Den tverrfaglige hansken

Den økende instrumentaliseringen av forskningen gjør at prosjekters relevans må argumenteres for på nye måter, slik som artikkelforfatterne gjør med prosjektet «Unpacking the Cultural Meaning of Disposable Gloves».

Forfattere: Atle Wehn Hegnes,  forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi, 
Virginie Amilien, forsker ved Forbruksforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus, og
Astrid Skjerven, professor ved Institutt for produktdesign, Høgskolen i Oslo og Akershus

Før nyttår ble det kjent at regjeringen arbeider med en Stortingsmelding om humanioras fremtid. I et intervju med Morgenbladet sa kunnskapsministeren at målet er å få svar på spørsmålet: Hvordan hever vi kvaliteten på forskningen, hvordan bruker vi humanistisk kunnskap til å løse samfunnsutfordringer? I meldingen vil samfunnsrelevans, internasjonalisering og tverrfaglighet vektlegges. Videre vil det stilles krav til konkrete og anvendbare resultater. Dette kan forstås på flere måter.

Én tendens i tida er en økende instrumentalisering av forskningen og et ønske om resultater som kan være enkle å implementere og måle virkningene av. Mangelen på målbarhet er imidlertid typisk for mye av forskningen innen humaniora og en del av samfunnsfagene. Dette gjør det problematisk å finne plass til slik forskning under de rådende politiske føringene.

 

Foto: Wikimedia Commons

«Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger»

I Norges forskningsråds pågående forskningsprogram «Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger» (SAMKUL) er det allerede et krav at søknadene skal innrettes mot de store samfunnsutfordringene. Programmet er særlig rettet mot humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning (HUMSAM), men det vektlegges også at: «Analyse og forståelse av de komplekse samfunnsutfordringene må samtidig møtes med tverr- og flerfaglig forskningssamarbeid over fakultetsgrensene – der dette er relevant og nødvendig for å danne ny kunnskap». I tverrfaglig samarbeid kan det samtidig bli tydeligere hva som er det enkelte fags bidrag for å forstå komplekse problemer og sammenhenger. La oss bruke en alminnelig forbruksvare som eksempel på en slik tilnærming: engangshansken.

 

I 2017 regner man med at forbruket av engangshansker vil være rundt 213 milliarder på verdensbasis. Hvorfor finner økningen i bruk av engangshansker sted?

Engangshansken er en tilsynelatende triviell og forgjengelig ting. Når man ser på utviklingen av bruken, blir imidlertid engangshansken interessant på mange måter. Den representerer et praktisk bruk- og kast-produkt, som blir stadig mer vanlig. I 2017 regner man med at forbruket av engangshansker vil være rundt 213 milliarder på verdensbasis. Hvorfor finner økningen i bruk av engangshansker sted? Hvilke miljømessige og kulturelle konsekvenser har det? Hvordan kan vi påvirke måten produktene brukes på? Dette er spørsmål vi stiller oss i prosjektet Unpacking the Cultural Meaning of Disposable Gloves, som har vært til vurdering i SAMKUL i disse dager.

Unpacking the Cultural Meaning of Disposable Gloves

Bruk av engangshansker ble først innført i helsesektoren, med veldefinerte og strenge regler for å beskytte mot infeksjon. I dag er engangshansker vanlige forbruksartikler som kan kjøpes i supermarkeder og benyttes i hjemmet, barnehager og butikker. Overbruk av engangshansker og rutiner knyttet til dette, bringer med seg andre hygienespørsmål – og nye miljøspørsmål. Bruk av engangshansker i helsesektoren og næringsmiddelindustrien kan legitimeres og forstås ut fra naturvitenskapelige tilnærminger, som mikrobiologi. Tatt ut av en helse- eller smittekontekst, får hanskene endrede sosiale og estetiske funksjoner, og oppfattes forskjellig i ulike kulturelle sfærer. Når hanskene spres til nye arenaer og benyttes på andre måter, blir det derfor nødvendig å supplere med innsikter fra humaniora og samfunnsvitenskap for å forstå bruken og konsekvensene av bruken.

 

Nåtidens bruk kan imidlertid ikke forstås uten å trekke inn de kulturelle og estetiske dimensjonene i dagens hygieniske kompleksitet i det såkalte risikosamfunnet.

Historien om bruken av engangshansker er, i det minste, dobbel. Det mest åpenbare er historien som dreier seg om vitenskapelig og hygienisk fremgang. Siden Hippokrates sin tid, har håndhygiene vært en samfunnsmessig utfordring. I 1808 introduserte Joseph Plenck bruk av hansker for å beskytte leger for smitte fra fødende kvinner med kjønnssykdom, men først i 1840-årene tenkte Semmelweiss på hendene som en kilde til infeksjon. Sett bort fra noen få studier av hygiene i hjemmet, fokuserer eksisterende forskning av engangshansker hovedsakelig på mikrobiologiske problemstillinger og i mindre grad på kulturelle forhold. Nåtidens bruk kan imidlertid ikke forstås uten å trekke inn de kulturelle og estetiske dimensjonene i dagens hygieniske kompleksitet i det såkalte risikosamfunnet. Engangshansker kan ses som en depersonalisert forbruksvare, men er også knyttet til kroppslige og symbolske praksiser. Vårt mål vil være å forstå engangshansker knyttet til moderne bruk og betydninger. For de påvirker hva vi gjør og hvordan vi gjør det, men også hvordan vi føler oss, hvordan andre ser oss og det sosiale samspillet mellom oss.

Vårt HUMSAM-prosjekt, med en kobling til mikrobiologi, vil gi kunnskap om hvordan kulturelle forhold påvirker våre begrunnelser, oppfatninger og vår estetiske tilnærming til verden. Slik kunnskap om bruk av engangshansker kan bidra til å endre forbruksvaner, til større miljøbevissthet, til helsemessige forbedringer, og bedre og mer mangfoldig design.

Redaksjonelle bemerkninger: Teksten er opprinnelig trykket i Klassekampen. Gjengitt med tillatelse av forfatterne.