Bøttebegrep

Poenget med klasseanalyse må være å identifisere begrep som kan gi innsikt om samfunnsforhold – altså om årsakssammenhenger og de drivkrefter som endrer dem, skriver Gudmund Hernes.

Den 19. april 2018 arrangerte Østlandsavdelingen av Norsk sosiologforening et møte i Litteraturhuset over temaet «Klasseanalyse – brennaktuell eller uvitenskapelig og utdatert?», og mer generelt hva er fruktbare grep for å forstå ulikheter i samfunnet. En foranledning var 30-årsmarkeringen av boken Klassesamfunnet på hell.[1]

Debatten, som har fortsatt siden, dreide seg både om hva som er en fornuftig strategi for klasseanalyse, og hva klassebegrepet bør romme – metaforisk: om man bør satse på en fet eller tynn definisjon. I den fete inngår mange forhold, som utdanning, inntekt, osv.

I den tynne kuttes mye av dette ut, og man er mer opptatt av sammenhengen og påvirkningen mellom ulike størrelser – for eksempel mellom utdanningsnivå og inntektsforskjeller. Dette er siden blitt fulgt opp av Gunn Birkelund og av Adrian Farner Rogne, først i en artikkel her på Sosiologen, siden på Vinterseminaret. Rogne skriver blant annet: «Man kan se for seg klasseforståelser som et slags kontinuum. I den ene enden er en holistisk forståelse; klasse er makt og relasjoner. Her er utdanning, eierskap, inntekt, yrke osv. konstituerende for klasse.… Et klassebegrep som rommer veldig mye. I debatten på litteraturhuset sammenlignet Gudmund Hernes denne forståelsen av klassebegrepet med en bøtte»

Dette gir en anledning til noen merknader både om teoretiske og begrepsmessige strategier mer generelt, og om det jeg kalte «bøttebegrep» mer spesifikt.

Begrep og teorier

Det finnes noen standardregler og hvordan man bør gå løs på et analytisk problem i samfunnsforskingen.

Den første er: Valg av begrep og tilnærming må bestemmes av hva man ønsker å forklare! For eksempel: Vil man forklare inntektsforskjeller i moderne stater, gir det ganske mye å se på virkningen av utdanning.

I praksis må man da se på ulike sider ved utdanning. Det enkleste er operasjonalisere «utdanning» ved antall studieår. Men de kan modifiseres ved for eksempel å undersøke effekten av høyeste trinn man har passert. Og selvsagt kan type utdanning ha en egen effekt – teologistudiet gir jevnt over mindre inntekt enn siviløkonomstudiet, selv om antallet år er likt. Man kan også undersøke om andre variabler slår inn: får kvinner typisk dårligere lønn enn menn selv med samme utdanning?

Og selvsagt kan man basere analysen på en annen typologi, ved for eksempel studere effekten av yrkesgrupper, det Adrian Farner Rogne kaller «klasseskjemaer»: «Klasseskjemaer er aggregerte yrkesgrupper, som i de fleste tilfeller ikke skiller mellom eiere og arbeidere.»

I sum: Det er ingen felles kanon eller kodeks blant sosiologer om hva man kan kalle en sosial klasse. Men det er noen regulerende idéer: hvis man ønsker å knytte an til en marxistisk tradisjon, vil man ikke forankre en klasedefinisjon i utdanning, men i produksjonsforhold.

Det er ingen felles kanon eller kodeks blant sosiologer om hva man kan kalle en sosial klasse

Hva er formålet med vitenskapelige begrep?

Før vi kommer dit, er det verd å si noe mer prinsipielt om hva forskere bruker sine begrep til: Begrepene er forskernes verktøy for å gripe virkeligheten. Ingen kan se tyngdekraften – det vi kan se er virkningene av den, f.eks. når et eple faller, en pendel svinger eller når planetene kretser rundt solen. Men å skjønne at det er den samme kraften som skjuler seg bak og virker på epler, pendler og planeter, tok det århundrer å forstå – en forståelse som ble fortettet i begrepet tyngdekraft.

Vi lager oss ofte forestillinger som ikke svarer til verden slik den virker. Sykdommen malaria var kjent i oldtiden – men navnet stammer fra en feil forståelse: at den skyldes dårlig luft («mala aria»). Hvis begrepene vi bruker ikke dekker de faktiske forhold, blir ikke bare forståelsen feil. Tiltak basert på den vil heller ikke virke som ventet. Forkjærte begrep vil gi feilslåtte inngrep.

Slike problemer deler samfunnsfagene med naturfagene. Men samfunnsfagene har noen problemer i tillegg. Naturlovene forblir uberørt av hvordan vi forstår dem. Men det vi tror og mener om samfunnet er en del av samfunnet. Derfor blir det ofte politisk strid om hva som er dekkende begrep om samfunnet – f.eks. om begrepene «proletariat» og «utbytting» har gått ut på dato.

Samfunnsviterne har faktisk enda et problem: Begrepene forskerne bruker er ofte betegnelser som er innført av administrative hensyn, for at funksjonærer skal kunne treffe ryddige avgjørelser. Og da kan det hende at virkeligheten endrer seg, mens begrepene lever sitt eget liv videre – omtrent som klær som blir hengende i skapet mens kroppen får en annen fasong. Men med økende avstand mellom begrepene som brukes og forholdene som skal gripes, blir forståelsen feil og forvaltningen skral.

(..) med økende avstand mellom begrepene som brukes og forholdene som skal gripes, blir forståelsen feil og forvaltningen skral

Klassebegrepet og bøtta

Så tilbake til klassebegrepet og bøtta. Her er en definisjon av klasse jeg har formulert som tar utgangspunkt i den sosiale organiseringen av produksjon:

«En klasse er en sosial gruppe hvis vesentlige levekår er formet på samme måte av produksjonslivet og som på dette grunnlag kan danne seg et felles syn på tilværelsen. I en kort formel: Posisjon bestemmer situasjon og persepsjon».

Legg merke til de to delene av utsagnet: din plass i produksjonen bestemmer din klasse. Så følger et kausalt utsagn: Posisjon bestemmer situasjon og persepsjon.

Definisjonen, kan man si, er marxistisk. Den tar utgangspunkt i samfunnets organisering av produksjonen (og for eksempel ikke utdanning) og sier at de tilhører den samme klasse som får sine vesentlige levekår formet på samme måte av produksjonen. Denne definisjonen er på en gang presis og generell. Den sier ikke noe om akkurat hvordan levekårene er formet. Og grunnen til det, er at ned gjennom historien har produksjonsforhold preget levekår på ulike vis. Dette var sentralt for Marx. I første del av Det kommunistiske manifest skriver han om klassekamper i ulike epoker der samfunnet har vært oppdelt på ulike måter.

Noen har hatt en mangfoldig oppdeling i stender, mens en kapitalistisk produksjonsmåte etter hans syn fremdriver en forenkling, en todeling og økende polarisering mellom to fiendtlige leirer, borgerskap og proletariat.

(...) din plass i produksjonen bestemmer din klasse. Så følger et kausalt utsagn: Posisjon bestemmer situasjon og persepsjon

Klassestrukturen må ifølge Marx altså ikke være todelt. Dermed blir det opp til forskeren å identifisere hvordan organiseringen av produksjonslivet i ulike epoker gir ulike klasser, lag og sjikt med mer og mindre homogene levekår innad.[2]

I den gjengitte definisjonen av klasse var det hektet på et element til, en hypotese om årsaksforhold: At plass i produksjonslivet som former levekår på samme måte også kan påvirke oppfatningen av klasseforholdene: altså at en sosial gruppe på «dette grunnlag kan danne seg et felles syn på tilværelsen. I en kort formel: Posisjon bestemmer situasjon og persepsjon». Likeartede forestillinger er altså ikke et definitorisk kjennetegn ved en klasse, men en felles forståelse kan produseres av å inneha omtrent samme posisjon i produksjonen.

Oppfølgingsspørsmålene blir da hvordan dette kan avsette seg i klassebevissthet, og hvilke krefter som endrer produksjonslivet. Hvordan og hvorvidt dette skjer, reiser en rekke interessante empiriske spørsmål, for eksempel:

  • Hva er graden av samsvar mellom faktisk plassering i produksjonslivet og levekår bestemt av dette, og oppfattet klasseposisjon eller klassebevissthet? Hva skal til for at de som er i samme posisjon opplever seg å være i samme båt?
  • Hvilke andre kjennetegn ved folk kan modifisere deres opplevelse av å tilhøre en bestemt klasse fordi de har samme plass i produksjonslivet? (For eksempel ulike nasjonalitet, rase, religion, legning, etc.)

Det er for å kunne stille og besvare slike spørsmål at man bør holde seg til noenlunde slanke definisjoner av nøkkelbegrep, slik at sammenhenger ikke gjøres definitorisk, snarere enn kausal, og alt så å si havner på samme side av likningen.

Hva skal til for at de som er i samme posisjon opplever seg å være i samme båt?

To illustrasjoner

En måte å illustrere poenget på, er som i figuren til venstre nedenfor. Her er tre elementer (for eksempel opphavsfamilie O, utdanning E, og egen yrkesposisjon D) lagt i samme bøtte – altså definitorisk koplet.[3]

Med andre ord: man kan kaste alle tre elementer i samme bøtte og la hele innholdet definere en klasse som et kompleks av ulike forhold – så å si som et «klassesyndrom»: en klasse utgjøres av en gruppe som arver status, befestet gjennom utdanning og legemliggjort i egen posisjon – alt definitorisk koplet

Men da kan man ikke si noe om hvordan kreftene virker: det begrenser hva som spesifikt kan analyseres.

I sin klassiske studie av sosial mobilitet velger Blau og Duncan en annen strategi: i stedet for å lempe alt sammen i én bøtte, skjelner de mellom opphav, utdanning og destinasjon. Det er anskueliggjort til høyre i figuren nedenfor, som viser et kausaldiagram for Blau og Duncans analyse mobilitetsanalyse.

Det lar dem analysere både direkte og indirekte virkningskjeder mellom de ulike begrepene i modellen – for eksempel opphavets innvirkning på den posisjon man oppnår både direkte og indirekte via utdanning. Og de kan undersøke om styrken i disse effektene er endret over tid.[4]

La det også i forbifarten nevnes at en slik modell kan utvides – for eksempel til å identifisere hvordan sosial klasse gir ulikhet i makt som kan brukes til å opprettholde klasseforholdene de vokser fram av.

Figur fra Blau og Duncan om sosial mobilitet

BLAU OG DUNCANS MODELL: I sin klassiske studie av sosial mobilitet velger Blau og Duncan en annen strategi: i stedet for å lempe alt sammen i én bøtte, skjelner de mellom opphav, utdanning og destinasjon, skriver Gudmund Hernes.

Ofte kan enkle begrep kombineres og bygges sammen til mer komplekse begrep– uten at det gir bøttebegrep.

For eksempel: Mengde, pris og etterspørsel er grunntermer i økonomisk teori. Men de kan koples for å få nyttige komplekse begrep. Begrepet «Priselastisitet»er kopler to enklere begrep og uttrykker hvordan endring i prisen på et gode endrer etterspørselen eller tilbudet av godet.[5]

Eksempel på et bøttebegrep

Et godt eksempel på et bøttebegrep der en rekke ulike elementer er kastet sammen, finnes i Johan P. Olsens arbeider om institusjoner. For eksempel definerer han en institusjon slik:

«Levende institusjoner» viser til tre typer strukturer:

  1. En atferdsstruktur i form av skrevne og uskrevne regler og prinsipper, innarbeidete praksiser, rutiner og arbeidsmåter, som definerer eksemplarisk, passende og uakseptabel adferd for ulike roller og identiteter i ulike situasjoner.
  2. En meningsstruktur i form av etisk-moralske koder og situasjonsoppfatningene som forklarer og rettferdiggjør atferdsreglene, rutinene, identiteter og rollene og
  3. En ressursstruktur som rutinemessig sikrer  ressurser og som gjør det (mer eller mindre) mulig å handle i samsvar med atferdsreglene og sanksjonere eventuelle brudd på dem».[6]

Her er så å si alt med – i definisjonen. Resultatet av et slik bøttebegrep er at den institusjonelle analysen mer får preg av å være en «tilnærming» eller en «approach» snarere enn en teori med klare begrep og tydelige funn, slik som for eksempel Blau og Duncan presenterer for sosial mobilitet. Men mange samfunnsforskere liker å benytte slike løse tilnærminger der «alle skal med» i definisjonen.

Adrian Farner Rogne hadde en feiende slutt på sin polemikk med Birkelund:

«Så kan man ta ting ut av «bøtta» og studere dem separat. Man kan ta utdanning, inntekt, eierskap osv. ut av «bøtta» til man står igjen med et ganske tynt og minimalistisk klassebegrep; klasse er yrkesgrupper. Dette ser ut til å være Gunn Birkelunds foretrukne klassebegrep. Det er også sånn klasse i hovedsak operasjonaliseres i klasseskjemaer. Men her er jeg uenig med Birkelund. Yrke er yrke. Man kan ta yrke ut av bøtta også. I så fall er bøtta tom.»

Poenget er hverken å fylle eller tømme bøtta, men å identifisere begrep som kan gi innsikt om samfunnsforhold – altså om årsakssammenhenger og de drivkrefter som endrer dem.

Noter

[1] Tom Colbjørnsen, Gunn Birkelund, Gudmund Hernes og Knud Knudsen, Klassesamfunnet på hell(Oslo: Universitetsforlaget, 1987)

[2] I bind 1 av Kapitalen, i kapittel 13 om «Manufakturen», gir Marx en detaljert behandling av ulike sjikt innen et stadium av den kapitalistisk produksjonsform.

[3] Bokstavene benevner O=familiy of origin, E=Education, og D=Destination – den posisjon man ender opp i. Se Peter M. Blau & Otis D. Duncan The American Occupational Structure,(New York, Wiley, 1967), og Gunn Birkelund, «Klasseanalyse er de «svarte boksers» sosiologi»

[4] Dette var også den strategi som ble brukt i den første Levekårsundersøkelsens. Se Gudmund Hernes og Knud Knudsen, Utdanning og ulikhet (Oslo: Universitetsforlaget, NOU 46 1976)

[5] Et annet, mer omfattende eksempel er koplingen av elementene «interesse» og «kontroll» til en serie sammenkjedete maktbegrep («avhengighet», «kollektiv handlekraft», etc.). De utgjør et logisk hele utviklet av James S. Coleman. Se Gudmund Hernes, Makt og avmakt (Oslo: Universitetsforlaget 1975).

[6] Se Johan P. Olsen, Folkestyrets varige spenninger (Oslo; Universitetetsforlaget, 2014), s. 48