adrian Farner Rognes innlegg om klasse som et metodevalg

I dette ser vi konturene av det grunnleggende problemet med Rognes argumentasjon. Han argumenter for og mot ulike «mål», men overser at hvor godt de fungerer forutsetter spørsmålet om hva de skal fungere til. Kvantitative indikatorer kan ikke vurderes løsrevet fra teoretiske diskusjoner om fenomenet en skal studere.

Er klassestrukturen egentlig bare en med haug yrker?

Den a-teoretiske forståelsen av «ulikhet» dukker også opp i Rognes sans for «mikroklasser». Dette er kort fortalt en idé om at det er bedre å studere klasse gjennom et stort antall yrkesgrupper enn konvensjonelle klasseskjemaer.

Men mikroklasseteorier mangler en tydelig forståelse av en klassestruktur som disse yrkene er plassert i, og som kan forklare hvorfor noen yrker er «høyere» plassert enn andre – og hvorfor noen yrkesgrupper har bedre sjanser for å lykkes med sine ulike lukningsstrategier.

Fraværet av en teoretisk definert klassestruktur medfører noen konkrete forklaringsproblemer. Mikroklasseforskningen har vist at det er mye direkte reproduksjon av yrke – legebarn blir ofte leger selv, for eksempel. [1] Men selv om legebarn ofte blir leger, blir de også oftere advokater, forskere eller endog bedriftsledere enn hva som er tilfellet for, si, barn av helsefagarbeidere. Slik sett er mobilitetsmønstre ikke bare preget av direkte «arv» av yrke, men også en tendens til «kortdistanse-mobilitet» innad i klasser.

Fraværet av en teoretisk definert klassestruktur medfører noen konkrete forklaringsproblemer

En sentral kritikk av studiet Rogne siterer er nettopp at det hovedsakelig studerer immobilitet; Erikson og kollegaers reanalyse av klassemobilitet demonstrerer at utover arv av yrker, foregår det også en viktig reproduksjon av klasser.

Selv der barn ikke blir akkurat det samme som foreldrene sine, blir de statistisk sett ofte noe som ligner. Et avgjørende spørsmål er i sin tur hva det er som gjør at yrker ligner på hverandre. Dette gir ikke mikroklasse-teorien noe godt svar på. Klasseteori gir derimot innfallsvinkler til hva som gjør at disse yrkene er «nære hverandre», være seg posisjon i de økonomiske forholdene Goldthorpe er opptatt av eller strukturen av økonomisk og kulturell kapital som Bourdieu peker på.

Studier av yrker kan bidra med viktig innsikt i å forstå hvordan posisjoner går i arv, men det sentrale formålet med studier av klassemobilitet er altså i hvilken grad makt reproduseres, ikke om sykepleiersønnen blir sykepleier. Det er derfor noe uklart hvorfor dette egentlig har noe med klasse å gjøre, slik Goldthorpe påpekte da han omtalte mikroklasser som «Occupational sociology, yes. Class analysis, no».

Klassestruktur og klassegrenser

Rogne peker på viktige utfordringer til klasseskjemaer. Hvordan vet en hvor mange klasser det skal skilles mellom og hvor grensene skal gå? Dette er et mye diskutert problem.

«Grenseproblemet» håndteres nokså ulikt i forskjellige tradisjoner. I Wrights skjema gis det for eksempel forholdsvis sterke teoretiske grunner til at det skal være akkurat tolv kategorier.

Selv har vi hentet inspirasjon fra Bourdieus modell av det sosiale rom. Her tenkes klassestrukturen som et flerdimensjonalt rom, hvor hoveddimensjonene er mengden og sammensetningen av økonomisk og kulturell kapital. Dette kan operasjonaliseres med multippel korrespondanseanalyse, slik at en konstruerer en relasjonell struktur av kapitalformer.

En vesentlig styrke ved denne modellen er at den ikke gjør forutsetninger om klassegrenser slik Rogne er bekymret for. I noe av vår egen forskning har vi gjort nettopp dette (eksempelvis her og her).

Studier av yrker kan bidra med viktig innsikt i å forstå hvordan posisjoner går i arv, men det sentrale formålet med studier av klassemobilitet er altså i hvilken grad makt reproduseres, ikke om sykepleiersønnen blir sykepleier

Men i flere sammenhenger er det ikke mulig eller praktisk gangbart å konstruere slike sosiale rom, også fordi det krever svært detaljere indikatorer på økonomisk og kulturell kapital. Blant annet av den grunn har vi bidratt til utviklingen av et klasseskjema som er ment å fange inn de relasjonene – både hvor mye kapital en har og hvordan denne kapitalen er sammensatt.

I dette skjemaet er ikke antallet kategorier så avgjørende: skjemaet utgjør et redskap for å få tak i ulike relasjonelt bestemte posisjoner i det sosiale rom. Alt etter forskningsspørsmål og data kan en følgelig dele opp hovedklassene i undergrupper, eller en kan slå sammen noen kategorier.

Empirisme

En hovedinnvending Rogne reiser er at klasseskjemaer ikke måler klasse direkte. Relatert til dette mener han at klasse er en teoretisk størrelse, «ikke en faktisk størrelse i samfunnet som vi kan måle» og argumenterer derfor for at sosiologer bør studere sosial ulikhet gjennom «mer presise mål» med «mindre teoretisk bagasje».

Her antar nok Rogne at klasse dreier seg om observerbare egenskaper og kjennetegn ved individer, men klasseteorier fokuserer på relasjoner, og de er ikke direkte observerbare og kan ikke lett måles og veies.

Likevel, dersom «teoretisk størrelse» her skal forstås som motsetning til noe som «faktisk» finnes vil vi understreke at de relasjonene klasseteori er opptatt av er høyst reelle. Men å studere dem innebærer likeså fullt et konstruksjonsarbeid. Vi kan ikke studere klasse uten et begrep om klasse. Dette er ikke spesielt for klasse, mener vi. All sosiologisk analyse hviler på begreper.

Her er vi ved kjernen i sosiologisk empirisme: forestillingen om at verden «der ute» kan studeres og måles direkte, uten å bero på begreper og språklige konstruksjoner.

Rogne foreslår for eksempel en rekke indikatorer på sosial ulikhet han tenker er mer presise og har mindre «teoretisk bagasje» enn klasseinndelinger: «yrker, utdanningsnivå, utdanningsretning, arbeidsledighet, inntekt, formue, eierskap, sosialhjelpsmottak osv. er åpenbare eksempler».

Men denne åpenbarheten er falsk. Yrke, utdanningsnivå- og felt, arbeidsledighet osv. er også klassifikasjoner med en slags teori i bunn. De er også bestemte måter å dele inn og kategorisere på. Forskjellen er på hva slags samfunnsforståelse og hva slags motiver eller interesser som driver inndelingen.

Rogne ser ut til å forbeholde klassebegrepet til en slags lekmannsdefinisjon: klasse er nyttig som begrep når det anvendes i dagligtalen

Når Rogne forestiller seg at disse «åpenbart» er bedre indikatorer på «ulikhet» skyldes det at han forbigår spørsmålet om hva en vil med disse målene. Hva er det en prøver å studere? Hvilke sosiale fenomen handler dette om og hvilke spørsmål skal stilles og besvares om dem?

Teori og empiri

Rogne ser ut til å forbeholde klassebegrepet til en slags lekmannsdefinisjon: klasse er nyttig som begrep når det anvendes i dagligtalen. Også her er vi uenige. Etter vårt syn er nettopp slike lekmannsforestillinger en utfordring for god vitenskapelig praksis (i likhet med så mange andre sosiale fenomener en ønsker å studere).

Dette er et overordnet vitenskapsteoretisk ståsted som innebærer å erkjenne den sentrale rollen klassifikasjoner har i den sosiale verden og at vi som forskere inngår i den verden vi forsøker å studere. Derfor bør vi arbeide med teoriene, begrepene og tankemodellene vi anvender, for de er med på å prege hvilke spørsmål vi stiller, hvilke begrepsmessige verktøy og inndelinger av verden vi bruker og de påvirker også hvordan vi tolker funn og resultater.

En sentral del av hva sosiologisk teori går ut på er å prøve og gjøre eksplisitt de begrepene som brukes og antagelsene som gjøres om verden, undersøke hvor logisk konsistente de er, utlede implikasjonene av dem – og kritisere dem.

Alternativet til dette er ikke en teorifri sosiologi, men at tankemodeller anvendes implisitt og forblir dunkle og fritt vilt for usosiologisk påvirkning – være seg dominante tankemåter fra myndighetene og sosialpolitikken, egne fordommer og verdier eller rent tekniske vurderinger drevet av forutsetningene i statistiske modeller. For å parafrasere Andrew Sayer: De som ikke vil tenke om begrepene de bruker er likevel nødt til å tenke med dem.

Noter

[1] Det er verdt å merke seg at det også er empiriske grunner til å betvile lovnader om mikroklassenes potensial. For eksempel, er arv av yrke forholdsvis utbredt når man studerer menns mobilitetsmønstre, men forklarer langt mindre av kvinners mobilitet.