Hvis Vinterseminaret ikke fantes

Da jeg hørte at det ikke blir 17. mai i år, tenkte jeg: «Det er ingenting mot et år uten Vinterseminar». For hva er sosiologiforeningen uten Vinterseminaret?  Og i forlengelsen av det; hva er Vinterseminaret for sosiologer?

Vi har vel egentlig aldri satt formelt ord på hva Vinterseminaret er for sosiologer og for sosiologiforeningen. La meg begynne, håper flere følger etter.

Jeg var på mitt første Vinterseminar ved tusenårsskiftet. Jeg husker at vi var minst tre småbarnsforeldre med barn under året. Vi hadde laget oss en provisorisk lekegrind bakerst i foredragssalen. Der vekslet vi mellom å rangle, amme og suge inn sosiologisk refleksjon. Jeg var sosiologisk underernært etter nesten ett år i heimen. Jeg husker at betydningsfulle professorer gikk i sokkelesten og hadde sove-sveis. Jeg husker skipausene. Jeg husker hedersprisen. Jeg husker Ottar-Brox-vitsen. Jeg husker at jeg ble yr av klok faglighet. Og jeg husker at jeg kjente meg utenfor.

Mye var ved det samme på Vinterseminaret 2018, og mye var forandret. Sovesveisene var borte. Sokkelestene også. Ingen ammet på bakerste benk. «Keynote-speaker», parallell- og «gruppesessions» var etablert. Alle hadde «paper», og alle hadde pyntet seg til middag. Men jeg ble fortsatt yr av fagligheten. Skipausene var opprettholdt. Ottar Brox-vitsen ble framført. Hedersprisen ble utdelt. Jeg kjente meg fortsatt utenfor, og jeg ble valgt til leder av sosiologforeningen.

Jeg tror ikke det er mulig noen gang ikke å kjenne seg utenfor på Vinterseminar. Det er jo noen som er så innmari innafor. Noen har vært der i 20 år, noen i 30! Noen kjenner alle. Noen blir alltid ropt opp på scenen. Noen får til å stå med selvfølgelighet alene og virke som trekkplastre på andre.

Men følelsen av å være utenfor er likevel ikke konstant.  For plutselig blir du dratt – kanskje ikke opp på scenen – men innafor. Du skjønner litt mer av ritualene og gleder deg til vitsen, til telegrammet, til prisutdelingen. Det kan hende sitter du sammen med noen som kjenner deg igjen fra studietida, og du kommer i snakk med noen som mener noe om paperet du nettopp presenterte. Du blir plutselig med på allsang, -på dans, -på nachspiel. Og du blir kanskje fyllesjuk og du går ikke på generalforsamlingen det året heller.

Da er du innafor. Men du er utafor som innafor. Og det er muligens det vi har felles. At vi sosiologer står på utsida. For man er ikke sosiolog uten distanse. Jeg tror det er den analytiske distansen, som et slags faglig premiss, som gjør Vinterseminaret med alle dets ritualer så innmari viktig. På Vinterseminaret kjenner vi på felleskapet, fagligheten, kontakten, festligheten og følelsen av å være utenfor sammen. Vinterseminaret er vinterens vakreste eventyr og det er aldri så godt å være sosiolog som i februar.

Like etter at jeg ble leder av Sosiologforeningen, hadde jeg et grusomt mareritt. Jeg drømte at foreningen var gått i oppløsning. Foreningen som var stiftet i 1949, var plutselig borte. Jeg hadde glemt å kalle inn til møter, Sosiologen.no var gått i svart, og sist men ikke minst, Vinterseminaret var ikke mer. Alt var min skyld.

I 2020 er vi kommet i den situasjonen at neste års Vinterseminar kanskje ikke kan arrangeres. I hvert fall er det mye usikkerhet knyttet til planleggingen. Og selv om marerittet mitt ikke ble sant, at det ikke er min skyld at vinterseminaret kanskje må avlyses, kjennes det likevel svært vanskelig.

Samtidig, når vi først er i denne situasjonen, så kan vi se på det som en mulighet. En mulighet til å tenke over hva Vinterseminaret har vært, hva det er, og hva vi ønsker at det skal bli. Kan vi bruke denne tiden vi er inne i nå, til å reflektere sammen over Vinterseminaret? Og hva sosiologforeningen er og kan bli i tillegg til Vinterseminaret?

For på andre siden av Korona, så er det ikke bare det å feire 17 mai igjen jeg gleder meg til. Mest av alt gleder jeg meg til å se dere igjen på Vinterseminaret.

Vinterseminaret er vinterens vakreste eventyr og det er aldri så godt å være sosiolog som i februar.