Klassebevissthet på hell

Fra 1965 til 2017 er det blitt stadig færre som er å oppfatte som klassebevisste. Fra hver tredje til hver tiende. Tor Bjørklund drøfter mulige konsekvenser.

«Klassebevisstheten nærer utjevningspolitikken,

som igjen visker ut klasseskillene,

noe som svekker politikken

og fører til at ulikhetene igjen blir større.»

Francis Sejersted, «Sosialdemokratiets tidsalder»  (2005, side 216).

Klasse sikter ikke bare til at forskjeller er systematisk ulikt fordelt, men også at de har lett for å gå i arv. De overføres fra generasjon til generasjon og fryses dermed fast. Skal slike ulikheter reduseres, må de erkjennes. Er klassebevisstheten utbredt, er det en garanti for at ulikheter ikke overses. Svekkes den, kan derimot ulikheter tilta. Det er Sejersteds poeng.

Hva er klassebevissthet?

Klassebevissthet dreier seg om at arbeiderklassen er seg bevisst hva som tjener egen klasses interesser. Bakgrunnen er en underlegen posisjon. Arbeideren byr fram sin arbeidskraft på et marked. Mellom arbeider og arbeidsgiver, mellom arbeid og kapital, eksisterer en interessemotsetning, som gir grunnlag for en politisk konflikt: Den økonomiske høyre-venstre aksen. Langs denne aksen har skillet gått mellom sosialistiske og borgerlige partier.

Klassamfunnet fortsatt på hell?

Det er i år 30 år siden «Klassesamfunnet på hell» kom ut. I den forbindelse publiserer vi en serie tekster som tar for seg hvordan det i dag står til med klasseforskningen.

Les teksten til Ove Skarpenes «Fortellinger om de lavtutdannede i Norge» og Hedda Haakestads introduksjonstekst til serien.

Klassebevissthet er ikke det samme som arbeiderklassetilhørighet. Et tilleggskrav er at holdninger og verdier er sånn noenlunde i overensstemmelse med arbeiderklassens antatte interesser. I mangel av bedre alternativer skal stemmegivning på venstresidens partier velges som kriterium. Dermed er de klassebevisste definert som dem som både har arbeiderklassetilhørighet og som stemte til venstre ved det siste valget (NKP, SF/SV, RV/Rødt og Arbeiderpartiet).

Valgundersøkelser fra 1965 til og med 2017 har stilt spørsmål om klassetilhørighet eller klasseidentitet. Ved de siste undersøkelsene har spørsmålsformuleringen vært: «Man snakker iblant om forskjellige klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse. Tenker du noen gang på deg selv som hjemmehørende i en av disse klassene?» Hvis ja: «Hvilken klasse».[i]

Klassebevissthet fra 1965 til 2017

I 1965 var det 40 prosent som oppfattet seg som tilhørende arbeiderklassen, i 2017 var andelen halvert. 20 prosent ble også registrert i 2001, den siste målingen forut for 2017.  Men arbeiderklassens partivalg har ikke vært stabilt. Fra 1965 til 1981 var det en massiv oppslutning om venstresidens partier, rundt 80 prosent. Fra da av har andelen sunket, og i 2017 var den så vidt over halvparten.

Andel klassebevisste har dermed gått tilbake i et enda raskere tempo enn andel som sogner til arbeiderklassen: Fra 33 prosent i 1965 via 20 prosent i 1981 til 10 prosent i 2017, et tidsspenn på et halvt århundre (se tabell).

Andel klassebevisste har dermed sunket i et raskere tempo enn andel som sogner til arbeiderklassen

Ved siden av at antall industriarbeidere har vært på retur, har det skjedd en gradvis frikopling mellom arbeider og klasseidentitet, dvs. en slags politisk nøytralisering. Det kan registreres på ulike måter. I Norge og Danmark har f.eks. gjennom en rekke valg et flertall av arbeiderne stemt på borgerlige partier. Det er riktignok ulike måter å definere arbeider på, ved selvplassering eller via en fastsatt sortering av ulike yrker.

Den sistnevnte metoden har vært benyttet i de siste valgundersøkelser som SSB har gjennomført etter oppdrag fra Institutt for samfunnsforskning. I alle disse undersøkelsene har så langt i det 21. århundre et flertall av arbeiderne stemt på den borgerlige blokken, 58 prosent i 2001, 54 prosent i både 2005 og 2009, og 64 prosent i 2013. Også målinger fra 2017 der kategorien arbeider baserer seg på selvplassering, viser de samme klare tendensene.[ii]

Høyrepartier som arbeiderpartier

Meningsmålinger har gitt høyresidens partier selvtillit til å kalle seg «arbeiderpartier». Ord lånes fra venstresiden, ord som venstresiden en gang mente å ha enerett på. «Vi er det arbeidende folks parti», uttalte daværende statsminister Cameron under den britiske valgkampen våren 2015.

Cameron er ikke den eneste på høyrefløyen som har stått fram som arbeidernes representant. I Skandinavia har høyrepartier benyttet ord som «det nye arbeiderpartiet», «det moderne arbeiderpartiet». Ikke bare dreier det seg om de høyrepopulistiske partiene – som normalt er de partiene i dag som har størst andel arbeidere blant sine velgere – men også det største borgerlige partiet i så vel Sverige (Moderata Samlingsparti) som Danmark (Venstre). Statsminister Lars Løkke Rasmussen uttalte i 2011 at Venstre var «det moderne arbeiderpartiet». Partiet hadde nemlig støtte fra de mange som trakk det tunge lasset, de som holdt hjulene i gang, yrkeslivets fotfolk.[iii]

Arbeider: honnør eller belastning?

Høyresiden soler seg i støtten fra arbeidere, samtidig som ordet arbeider i tiårene etter krigen ble strøket fra navnene på sentrale sosialdemokratiske institusjoner: Arbeidernes faglige landsorganisasjon skiftet navn til Landsorganisasjonen i Norge (LO) (1957). Arbeidernes landsbank til Landsbanken (1968), Arbeiderbladet til Dagsavisen (1999).

Men ordet arbeiderklasse benyttes ikke av høyrepartiene. Det er de for så vidt ikke alene om.  Arbeiderpartiet var ifølge partiprogrammene fram til 1939 «organet for den norske arbeiderklassen». Etter krigen forsvant nærmest ordet arbeiderklasse fra programmene. De få ganger det ble nevnt, var det i en omtale av fortiden, noe som var og som en hadde lagt bak seg. For et statsbærende parti som skulle erobre middelklassen ble arbeiderklasse et kontroversielt begrep, et ekko fra fortiden.

Ordet arbeiderklasse benyttes ikke av høyrepartiene. Det er de for så vidt ikke alene om

Verdipolitikk

De fallende tallene for klassebevissthet har åpenbart mange forklaringer. Nevnt er at andel industriarbeidere har gått tilbake samtidig som det har skjedd en politisk nøytralisering av begrepet arbeider. Det kan igjen ses i sammenheng med at nye konfliktdimensjoner har oppstått som til tider har stilt den økonomiske høyre-venstre dimensjonen – eller fordelingspolitikk – i skyggen.

Det dreier seg om det som har vært kalt verdipolitikk, spørsmål om innvandring, miljøvern, likestilling, hvor arbeiderne gjerne er plassert på høyresiden. I tillegg kommer velstandsutviklingen og utbyggingen av velferdsstaten med alle sine sikkerhetsnett, som har mildnet konfliktpotensialet i spørsmål knyttet til den økonomiske høyre-venstre aksen.

Klassebevissthet i ulike grupper

Nedgangen i klassebevissthet kan også studeres ved å se på andel med klassebevissthet i ulike sosiale kategorier og endringer fra 1965 til 2017 (jfr. tabell). Det mest drastiske fallet er blant arbeidere, fra en posisjon der drøyt halvparten var klassebevisste til kun et par prosentpoeng over snittet på 10 prosent.

Blant LO-medlemmene er det også et kraftig fall i andel klassebevisste medlemmer. Men sannsynligheten for å påtreffe en klassebevisst velger blant LO-medlemmer i 2017 er tross alt dobbelt så stor som i befolkningen forøvrig. Men de utgjør ikke mer enn hver femte LO-medlem mot halvparten i 1965.

Fra 1965 til 2017 har utdanningsnivået blitt kraftig hevet. Kategorien «høy utdanning» i tabellen har dels tatt høyde for det ved at kravene for å være høyt utdannet er blitt skjerpet. De høyt utdannede er for øvrig det eneste eksemplet på at en svak økning i andel klassebevisste. Den avtagende forskjellen mellom høyt og lavt utdannede illustrer for øvrig at polariseringen er svekket.

Det er derimot ikke tilfelle når det gjelder forskjeller mellom menn og kvinner. Til tross for at kvinner i 1965 i noe større grad enn menn stemte borgerlig – og at det i 2017 definitivt var motsatt – føler kvinner seg i mindre grad enn menn knyttet til arbeiderklassen. Det kan ses i sammenheng med at arbeiderklassen tradisjonelt har vært assosiert med fagbevegelsen og industriarbeideren og således etterlatt et maskulint preg.

En historie om tilbakegang

Historien om klassebevissthet er en historie om tilbakegang. I 1965 var det innenfor sentrale grupperinger, som LO-medlemmer og arbeidere, et flertall – riktignok knapt – som var klassebevisste. Flertallet var størst blant industriarbeidere, særlig de som jobbet på arbeidsplasser med mange ansatte. 59 prosent klassebevisste ble registrert på arbeidsplasser med over 300 tilsatte. En slik arbeidsplass var treforedlingsbedriften Petterson i Moss, som på slutten av 1950-tallet var et studieobjekt for sosiologen Sverre Lysgaard, og som resulterte i klassikeren «Arbeiderkollektivet» fra 1961.

Historien om klassebevissthet er en historie om tilbakegang

Persepsjoner og realiteter

I 1981 var ikke lenger de klassebevisste i flertall i noen grupper, i 2017 kom en ytterligere svekkelse. Denne utviklingen kan nettopp synes å bekrefte «et klassesamfunn på hell» og «the death of classes». Til det kan bemerkes at tallene baserer seg på holdninger, på subjektive oppfatninger av klasse. En objektiv konstatering av et klassesamfunn er noe annet. Marx skilte i den sammenheng mellom «Klasse an sich» – dvs. en faktisk eksisterende klasse som ikke nødvendigvis var erkjent – og «Klasse für sich», en subjektiv erkjennelse av klassens eksistens, som denne artikkelen har satt søkelyset på.

Debattredaktøren innledet artikkelserien med et paradoks, en boktittel  – «Et klassesamfunn på hell» – og  30 påfølgende år med økte ulikheter. Kanskje fins en forklaring: i ly av en klassebevissthet på hell har ulikheter tiltatt og klasseforskjeller blitt større.

Tabell 1. Prosentandel klassebevisste i ulike sosiale grupper fra 1965 til 2017.

#1981: «vanlig arbeider» + «fagarbeider»; 2017: faglært + ufaglært arbeider
*1965: folkeskole; 1981: grunnskole; 2017: folkeskole+ ungdomsskole
+1965:gymnas+universitet; 1981: universitet (SSB), 2017: universitet/ høyskole høyere nivå
Kilde: Valgprosjektet 1965, 1981, IPSOS 2017.

Noter

[i] Spørsmålet ble første gang stilt i valgundersøkelsen i 1965, som Henry Valen og Willy Martinussen hadde ansvaret for. Det ble gjentatt i 1969, 1977, 1981, 1985, 1989, 1993 og 2001. Etter hvert ble det en endring i spørsmålets innledende formulering, fra «Det er så mye snakk om forskjellige samfunnsklasser. Folk flest sier at de hører til en av to klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse» til «Man snakker iblant om forskjellige klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse». Siden spørsmålet ikke kom med i den ordinære valgundersøkelsen i 2017 – og således ikke var stilt på 16 år – fikk jeg IPSOS til å stille spørsmålet rett etter valget i 2017 med økonomisk støtte fra Institutt for statsvitenskap.

[ii] Tallene fra Valgprosjektet baserer seg på at bestemte yrkeskategorier er definert som arbeider, i IPSOS målingen fra 2017 er det derimot selvplassering, ufaglærte arbeidere – 65 prosent stemte på venstresidens partier – og faglærte arbeidere, 58 prosent stemte til venstre.  Svært mange av de intervjuede som var yrkesaktive, plasserte seg i disse to kategoriene (16 prosent + 36 prosent) til forskjell fra SSBs inndeling der arbeider i 2013 utgjorde 16 prosent av de yrkesaktive. Spriket illustrerer den uklarhet som eksisterer rundt ordet «arbeider», og at ved selvplassering er den andel som faller i kategorien «ufaglært arbeider» rimelig lik den andel som i SSBs inndeling er kategorisert som arbeider.

[iii] For en nærmere utdypning, se historiker og stipendiat Margit Bech Larsens upubliserte notat til sitt ph.d prosjekt, «Hvem er arbejderne? Arbejderbegrebets utvikling 1870-2015» Syddanske Universitet 2014.