Forskere i utvalg

Produktivitetskommisjonen har levert sin andre NOU Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi, og er med på å forme hva vi tenker på som produktivt. Silje Tellmann ser her nærmere på hva forskere i utvalg gjør.

En av de mange lærdommene Max Weber etterlot seg var forestillingen om den verdifrie forskningen. En forutsetning for at vitenskapen skal bringe gyldig kunnskap om verden, ifølge Weber, er at forskeren ikke bringer med seg politiske, religiøse eller ande personlige hensyn inn i sin forskergjerning. Riktignok vil det ofte være forskerens verdier og preferanser som styrer valg av forskningsproblem. Men etter at dette valget er truffet, skal forskeren kun styres av forskningen etos og de svarene dataene gir. En konsekvens av dette er at forskeren – som forsker – kun kan uttale seg om hvordan verden er, men ikke om hvordan verden bør være.

Samfunnsøkonomer vil kjenne igjen dette skillet fra Ragnar Frisch’ postulat om skillet mellom sak og vurdering. En økonom kan opplyse oss om forhold som gjelder sak gjennom sine faglige kunnskaper – slik som årsaker til den svekkede produktiviteten i Norge senere år. Men fagkunnskapen kan ikke brukes til å gi vurderinger av hvilke tiltak som bør iverksettes for å øke produktiviteten, ifølge Frisch’ postulat.

Tellmann_lo

Om forfatteren

Silje M. Tellmann er forsker 2 ved NIFU, og har nylig avlevert doktorgrad ved Senter for profesjonsstudier, HiOA.

Likevel er det nettopp dette flere forskere er bedt om å vurdere som medlemmer av Produktivitetskommisjonen. Produktivitetskommisjonen ble oppnevnt av Finansdepartementet for å gi råd om tiltak for å øke produktiviteten i Norge. Fire av ti medlemmer i kommisjonen var forskere, med økonomfaglig bakgrunn, og de leverte sin andre og siste NOU til Finansministeren for kort tid siden.

Offentlige utvalg, som Produktivitetskommisjonen, er uavhengige, kollegiale organer, som oppnevnes av Regjeringen med et bestemt mandat, og de oppløses så snart sluttproduktet, en NOU, er overlevert oppdragsgiveren. Medlemmene er personlig oppnevnt, men ikke sjeldent representerer utvalgsmedlemmer organiserte interesser, slik som NHO og LO. Eller de er ansatte i departementene som taler ministerens sak i utvalget. Av den grunn har utvalg tidligere blitt studert som en arena for samvirke mellom staten og særinteressene, og som grunnfagsstudent i statsvitenskap lærte jeg om utvalg som en del av den korporative kanalen. Ved å delta i utvalg kunne organiserte interesser påvirke politikken, samtidig som politikerne kunne «binde» interessene og øke sannsynligheten for at anbefalingene ble realisert.

Organiserte interesser deltar fremdeles i offentlige utvalg, men i mindre utstrekning enn tidligere, og forskere har derfor diskutert om man kan snakke om en «dekorporativisering» av det norske forvaltningssystemet. Samtidig ser det ut til at utvalg i større grad enn tidligere virker som en sentral arena for ekspertinvolvering i norsk politikkutforming (se også Cathrine Holst i sosiologen.no’s stafettpinne om samtidsdiagnoser). Produktivitetskommisjonen er et eksempel på dette, og den føyer seg inn i rekken av stadig flere forskertunge utvalg som leverer NOUer spekket med faglige referanser og analyser.

Når de skal gi råd til politikere sammen med medlemmer som representerer andre deler av samfunnslivet trer de ut av den faglige sfæren og inn i gråsonene mellom vitenskap og politikk.

Det er gode grunner til at politikerne vender seg til forskere for å få råd. Forskere er eksperter med betydelige analytiske ferdigheter og kunnskap om et område. Det er derfor forventet at de kan bidra til problemløsning og bedre beslutninger. Forskeres uavhengige status bidrar dessuten til at vurderingene deres fremstår som mer nøytrale og «objektive». Dette styrker legitimiteten til anbefalingene fra forskertunge utvalg og blir stadig viktigere i en tid med krav om en kunnskapsbasert politikkutforming.

Men forskere som deltar i offentlige utvalg bidrar ikke bare med forskningsbasert informasjon når de deltar i offentlige utvalg. Når de skal gi råd til politikere sammen med medlemmer som representerer andre deler av samfunnslivet trer de ut av den faglige sfæren og inn i gråsonene mellom vitenskap og politikk. Slik skal det også være. Vitenskapelig ansatte ved universiteter og andre forskningsinstitusjoner fyller ikke bare rollen som forsker eller underviser, som Ragnvald Kalleberg har understreket. De skal også fylle roller som er rettet mot offentligheten, som «public intellectuals» eller som eksperter. I ekspertrollen skal de bruke sin ekspertise for å gi råd til statlige institusjoner eller andre som ønsker faglige anbefalinger. Men rollen som forsker og rollen som ekspert er ikke komplementære roller uten friksjoner. Tvert imot kan ekspertrollen by på utfordringer for forskere som ønsker å demonstrere sin uavhengighet og nøytrale status som forsker.

Kanskje er det et signal om at [Rattsø] har lyktes [...] når politikere som Marit Arnstad beskyldte kommisjonen for å være virkelighetsfjern etter overleveringen av den første rapporten?

Forskeres deltakelse i offentlige utvalg illustrerer dette. Utvalg er ikke bare en arena for diskusjon mellom kloke hoder. Det er også et styringsredskap som bidrar til at ekspertisen kan politiseres, selv om deres anbefalinger er tuftet på faglige resonnementer. Dette kan avstedkomme særskilte utfordringer for forskere som ønsker å gi faglig funderte råd, samtidig som de ikke vil tas til inntekt for beslutninger som de ikke kan stå inne for som forskere. Utvalgets mandat, så vel som valget av hvem som er eksperter på et felt, er politiske beslutninger som legger føringer for anbefalingene som kommer ut av utvalgets arbeid. Det gjelder også beslutningen om å følge utvalgets anbefalinger eller ikke. Offentlige utvalg er rådgivende, og politikerne styrer selv hvordan de vil bruke rapportens argumenter og anbefalinger. Dette bidrar til at forskertunge utvalg kan komme i et dilemma mellom krav om relevans og faglighet: i hvilken grad skal utvalget tilpasse anbefalingene de politiske realitetene for å unngå at rapporten havner i en skuff?

Hvordan Produktivitetskommisjonens medlemmer håndterte dette dilemmaet vites ikke. Produktivitetskommisjonens leder, professor i samfunnsøkonomi Jørn Rattsø, understreket imidlertid selv ved overleveringen av rapporten at den bygget på et faglig grunnlag. Kanskje er det et signal om at han har lyktes med det når politikere som Marit Arnstad beskyldte kommisjonen for å være virkelighetsfjern etter overleveringen av den første rapporten? Det er da også tvilsomt om alle kommisjonens anbefalinger tas til følge. Men kommisjonen har utvilsomt lyktes med å reise debatter som bygger på distinkte faglige forståelser av hvordan produktiviteten i Norge bør forstås og hvordan produktivitetsutviklingen kan styrkes. På denne måten kan kommisjonens rapport bidra til å snevre inn fremtidige debatter og vedtak knyttet til produktivitet i Norge på en måte som gir dem diskursiv makt – selv om ikke anbefalingene munner ut i politiske vedtak.