Hilsen fra en Vinterseminar-groupie

Det er de som kritiserer sosiologien og Vinterseminaret for å være selvelskende og misjonerende. Men det er ikke noe galt med sosiologer, sosiologien, eller Vinterseminaret. Det er alle dere andre det er noe galt med.

Det eneste jeg vil i slutten av hver januarmåned, er å dra til fjells med norske sosiologer.

 

Jeg elsker selve reisen opp (og ned). Jeg elsker alt det faglige – både innsiktene jeg ikke fikk med meg og de jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Jeg elsker rekekabareten. Jeg elsker sosiologer. Det er med flau smak i munnen (not true, jeg gliser) jeg likevel lot meg overtale til å fortelle deg hva Vinterseminaret betyr for norsk sosiologi (meg).

 

Hvert eneste år uten unntak skjer det. I lunsjpausen på ISF sitter våre statsviter- og økonomkollegaer tause med store øyne og lytter til oss. Det er mandagen etter vinterseminaret. I omlag 30 minutter er det en monolog, der ISF- sosiologene snakker med Caps Lock i munnen på hverandre, ville i blikket. Vi er så stolte og høye på oss selv at ingen slipper unna. Og det setter spor. Alle på vår tverrfaglige arbeidsplass, inkludert administrasjonen, vet hva keeynoten snakket om på årets Vinterseminar, de vet hva de ulike leirene i klasseforskningsmiljøet egentlig krangler om, de vet hva vi sosiologer spiste på festmiddagen, og hvilke av gruppesesjonene som virkelig var verdt å få med seg. En ikke-sosiolog fra ISF med lang fartstid, vet til og med at Loic Wacquant nesten omkom på en skitur på Vinterseminaret for mange, mange år siden.

 

En sen kveld etter noen glass åpnet en nyansatt kollega seg (medieviter). Kritikeren skjønte ikke hva det var med oss sosiologer, og fikk piggene ut av alt selvskrytet i sosiologien. Det er noe galt med et fagmiljø som elsker seg selv så høyt. En gladsosiolog svarte etter like mange glass, at det verken er noe galt med sosiologer, sosiologien, eller Vinterseminaret. Det er alle dere andre det er noe galt med.

Det er blant utstoppa dyr, vegg til vegg tepper og sosiologer i alle aldre, at jeg kommer på hvorfor jeg ble sosiolog.

Hva er det som feiler alle de Andre? Hvorfor har vi denne trangen til å misjonere for den uinnvidde andre hvert år etter Vinterseminaret? Som gladsosiolog vil jeg påstå at problemet er at de andre mangler en arena som Vinterseminaret. Noen fag har riktignok sine årlige konferanser de også, som statsviterkonferansen. Men de ligner for mye på det som skjer på de seriøse internasjonale fagkonferansene. Vinterseminaret er også seriøst. Vi leverer papere, kommenterer på papere, og har både nasjonale og internasjonale stjerner som presenterer sine arbeider. Men i tillegg til alt dette seriøse, som for mange handler om å produsere leveranser (internasjonale artikler i nivå 2 tidsskrift), gjør vi sosiologer også en rekke tilsynelatende unyttige ting på vinterseminaret. Jeg tenker ikke først og fremst på lange skiturer eller lykkerusen i sklia på høyfjellshotellets badeanlegg. Nei, jeg tenker på at vi tillater oss å stoppe opp og ta oss tid til å vende blikket innover. Vi diskuterer hvem vi er som sosiologer og hva sosiologisk kunnskapsproduksjon er, i møte med krav om tverrfaglighet, innføring av tellekantsystemer, og politikeres higen etter eksperter. Vi lanserer årets første utgave av vårt eget tidsskrift, Norsk sosiologisk tidsskrift, og deler ut papirversjoner(!) til alle i en digital tidsalder, der de fleste av oss leser mindre og mindre av det våre medsosiologer produserer på norsk. Ferske mastere av sorten utadvendt toppstudent, får brette ut om masteroppgavene sine, mens vi voksne drikker øl og lar oss forbause over all selvsikkerhet og klokskap i de yngre rekker. Og vi krangler. Kampen om definisjonene, og da ofte på feltene kjønn, etnisitet og klasse, river oss tidvis i filler.

 

All denne tilsynelatende unyttige aktiviteten er det som gjør Vinterseminaret viktig for norsk sosiologi (meg). Vinterseminaret er et sted der du både kan kvittere ut en paperpresentasjon og delta i det samme produksjonsreset som er i ferd med å ødelegge vår bransje. OG et sted der det er rom til å tenke på faget i seg selv: Hvilke verktøy, perspektiver og innsikter faget vårt gir, hvilke spørsmål vi ikke stiller, hva og hvem som utgjør doxa nå – og hvem som tør å utfordre den. Det er blant utstoppa dyr, vegg til vegg tepper og sosiologer i alle aldre, at jeg kommer på hvorfor jeg ble sosiolog.