Falske positive? Kritikk uten alternativer

Sosiologien har et stort uforløst potensial for å utvikle konstruktive analyser av samfunnet som helhet. Men problemene stikker imidlertid dypere enn Gunnar Aakvaag tror, skriver Roar Hagen.

Roar Hagen -foto Universitetsforlaget - sosiologen.no

Roar Hagen er professor ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Universitetet i Tromsø.

Jeg støtter Aakvaags program for en positiv sosiologi. Kritisk eller negativ sosiologi er ikke typisk norsk, men et globalt fenomen. Kjennetegnet er en samfunnsforskning som er kritisk, men uten realistiske alternativer til det samfunnet den kritiserer (Hagen, 2006). Den kritiske sosiologen tror hun har et alternativ, men det har hun ikke. Det hun har er en utopi, eller en fantasi om en annen og bedre måte å organisere samfunnet på. Denne urealistiske forestillingen om et alternativ blir så standarden som det bestående måles mot. Utopien farger den empiriske analysen negativt.

Ekte eller falske positive

Utopien gjøres imidlertid ikke til gjenstand for empirisk analyse. Tvert imot, man beskytter det imaginære alternativet mot erfaringen. Det er det jeg mener med kritikk uten alternativer. Man tror man har et alternativ, men det har man ikke. Derfor blir kritikken irrelevant for samfunnet. Man kan ikke gjøre noe med den. Programmet for en positiv sosiologi er derfor både mer omfattende og krevende å realisere enn det Aakvaag ser for seg. Mange er kallet – det har vi hørt her i dag (på fagkritisk dag, red. anm.), men har de alternativer eller baserer de seg på drømmer? Er det ekte eller falske positive?

Er organisasjoner og samfunn uten leder og uten makt realistiske alternativer?

Ledelse er et tema som får mye oppmerksomhet også ved universitetene. På et seminar om universitetsledelse hevdet kollega Willy Guneriussen at det er om å gjøre å ha så svake ledere som mulig. Willys innlegg kan tolkes humoristisk, men med en seriøs undertone. Hva ligger bak eller under dette standpunktet? Antakelig en oppfatning at ledelse ikke trengs. Vi greier oss best uten ledere. Alternativet til den bestående orden er et samfunn – et universitet – uten skille mellom ledere og ansatte, hvor enhver leder seg selv.

Det er en besnærende og populær tanke. Jeg skal aldri ha en sjef igjen, sier Hanne Rohde til Dagbladet. Rohde er tidligere leder i oslopolitiet, nå krimdronning. Som forfatter har hun en fri stilling og ingen over seg. Det er en mulighet for de færreste. De fleste må jobbe sammen med andre og har ledere. Willy erkjenner nok dette. Vi kan ikke unngå dem, men ledelse har makt og kan påføre oss onder. Løsningen er at ledelsen må ha så lite makt som mulig. Om denne holdningen ikke er typisk sosiologisk, så er det representativt for en type sosiologisk samfunnskritikk. Når det gjelder universitetsreformer er sosiologer stort sett mot. Men er organisasjoner og samfunn uten leder og uten makt realistiske alternativer? (Eller ønskverdig – tenk på Irak). Kanskje vi i stedet burde skille mellom god og dårlig ledelse.

Les også Willy Guneriussens bidrag til debatten: «Positiv og kritisk sosiologi»

Manglende diskusjon

Aakvaag hevder at gulladersosiologien penset norsk sosiologi inn på et spor hvor den ble den norske velferdsstatens dårlige samvittighet. Den sosiologiske forskeren griper tak i problemene til en utsatt eller undertrykt gruppe mennesker, og beskriver hvordan det norske samfunnet oppleves fra denne gruppens ståsted. Å lage slike beskrivelser er en viktig og fortjenestefull oppgave. I et neste steg tar den sosiologiske forskeren gjerne skrittet fra beskrivelse til kritikk, og krever at det norske samfunnet skal gjøre noe for å løse eller avhjelpe gruppens problemer. Da må man som forsker også ha et alternativ, altså et forslag til en annen måte å organisere samfunnet på. Og det har den kritiske sosiologien gjerne ikke.

Ulikhet og makt er typiske objekter for sosiologisk kritikk. Sammen med Ann Therese Lotherington har kollega Anne Britt Flemmen skrevet artikkelen Ekteskapsmigrasjon i det norske maktfeltet. Over 12 sider viser forfatterne hvilke vansker innvandringspolitikken skaper for russiske kvinner som gifter seg med norske menn. Dette er et viktig bidrag til beskrivelsen av det norske samfunnet. Så går Flemmen og Lotherington et skritt videre og stiller seg kritiske til det rådende regimet: «I stedet for å støtte opp om de russiske kvinnenes kamp for uavhengighet og selvstendighet, spesielt gjennom ønske om tilknytning til lønnsarbeid og godkjenning av utdanning, motarbeider ekteskapet som teknologi for regjering dette.»

Migrasjonspresset mot den velstående delen av Europa er i dag enormt. Det skaper en viss frykt. Er frykten begrunnet eller ubegrunnet?

Sagt på en mindre kryptisk måte: Norske myndigheter krever at russiske kvinner må gifte seg med en norsk mann for å få varig opphold i Norge. Dermed underordnes disse kvinnene sine nye menn. Dette stiller forfatterne seg kritiske til. Man har kritikk, men hva er alternativet? Det sier ikke artikkelen noe særlig om, men den kommer med en antydning. I følge forfatterne er kravene de russiske kvinnene underlegges moralsk rettferdiggjort gjennom innvandringspolitikkens rasjonalitet. Frykten for ukontrollert innvandring fra ikke-EØS land konstituerer de diskursive feltene makten begrepsliggjøres innenfor.

Ordet frykt er kanskje en nøkkel her. Migrasjonspresset mot den velstående delen av Europa er i dag enormt. Det skaper en viss frykt. Er frykten begrunnet eller ubegrunnet? Hvor mange immigranter kan Norge ta imot før samfunnet bryter sammen? Artikkelen går ikke inn i den diskusjonen, men tar i stedet de russiske kvinnenes perspektiv og vil støtte deres kamp. Hvis forskerne skulle bidra konstruktivt til en bedre innvandringspolitikk måtte de veie russiske immigranters interesser mot andre interesser og nasjonale hensyn.

Epistemologisk hindring

Hva er poenget med å trekke fram disse eksemplene fra mitt eget fagmiljø? Påstanden er ikke at disse eksemplene er representative for fagmiljøet i Tromsø, eller norsk sosiologi i kvantitativ forstand. Eksemplene er kanskje ikke en gang representative for disse forskerne. Jeg har ikke undersøkt alt Flemmen har skrevet. Og Willys meninger om ledelse er en muntlig ytring. Forskningsobjektet er slett ikke personer, men en bestemt måte å tenke kritisk om samfunnet på. Denne kritiske tilnærmingen finner vi hos svært mange sosiologer og samfunnsforskere – i større eller mindre grad.

Min metode for å studere fenomenet baserer seg på den franske vitenskapsfilosofen Gaston Bachelards begrep «epistemologisk hindring». Vitenskapelige begreper kan både fremme og hemme forskningen. Det som hindrer norsk sosiologi i å utvikle en konstruktiv kritikk av det norske samfunnet er de begrepene og teoriene vi tenker med som sosiologer.

For alle praktiske formål blir kritikken virkningsløs. Samfunnet kan ikke gjøre noe med den.

Lotherington og Flemmens analyse baserer seg på Foucaults begrepsapparat, og dette er et apparat for å lete etter tilfeller av makt og undertrykking, og utøve kritikk. Forestillingen om makt som en kraft som brer seg ut over samfunnet og «koloniserer livsverdenen», er også sentral i den såkalte medikaliseringstesen. Hypotesen går ut på at moderne medisin ekspanderer inn på stadig nye samfunnsområder og erstatter en naturlig tilnærming til sykdom og død.

Kollega Jorid Andersen arbeider innenfor dette perspektivet og gir en morsom illustrasjon av tankegangen i kronikken «Er Tiger Woods virkelig syk?» (Dagbladet 2010). Verdens da beste tennisspiller hadde bedratt sin svenske trofékone. En horebukk altså. Men så viser det seg at Woods får behandling for sexavhengighet. Det bekymrer Andersen. Medisinsk diagnose erstatter god moral. Jorid har en kritikk, men har hun et alternativ? Nå er Andersen ikke lege, så hun kan vanskelig svare på sitt eget spørsmål. Formodningen er vel at tigeren er frisk, og så forklarer Andersen diagnosen som nok et tilfelle av medikalisering, og som altså truer sunne og naturlige reaksjoner på umoral.

Virkningsløs kritikk

Ledelse, nye folkevandringer og en medisin som går ut over sine grenser er viktige samfunnsproblemer. Våre sosiologer har en kritikk av hvordan det norske samfunnet håndterer disse utfordringene. Men tilbyr de noe å sette i stedet for det de kritiserer? Et samfunn, eller universitet uten ledelse og en verden der alle kan dra dit de vil, er utopiske forestillinger. For alle praktiske formål blir kritikken virkningsløs. Samfunnet kan ikke gjøre noe med den.

Hvor kommer forestillingen om det ledelsesløse samfunnet fra? Et samfunn der friheten er – om ikke total så i alle fall – i de sosiale aktørenes egne hender? Kanskje den kommer fra de sosiologiske klassikerne og særlig fra Karl Marx. Marx utviklet som kjent en omfattende kritikk av det kapitalistiske klassesamfunnet, og han lanserte det klasseløse samfunnet som alternativ. Om denne utopien skrev Marx svært lite. For å gripe muligheter og begrensninger ved distinksjonen klasse/klasseløs skal vi se litt nærmere på det sosiologiske bidraget til Marianne Nordli Hansen, som har tatt på seg oppgaven å forsvare den kritiske sosiologien.

Nordli Hansen vil nok benekte at grunnlaget for hennes empiriske analyser er en utopi. Kanskje hun da er mer statistiker enn sosiolog?

Hvor kritisk du kan være avhenger av hva slags forestillinger du har om alternativet. Når samfunnsforskere sammenlikner Norge med andre land kommer Norge godt ut av det målt på kriterier for likhet og rettferdighet. Når kritikken sammenlikner det bestående med en utopi kommer Norge straks dårligere ut. I følge Nordli Hansen er Norge et samfunn med store sosiale forskjeller. I hennes artikkel i boka Klassebilder framstilles dagens Norge som et helvete for arbeiderklassen. I en slik religiøs metafor er vel Norge da også et paradis for overklassen? Hvordan kommer Nordli Hansen fram til en slik vurdering? Hva er alternativet som gjør det mulig å beskrive det norske samfunnet med slike dystre bilder?

Nordli Hansen vil nok benekte at grunnlaget for hennes empiriske analyser er en utopi. Hun er en kvantitativ forsker og vil hevde at analysene baserer seg på statistikk. Kanskje hun da er mer statistiker enn sosiolog? Statistisk likhet er null forskjell. Det er målestokken statiske analyser bygger på. Man måler avstanden fra null. Når er nullhypotesen ingen sosial utopi, men gjør Nordli Hansen nullpunktet til det stedet hun observerer samfunnet fra?

I stedet for en faglig drøfting av målestokken presenteres leseren for en fiksjon.

Nordli Hansen legger fram statistikk som viser at det er store og til dels økende sosiale forskjeller i det norske samfunnet. Men hva betyr tallene? Er null forskjell et godt samfunn? Altså et samfunn hvor alle har like sjanser til å innta hvilken som helst posisjon. Et slags lottosamfunn hvor sosial bakgrunn ikke betyr noe som helst. I stedet for å forvente null forskjell trenger vi en drøfting av hva som er rimelige og fornuftige forventninger til sosial likhet og sosial utjevning. Selv om forskjellene har blitt større kan jo alle ha fått det bedre. Slike drøftinger mangler i Nordli Hansens artikkel i boka Klassebilder.

I stedet for en faglig drøfting av målestokken presenteres leseren for en fiksjon. For å gi mening til tallene griper Nordli Hansen til en tekst av den norske sosiologien og romanforfatteren Lars Ove Seljestad. I en sentral passasje i romanen Blind sier faren til hovedpersonen i boka følgende til sin sønn: «Klassereisen er ein helvetestur som kan gi både den eine og den andre mareritt om nettene. Det er ei utdanningsreise som er skreddarsydd for borgerskapets barn. Dei som har en solid arv i vente. Dei som har kontaktar på samfunnets solside som dei kan setta i spel når dei er ferdige med den ubrukelige utdanninga si.»

Hele dette systemet av begreper som utgjør teorien om klassesamfunnet hviler på utopien om det klasseløse samfunnet. Uten alternativet blir den kritiske samfunnsanalysen meningsløs.

Dette utsagnet skal være en kvalitativ sammenfatning av Nordli Hansens statistiske analyser. Å ta høyere utdanning er for arbeiderungene en helvetes tur til helvete. Er dette en metafor som sammenfatter norske industriarbeideres erfaringer med den sosialdemokratiske utdanningspolitikken i velferdsstatens ekspansjonsfase? En mulig feilkilde er i dette tilfellet ikke bare at det empiriske belegget kommer fra en romanfigur. Konstruktøren er også sosiologi. Begrepet klassereise har ikke vokst ut av kunstnerens erfaringer, men er noe Seljestad har lest seg til i den sosiologiske faglitteraturen. Hvor og hvordan dette skjedde gjør Seljestad rede for i kapittel 2 i boka Klassebilder. Det er ikke arbeiderklassen som snakker i romanen. Det er Bourdieu. Nordli Hansens argumentasjon er en tautologi – et sirkelargument. Sitatet gir ikke merverdi til den kvantitative empiriske analysen, men bekrefter en faglig fordom.

Fordommen er at det norske samfunnet er et klassesamfunn og at borgerskap og arbeiderklasse er fruktbare begreper for å analysere det norske samfunnet. Derfor blir sosial mobilitet til klassereiser og Nordli Hansen kan karakterisere faren til hovedpersonen i boka som «arbeiderklassefaren». En reduksjonistisk og nedvurderende stereotypi etter min oppfatning. Hele dette systemet av begreper som utgjør teorien om klassesamfunnet hviler på utopien om det klasseløse samfunnet. Uten alternativet blir den kritiske samfunnsanalysen meningsløs. Det som ligger under eller bak klasseanalysen er forestillingen om et samfunn hvor folket forvalter sine egne ressurser i fellesskap uten bruk av makt, og hvor ingen utnytter og bruker andre for å realisere sin egne interesser. Denne utopiske forestillingen om en annen og bedre måte å organisere samfunnet på er den kritiske bevissthetens fundament, og som altså farger den empiriske analysen av det norske samfunnet i mørke toner.

Men er ikke utopien om det klasseløse samfunnet egentlig en god modell for å ordne de samfunnsmessige relasjonene mellom mennesker? Finnes det noen bedre? Dette idealet er heller ikke spesifikt marxistisk eller kommunistisk, men felles tankegods for det moderne samfunnet. Det er da heller ikke noe feil ved modellen i og for seg. Spørsmålet er i stedet hvordan man skal forholder seg til erfaringene med den.

Lettere sagt enn gjort

Den marxistiske tradisjonen har stort sett nektet å forholde seg vitenskapelig til forsøkene på å realisere utopien. Når forsøkene mislykkes legges skylden på omstendighetene. Overklassens makten er for dominerende og arbeiderklassen for dumme. Bourdieu fortsetter denne lite konstruktive tradisjonen. Bourdieu har en omfattende kritikk av klassesamfunnet, men han forholder seg ikke empirisk til alternativet. Nærmest alternativet kommer vi i motildbøkene, men dette er politiske pamfletter og ikke egentlig vitenskapelige arbeider.

Foucault har drevet denne underslagsstrategien enda lenger. Utopien er mer utydelig samtidig som den er mer omfattende og gjennomtrenger samfunnsanalysen. Makten er nå overalt og den er produktiv. Særlig denne siste formuleringen skaper forvirring. Produktiv betyr ikke positiv. Ståstedet for den empiriske samfunnsanalysen er et imaginært punkt hvor det ikke finnes makt. Den sosiologen som bruker Foucaults begreper abonnerer også på utopien om maktfrie sosiale relasjoner.

Hva er det som står i veien for og hindrer utviklingen av en positiv sosiologi? Det er ikke i og for seg utopien. Derfor er det heller ikke et mål å bli kvitt den.

Hva og hvor er den epistemologiske hindringen? Hva er det som står i veien for og hindrer utviklingen av en positiv sosiologi? Det er ikke i og for seg utopien. Derfor er det heller ikke et mål å bli kvitt den. Det er heller ikke mulig. Selvforståelsen blant empirisk orienterte sosiologer går ofte ut på at de forholder seg til virkeligheten slik den er, og begrenser seg til å beskrive og forklare. Etter decennier med positivismekritikk burde man innse at empirisk sannhet er en vitenskapelig konstruksjon. Alle forklaringer hviler på en teoretisk modell av forskningsobjektet. Det den kritiske sosiologien må gjøre er derfor å løfte fram den alternative modellen for samfunnsorganisering og gjøre den til gjenstand for empirisk analyse.

Det er lettere sagt enn gjort. Den epistemologiske hindringen er ifølge Bachelard i oss. Selvsagt ikke i fysiologisk forstand, men i de begrepene vi tenker med. Derfor er begrensningene så vanskelige å få øye på. Men det er ikke umulig. Det finnes mye samfunnsvitenskap programmet for en positiv sosiologi kan bygge på. Johan Fredrik Rye trakk fram Hernes. Bjørn Hvinden presenterte Sens kapabilitetsperspektiv, og Gunnar Aakvaag knytter an til Habermas.

Vi må revidere begrepene

Den sentrale punktet i Aakvaags program er målet om å utvikle modeller og teorier og for helhetlig samfunnsanalyse. Bindestrekssosiologien er en serie del- og partsanalyser. Det sosiologien mangler er en modell for samfunnsorganisering som forklarer hvordan særinteressene kan overskride seg selv. Derfor griper Aakvaag i sin bok Frihet til Habermas’ modell av det demokratiske kretsløpet. Men egner teorien om kommunikativ handling seg som instrument for empirisk analyse? Eller er begrepet om kommunikativ rasjonalitet enda en implisitt manifestering av Marx sin utopi om folkets maktfrie selvforvaltning? Kommunikativ rasjonalitet betegner en idealtilstand. I realiteten finnes det bare strategiske handlinger. Kan da Aakvaag lykkes med å forklare hvordan felles interesser dannes i den norske modellen som tilfeller av kommunikativ handling?

Falske positive betegner ikke en gruppe mennesker, men en måte å tenke om samfunnet på.

Det som står i veien for en positiv sosiologi er det samme som gjør virksomheten vår mulig, nemlig de vitenskapelige begrepene og metodene vi bruker for å analysere samfunnet. Vi kan ikke kvitte oss med Habermas, Foucault eller Bourdieu. Empirisk analyse uten vitenskapelige begreper lar seg ikke gjøre. Derfor må vi revidere begrepene ved å tilstrebe en tettere kobling mellom empirisk analyse og begrepsutvikling. Noe i retning av det Flemmen tematiserte som «theorizing».

Jeg vil derfor legge til et punkt i programmet for en positiv sosiologi. Utfordringen er å lage nye begreper basert på empiriske studier av alternativer til det bestående. Med alternativ mener jeg ikke fiks ferdige oppskrifter for samfunnsorganisering, men teoretiske modeller av sosiale prosesser. Kravet, at kritikk må løfte fram og forholde seg empirisk til alternativet, behøver selvsagt ikke gjelde ethvert forskningsprosjekt. Det er et program for disiplinen. Falske positive betegner ikke en gruppe mennesker, men en måte å tenke om samfunnet på. Begrensningen er en egenskap ved sosiologien som sosialt system. Som velutdannede sosiologer deler vi en ambisjon om gjøre samfunnet bedre. For å være konstruktive må vi benytte et begrepsapparat som både stenger for og muliggjør denne ambisjonen. Vi finner begge deler i de fleste sosiologer.

Mer å hente hos Foucault?

Jeg skal avslutte med en liten visitering av Thomas Ugelvik som illustrerer dette poenget særlig godt. I sitt innlegg beskrev Ugelvik sin faglige utvikling fra kritisk til positiv eller konstruktiv sosiolog. Den kritiske Ugelvik har blant annet skrevet artikkelen «The Hidden Food», som viser hvordan innsatte i norske fengsler bruker mer eller mindre avansert kokkelering for å utøve motstand mot makten. Artikkelen anvender Foucaults begreper og demonstrerer det analytiske potensialet. Lokal motstand mot makten er mulig. Men er det mer å hente? Kan man bruke Foucaults maktbegrep konstruktivt til å tenke alternative former for fengselsorganisering?

Referanser

Hagen, R. (2006). Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene: refleksjonsteorier for det moderne samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Roar Hagen har tidligere også bidratt i Sosiologens samtidsdiagnose-stafett: «Kollektivt refleksjonsunderskudd»