Hva klasseskjemaer måler og ikke måler

Toft og Flemmen bruker store ord når de forsvarer klasseanalyse. De kaller meg empirist og mener jeg har misforstått klassebegrepet. Men ikke alt de skriver henger på greip.

Toft og Flemmen (T&F) overselger klasseskjemaer som analytisk verktøy. De understreker at klasse handler om maktforhold. Men klasseskjemaer måler ikke makt eller maktutøvelse på noen direkte måte. Klasseskjemaer er aggregerte yrkesgrupper, ikke et mål på makt. [1]

T&F skriver at klasse dreier seg om «former for makt og ulikhet som følger av at økonomien i moderne samfunn er kapitalistisk» og understreker viktigheten av kontroll over eiendom for makt. Men de fleste klasseskjemaer (med unntak av for eksempel Wright sitt) måler ikke kontroll over eiendom direkte. Klasseskjemaer er aggregerte yrkesgrupper, som i de fleste tilfeller ikke skiller mellom eiere og arbeidere.

T&F understreker at klasse er et relasjonelt fenomen og dreier seg om relasjoner mellom aktører; utbyttings- eller markedsformidlede dominansforhold mellom arbeidere og kapitalister som blir til gjennom ansettelsesforhold. Men klasseskjemaer måler ikke relasjoner mellom grupper eller individer. De fanger heller ikke opp relasjonen mellom eieren og arbeiderne i en bedrift. Klasseskjemaer er aggregerte yrkesgrupper og gir ingen indikasjon på hvem som er ansatt hvor.

Klasseskjemaer kan være en ålreit hammer, men ikke alle forskningsspørsmål om sosial ulikhet er spikere

Mitt poeng er ikke at all bruk av klasseskjemaer bør skrotes eller at all klasseforskning er unyttig. Klasseskjemaer kan være veldig nyttige til hvis de gir en god beskrivelse av hvordan ulikhet er strukturert eller hvis man er interessert i forskjeller mellom aggregerte yrkesgrupper. Men hvis man vil studere for eksempel makt, kontroll over eiendom eller relasjoner mellom eiere og ansatte vil det ofte være bedre å forsøke å gjøre nettopp dét, heller enn å anta at disse tingene kan fanges opp og beskrives av aggregerte yrkesgrupper.

Poenget mitt er at man bør ha en pragmatisk tilnærming til hvordan ulikhet måles og hvilke inndelinger man bruker. Og man bør være klar over at klasseskjemaer har ganske store begrensninger, bygger på en masse antakelser, og måler ting på en ganske grov og upresis måte. Med andre ord; klasseskjemaer er ikke alltid det beste verktøyet. Klasseskjemaer kan være en ålreit hammer, men ikke alle forskningsspørsmål om sosial ulikhet er spikere.

Mikroklasser

T&F skriver at teorier om mikroklasser (små yrkesgrupper) ikke kan forklare «hvorfor noen yrkesgrupper har bedre sjanser for å lykkes med sine ulike lukningsstrategier.»

Hvis det er én viktig lærdom vi kan hente ut fra mikroklasseteori og -forskning så langt er det at intergenerasjonell stabilitet i posisjoner, og mekanismene som driver dem, som for eksempel lunkingsstrategier, i stor grad foregår på yrkesnivå og ikke på klassenivå. Et eksempel; Utdannings- og sertifiseringskrav til leger eller elektrikere er ikke allmenne for profesjonseliten eller håndverkerklassen. De er spesifikke for leger og elektrikere. De er yrkesspesifikke. Og hvis man vil studere lukningsmekanismer til yrker, bør man studere yrkene.

I et arbeidsliv med høy grad av spesialisering gir det ofte god mening å studere yrker fremfor klasser, fordi mange av de viktige prosessene skjer på yrkesnivå, ikke på klassenivå

Ansettelser er også i stor grad utdannings- og yrkesspesifikke; et IT-firma ansetter ikke hvilke som helst generalister fra «serviceklassen» til å utføre «serviceklassejobber». Det ansetter programmerere til å programmere, regnskapsførere til å føre regnskap og markedsførere til å markedsføre (Weeden og Grusky 2005). Det finnes selvfølgelig mange unntak, men i et arbeidsliv med høy grad av spesialisering gir det ofte god mening å studere yrker fremfor klasser, fordi mange av de viktige prosessene skjer på yrkesnivå, ikke på klassenivå.

T&F spør også retorisk om klassestrukturen egentlig bare er en haug med yrker. Her blander de klasseskjemaene (på papiret) med klassestrukturen (i samfunnet). Klasseskjemaer er aggregerte yrkesgrupper. Hvordan klassestrukturen ser ut, hvis den har en bestemt form, er et empirisk spørsmål. En av hovedmotivasjonene bak dannelsen av mikroklassetradisjonen var nettopp at klassiske klasseteoretikere ikke hadde undersøkt særlig godt hvordan klassestrukturen ser ut. De hadde bare antatt at teoriene om store klasser stemte (se for eksempel Grusky & Weeden 2006).

Mikroklasser kan være en ålreit skrutrekker, men ikke alle forskningsspørsmål om sosial ulikhet er skruer

Ideen om mikroklasser har, som de fleste andre teorier, noen gode poenger og mange utfordringer. Jeg er ikke gift med ideen om mikroklasser. Men for å besvare enkelte spørsmål som «hvor mye av intergenerasjonell stabilitet i posisjoner er knyttet til klasser og hvor mye er knyttet til yrker?» kan mikroklasser eller yrkesgrupper være et nyttig verktøy. Mikroklasser kan være en ålreit skrutrekker, men ikke alle forskningsspørsmål om sosial ulikhet er skruer.

Vitenskapsteori og antakelser

T&F peker på at denne debatten til syvende og sist bunner i ulikt vitenskapsteoretisk ståsted. Det er jeg enig i. Jeg er også enig i at vi bør «arbeide med teoriene, begrepene og tankemodellene vi anvender» og at de «er med på å prege hvilke spørsmål vi stiller, hvilke begrepsmessige verktøy og inndelinger av verden vi bruker og de påvirker også hvordan vi tolker funn og resultater».

At man bør være eksplisitt om begreper og antakelser er også helt ukontroversielt. Problemet er bare at klasseskjemaer hjelper oss veldig lite i så måte. I klasseskjemaer blandes ulikhetsdimensjoner som makt, kapital, yrker, utdanning, arbeidsmarkedstilknytning, kultur og mye mer sammen til noen få, store grupper klassifisert etter yrkestittel. Og tolkningen av forskjeller mellom gruppene bygger på heroiske antakelser om hvordan verden er skrudd sammen og hvordan sosial ulikhet er strukturert; antakelser som er svært usikre og som bygger på en rekke teoretiske forutsetninger som det er stor uenighet om.

Nytten av det hyppig brukte, ny-Weberianske EGP-skjemaet, sammenlignet med andre inndelinger, bygger for eksempel på den teoretiske forutsetningen om at ulikhet er strukturert rundt kompetansespesifisitet og overvåkingsmuligheter. Og på forutsetningen om at disse dimensjonene fanges opp av et klasseskjema basert på aggregerte yrkesgrupper.

I klasseskjemaer blandes ulikhetsdimensjoner som makt, kapital, yrker, utdanning, arbeidsmarkedstilknytning, kultur og mye mer sammen til noen få, store grupper klassifisert etter yrkestittel

Nytten av en bourdieusiansk klasseskjema, sammenlignet med andre inndelinger, bygger på den teoretiske forutsetningen om at ulikhet er strukturert rundt sammensetning og volum av økonomisk og kulturell kapital. Og på forutsetningen om at disse kapitalformene fanges opp av et klasseskjema basert på aggregerte yrkesgrupper. Dette er heroiske antakelser; de er svært usikre og omdiskuterte.

Forskning på gruppeforskjeller mellom klassene blir mindre interessant hvis disse antakelsene ikke stemmer. Hvis ulikhetene i samfunnet i hovedsak er strukturert langs andre dimensjoner enn klasseteoriene postulerer kunne man med fordel brukt andre inndelinger. Som nevnt over er dette et viktig poeng i kritikken fra mikroklasseforskningen; klasseteorietikere har historisk sett bare antatt at ulikheten er strukturert i store klasser.

På den annen side bygger nytten av å studere ulikhet med mål som inntekt, formue, utdanning osv. på antakelsen om at man kan kjøpe ting for penger og at utdanning gir adgang til ulike yrker og andre fordeler. Dette er ikke heroiske antakelser. De er ganske rimelige.

Teoriene våre

T&F har helt rett i at klasseanalyse er sosiologiske perspektiv på, eller teorier om, hvordan makt og ulikhet er strukturert i moderne samfunn. Og de understreker viktigheten av å undersøke begreper og antakelser for å se hvor logisk konsistente de er, utlede implikasjonene av dem og kritisere dem. Det er jeg også enig i. Men jeg vil legge til en ting som T&F glemte å nevne: Vi må også undersøke empirisk om teoriene våre holder vann. Hvis teoriene vi baserer arbeidet vårt på og tolker resultater utfra ikke holder vann, risikerer vi både å tolke resultatene våre feil og å gi politiske anbefalinger som ikke hjelper på problemet.

Vet vi at ulikhet er strukturert slik klasseskjemaene tilsier? Eller bare antar vi at det er sånn og håper at terrenget stemmer med kartet? Vet vi at folk gjør rasjonelle valg når de velger utdanningsløp, og at de faktisk tar sikte på å unngå nedadgående sosial mobilitet, eller å klatre oppover i samfunnshierarkiet slik Goldthorpes teorier tilsier? Eller er utdannings- og karrierevalg basert på magefølelse og interesser? Eller «habitus»? Eller på talent og evner, miserkjent som kapital?

Hvis teoriene vi baserer arbeidet vårt på og tolker resultater utfra ikke holder vann, risikerer vi både å tolke resultatene våre feil og å gi politiske anbefalinger som ikke hjelper på problemet

Vet vi at de egenskapene som Bourdieu omtaler som en del av «habitus» utelukkende er sosialt overførbare? Eller er «habitus» til en viss grad arvelig? Og påvirker kulturell kapital faktisk folks tilgang til eliteposisjoner, eller er dette en spuriøs sammenheng? De praktiske og politiske implikasjonene av funn i klasse- og ulikhetsforskning avhenger sterkt av svarene på slike spørsmål.

Et eksempel er sosial mobilitet. Det er stor forskjell på hvilke tiltak som er effektive i møte med begrenset sosial mobilitet hvis begrensningene skyldes strukturelle hindringer og lunkning enn hvis de skyldes ulikheter i preferanser. Og det er forskjell hvis disse mekanismene først og fremst virker på klasse- eller yrkesnivå. For å komme videre må vi undersøke hvordan ulikhet faktisk er strukturert, hvilke mekanismer som fører til at posisjoner går i arv og hvilke politiske virkemidler som påvirker fordeling og livssjanser. Teorier gir ikke svar på slike spørsmål. Teorier gir forslag til svar.

Det skjer mye spennende forskning på slike grunnlagsspørsmål i ulike grener av klasse- og ulikhetsforskning. [2] Dette arbeidet er viktig fordi det kan si oss noe om gyldigheten av de teoretiske forutsetningene som ulike teorier om klasse og ulikhet bygger på, det kan si oss noe om svarene teorier foreslår stemmer, og det kan bidra til videreutviklingen av teori på dette området. Men å undersøke om forutsetningene for klasse- og ulikhetsteorier holder vann krever en kritisk og pragmatisk tilnærming til teori og metode. Da er det kanskje ikke så dumt å være empirist.

Et tilleggspoeng om Birkelund og bøtta

Man kan se for seg klasseforståelser som et slags kontinuum. I den ene enden er en holistisk forståelse; klasse er makt og relasjoner. Her er utdanning, eierskap, inntekt, yrke osv. konstituerende for klasse. Dette ser ut til å være T&Fs foretrukne klassebegrep. Et klassebegrep som rommer veldig mye. I debatten på litteraturhuset sammenlignet Gudmund Hernes denne forståelsen av klassebegrepet med en bøtte.

Så kan man ta ting ut av «bøtta» og studere dem separat. Man kan ta utdanning, inntekt, eierskap osv. ut av «bøtta» til man står igjen med et ganske tynt og minimalistisk klassebegrep; klasse er yrkesgrupper. Dette ser ut til å være Gunn Birkelunds foretrukne klassebegrep. Det er også sånn klasse i hovedsak operasjonaliseres i klasseskjemaer.

Men her er jeg uenig med Birkelund. Yrke er yrke. Man kan ta yrke ut av bøtta også. I så fall er bøtta tom.

Noter

[1] Jeg kjenner ikke til noen gode mål på makt.

[2] Tre eksempler: Det ut til at å signalisere klassebakgrunn eller kjennskap til- og interesse for «finkultur» har en viss betydning for muligheten for å få enkelte jobber, i for eksempel advokatyrker (Thomas 2018; Jackson 2009; Rivera & Tilcsik 2016). Men det ser ut til at den direkte kausale effekten av foreldres utdanningsnivå på barns utdanningsnivå er ganske liten, særlig i Skandinavia (Björklund og Salvanes 2011; Holmlund, Lindahl og Plug 2011). Mikroklasseforskningen har også, som nevnt, vist at mye intergenerasjonell stabilitet er yrkes- snarere enn klassesepsifikk (Weeden og Grusky 2005; Jonsson m. fl. 2009).

Referanser

Björklund, A., & Salvanes, K. G. (2011). Education and family background: Mechanisms and policies. Handbook of the Economics of Education (Vol. 3), 201-247. St. Louis: Elsevier

Grusky, D. B., & Weeden, K. A. (2006). Does the sociological approach to studying social mobility have a future?. Mobility and Inequality: Frontiers of Research from Sociology and Economics, 85-108.

Holmlund, H, Lindahl, M. & Plug, E. (2011). The Causal Effect of Parents’ Schooling on Children’s Schooling: A Comparison of Estimation Methods. Journal of Economic Literature, 49(3), 615-51

Jackson, M. (2009). Disadvantaged through discrimination? The role of employers in social stratification 1. The British Journal of Sociology, 60(4), 669-692.

Jonsson, J. O., Grusky, D. B., Di Carlo, M., Pollak, R. & Brinton, M. C. (2009). Microclass mobility: Social reproduction in four countries. American Journal of Sociology, 114(4), 977-1036

Rivera, L. A., & Tilcsik, A. (2016). Class advantage, commitment penalty: The gendered effect of social class signals in an elite labor market. American Sociological Review, 81(6), 1097-1131.

Searle, J. R. (1995). The construction of social reality. New York: Simon and Schuster.

Thomas, K. (2018). The Labor Market Value of Taste: An Experimental Study of Class Bias in US Employment. Sociological Science, 5, 562-595.

Weeden, K. A., & Grusky, D. B. (2005). The case for a new class map. American Journal of Sociology, 111(1), 141-212.