Har teori mer verdi enn empiri?

I dette debattinnlegget svarer Henriette Lauvhaug Nybakke og Stine Agnete Ingebrigtsen på Ørjan Arnevig Samuelsen sin kronikk «Den teoriløse sosiologien». De argumenterer for sosiologiens særlige behov for empirisk forskning.


Debatt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Samuelsen er langt fra den første i sosiologiens historie som har uttrykket en bekymring over sosiologifaget, og hvilken retning faget skal ta. Slike diskusjoner er viktige, for det kan bidra til faglig utvikling. Derfor kan ikke provoserende utsagn stå uimotsagt. Vi ble provoserte da vi leste Samuelsens kronikk. Spesielt reagerer vi på den nådeløse kritikken av den problem-orienterte empirismen og bindestreksosiologien, og måten teori og empiri settes opp mot hverandre som om det er en konkurranse.

C. Wright Mills (1959) sin bekymring over sosiologifaget var at det var splittet i abstrakt empirisme på ene siden og grand theories på andre siden. Hvis en slavisk følger den ene uten å inkludere den andre går en glipp av noe. Samuelsen mener at hovedutfordringen med norsk sosiologi i dag er at alt for lite forskning er relevant for sosiologi som fag.

Henriette Lauvhaug Nybakke (t.v), stipendiat i samfunnsvitenskap (sosiologi) ved Nasjonalt senter for e-helseforskning og Stine Agnete Ingebrigtsen, stipendiat i samfunnsvitenskap (pedagogikk) ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

 

Vi trenger empiri for å ha noe å basere teorien på. I tillegg trenger vi teori til å forsøke å forklare empirien

Til dette vil vi si: sosiologi består ikke kun av teoriutvikling. Det består heller ikke av kun empiriske undersøkelser. Samfunnet består av individer, strukturer, handling, opplevelser, erfaringer, ulikhet og så mye mer. Dette er komplekse greier, og kan ikke beskrives av verken teori eller empirisk forskning alene. Vi trenger empiri for å ha noe å basere teorien på. I tillegg trenger vi teori til å forsøke å forklare empirien. Det blir ikke et helt egg uten både eggehvite og eggeplomme, selv om du liker eggehviten best.

 

Rom for kritiske spørsmål

Samuelsen skriver at en empirisk rettet sosiologi reduserer aksjonsradiusen for å stille kritiske og interessante spørsmål. Hva som er et interessant spørsmål innenfor det sosiologiske fagfelt, er vel til en viss grad subjektivt? Hvem er det som skal definere hva som er interessant for et helt fagfelt? Hvem skal ha den makten? Vi håper definisjonsmakten ikke tilfaller Samuelsen, for det blir lite interessant for oss. Alle sosiologer kommer aldri til å bli enige i absolutt alt. Vi mener også at det i aller høyeste grad er rom for kritiske spørsmål i den empirinære forskningen, men om vi forstår Samuelsen korrekt, mener han at det er begrenset. Her forstår vi kanskje ikke helt hva Samuelsen mener. Derfor spør vi Samuelsen: På hvilken måte begrenser empirinær sosiologi kritiske spørsmål?

Denne besettelsen av å utvikle teori uavhengig av empiri, resulterer gjerne i helt meningsløse konsepter uten noen nytteverdi

Ifølge Samuelsen har teori nytte i seg selv, uavhengig av hvor lite den stemmer overens med virkeligheten. Denne besettelsen av å utvikle teori uavhengig av empiri, resulterer gjerne i helt meningsløse konsepter uten noen nytteverdi. Slike abstrakte teorier gjør ikke at vi forstår samfunnet noe bedre, men skaper forvirring (Van Maanen, 1995). Et av argumentene til Samuelsen er at empiri-uavhengig teori uansett vil gi en “de facto” forståelse av samfunnet. Men hvis teorien ikke er forankret i empiri, skal vi da prøve å forstå hele samfunnet basert på tankespillet til én person? For hvem sin forståelse representerer denne teoretikeren annen enn sin egen? Noen ganger blir geniale tanker forvekslet med galskap, men noen ganger er galskap faktisk bare galskap.

 

Hva er sosiologi uten empiri?

Videre skriver Samuelsen at det sjelden kommer ny viten ut av empirisk forskning, og at han ofte tar seg selv i å tenke «dette visste jeg fra før». Det er jo veldig bra at Samuelsen er såpass kunnskapsrik og har en slik enorm forståelse av samfunnet. Men denne holdningen er i beste fall nonsjalant. Noen ganger trenger en empiri om så bare til å bekrefte at antagelsen en hadde var rett, og det har også en verdi. Hvis en ikke arbeider for nye empiriske svar finner vi egentlig aldri ut av noe som helst. Og hva står igjen av sosiologien som fag da?

Det er fullt mulig å drive dagsaktuell forskning samtidig som man bidrar til utviklingen av sosiologi som vitenskapelig disiplin

Samuelsen hevder at disiplin-relevante forskningsspørsmål står i et motsetningsforhold til forskningsspørsmål av samfunnsmessig nytte som kan løse konkrete sosiale problemer. Dette er vi uenige i. Sosiologi er læren om samfunnet. Hva er vel sosiologiens oppgave om det ikke er å bidra til innsikt i samfunnsrelevante problemstillinger? Og hvem skal ta på seg denne oppgaven om det ikke er sosiologen, som jo nettopp er ekspert på slike problemstillinger?

 

Ugunstig splittelse mellom teoretikere og empirikere

Det er fullt mulig å drive dagsaktuell forskning samtidig som man bidrar til utviklingen av sosiologi som vitenskapelig disiplin. Det er heller ikke slik at bindestrekssosiologier fører til «en mangel på total forståelse av hva det sosiale faktisk innebærer», slik Samuelsen hevder. Tvert imot. Gjennom faktisk å undersøke det sosiale på ulike nivåer får man verdifull innsikt, og kan videre danne en helhetlig forståelse. Slik innsikt får en ikke av å sitte alene på et kontor i et teoretisk vakuum totalt skjermet fra samfunnet.

Vi vil likevel si oss enige i at teori kan ha en verdi i seg selv, selv om vi er ikke enige i alle aspekter ved Samuelsens begrunnelse. Det har et læringsutbytte og gir et utgangspunkt for videre teoriutvikling. Vi ønsker flere ressurser og tid til teoriutvikling, og blir gjerne med på å kritisere systemet og tellekantene som finnes der. Men istedenfor at sosiologien skal ha en intern konkurranse med splittelse mellom teoretikere og empirikere, så mener vi heller at vi kan dra nytte av hverandres forståelser og arbeid. Samuelsen kommenterer avslutningsvis at han ikke mener at vi skal slutte med empirisk forskning. Dette budskapet drukner imidlertid dessverre i mengden kritiske innvendinger.

Med vennlig hilsen,

To enkle, grå, forutsigbare og kjedelige samfunnsforskere.

 

PS: Vi ønsker gjerne at Samuelsen sender oss en begrunnelse av hvorfor forskningen i norsk sosiologi ikke er viktig for sosiologifaget. Den vil vi gjerne lese.

 

Referanser

Mills, C.W. (1959). The Sociological Imagination. Oxford: Oxford University Press.

Van Maanen, J. (1995). Crossroads Style as Theory. Organization Science , 6 (1), 132-144. https://doi.org/10.1287/orsc.6.1.133