Hva slags sosiologisamfunn representeres egentlig på Vinterseminaret?

Vinterseminaret bør i større grad inkludere et bredt spekter av vitenskapelige erfaringer og praksiserfaringer og være et seminar eller en konferanse som oppfattes som relevant for langt flere sosiologer uavhengig av hvor en jobber.

Min første erfaring med sosiologforeningens Vinterseminar var med medbragt barn. Datteren min var 5-6 år og fikk mye oppmerksomhet hos mange sosiologer, men mitt og hennes viktigste minne er fortsatt den store klasen med gassballonger som vi fant i et tre i en skiløype i lia ovenfor høyfjellshotellet. Vi fantaserte om hvor i verden de hadde startet sin ferd. Siden den gangen har jeg opp gjennom årene vært på Vinterseminaret sju-åtte ganger spredt over tid. Det har alltid vært flere gode innlegg. Det har alltid vært noen diskusjoner som har engasjert meg.

Vinterseminaret som fenomen er dels preget av vern om en myte, opprinnelsesmyten, det var der det startet. The founding fathers and mothers var en gang i tiden hver januar samlet i felles badstue på høyfjellet. Samtidig er det en slags forestilling om at slik det er, må det være for slik har det alltid vært – selv om det altså ikke alltid har vært slik. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen som Marit Haldar, i sitt innlegg om Vinterseminaret, gir av utviklingen.

Vinterseminaret har i form beveget seg mer og mer i retning av det samme konseptet som de fleste andre akademiske seminarer og konferanser – med key note speakers og papers i tracks. En sosiolog med bakgrunn i nyinstitusjonell organisasjonsteori ville kanskje sagt det slik: Et dominerende konsept kopieres gjennom en såkalt isomorfisk prosess som drives fram av et behov for å bevare institusjonens legitimitet. I dette tilfellet handler om legitimitet i forhold til den akademiske verden. Denne formen gir legitimitet rett og slett fordi den er den dominerende ikke nødvendigvis fordi den er den beste eller mest effektive for sine formål.

Er Vinterseminaret en suksess? Selv om det har vært en viss økning i antallet deltakere, er det så vidt jeg kan bedømme en stadig lavere andel av ferdigutdannede sosiologer som deltar hvert år. Det er noen som deltar ofte, men ut over det er det liten stabilitet over tid. Dette er ikke (lenger) et sted som sosiologer i Norge opplever de bør være. Det er som oftest svært får deltakere fra det flertallet av sosiologer som ikke er ansatt i forskning? For fem år siden da temaet var byråkrati var vi over 30, men i år tror jeg en kunne telle dem på en hånd.

Marit Haldar skriver at hun har kjent på følelsen av å være utafor på vinterseminaret, men så plutselig ble hun innafor. Supert! Men jeg tror dessverre – både ut fra det jeg har erfart og som sosiolog – at det er mer grunnleggende og systematiske sosiale prosesser som gjør at noen er innafor og noen er mer utafor. Det er ikke et resultat av tilfeldigheter hvem som føler seg hjemme, ser mest faglig og sosial nytte og hvem som ikke gjør det og hvem som neppe kommer igjen dersom de har prøvde seg en gang.

 

Vi trenger en bred sosiologifaglig offentlighet i Norge. En årlig stor sosiolog-konferanse bør bidra til det. Den bør ha ambisjon om å inkludere et bredt spekter av vitenskapelige erfaringer og praksiserfaringer. Den bør gi rom for bredde i tema og innfallsvinkler.

I rundt femten år var jeg aktivt medlem i Organisasjonssosiologisk forening. Her var det en blanding av medlemmer med yrkesbakgrunn fra forskning og mer anvendt sammenheng. Tyngdepunktet var likevel på den anvendte sammenhengen. Hver høst hadde vi våre kveldsmøter i Oslo og høst-konferanser på små idylliske hotell ved Østfold-kysten. Her opplevde jeg en utforskning i bruk av møteformer og en bredde i bakgrunn for faglige bidrag som var en annen enn jeg har opplevd i Vinterseminaret. Så bestemte vi oss for noen år siden å legge ned Organisasjonssosiologisk forening å ta aktiviteten inn i Sosiologforeningen. Det har det ikke kommet så mye ut av.

Korona-krisen gjør nå at vi kanskje uansett må tenke litt nytt. Vi trenger en bred sosiologifaglig offentlighet i Norge. En årlig stor sosiolog-konferanse bør bidra til det. Den bør ha ambisjon om å inkludere et bredt spekter av vitenskapelige erfaringer og praksiserfaringer. Den bør gi rom for bredde i tema og innfallsvinkler. Vi kan sikkert finne spennende måter å gjøre det på uten å ende i enda en video-konferanse. Men vi må være villig til å tenke litt nytt både når det gjelder tid, sted, form og innhold. For det vil bli lov å møtes, men trolig under litt andre rammer et år eller to framover. La oss se på det som en mulighet. Det kan kanskje gi rom for en vekst for Sosiologforeningen både faglig og økonomisk samtidig som det kan stimulere til flere fruktbare nettverk mellom norske sosiologer. Andre akademiske fagdisipliner har lykkes bedre med dette enn vi har. Kanskje er det noen fargerike ballonger fra den store verden der et sted bortenfor Vinterseminarets konferansehotell?