Ungdomsidrett – mellom suksess og utfordring

Ungdatakonferansen 2018 viste at ungdomsidretten står sterkere enn noen gang. Samtidig har idretten utfordringer, blant annet knyttet til økende sosial ulikhet og krav til foreldreinvolvering.

Bilde av salen fra Ungdata-konferansen ved OsloMet

Ungdatakonferansen ble avholdt på Sentralen i Oslo.
(Foto: Nina Eriksen/NOVA)

Den årlige populærvitenskapelige Ungdatakonferansen fant i år sted på Sentralen i Oslo. Årets tema var «Ungdom, idrett og trening». Konferansen bød på ny og solid forskning, særlig fra forskere ved NOVA og NIH. Konferansen fungerte dessuten som en unik idémyldringsarena for ulike samarbeid og fremtidige prosjekter, og som en viktig brobygger for kontakt og erfaringsutvekslinger mellom forskere og de ulike institusjonene – alle med en felles interesse for ungdoms idretts- og treningsaktivitet.

Temaet «Ungdom, idrett og trening» både engasjerer og fascinerer. En fulltegnet konferanse med ca. 350 deltakere fra en rekke ulike posisjoner og institusjoner, blant annet forskere, lærere, kommunale, fylkesrepresentanter, ledere fra Idrettsforbundet, ansatte i Kulturdepartementet, Helsedirektoratet, private stiftelser og så videre, er et vitnesbyrd om dette.

«Ungdom, idrett og trening» er en mangefasettert tematikk. Konferansen ga et nyansert og helhetlig bilde av idrett og trening blant ungdom, med innlegg som utfylte hverandre på en elegant måte. I det følgende gir jeg en beskrivelse av utvalgte av konferansens ulike innslag og den avsluttende paneldebatten.

Ungdomsidrett var av det offentlige ansett som en måte å kontrollere ungdom på i den grad at man da antok at de unge, dersom de var med i idrettslag, var mindre tilbøyelige til å konsumere alkohol og følge andre rus-, kriminalitets- og seksualitetsorienterte drifter

Kampen om ungdommen – et historisk overblikk

Etter noen innledende kommentarer fra statssekretær i Kulturdepartementet Frida Blomgren og rektor ved Norges Idrettshøgskole (NIH) Lars Tore Ronglan, ga Matti Goksøyr (NIH) deltakerne noen historiske glimt om forholdet mellom idrett og ungdom. Han viste til at ungdom og idrett opp i gjennom årene har vært tett assosiert. Var man ungdom så var det ofte synonymt med at man drev organisert idrett, og drev man idrett så var man å betrakte som en ‘idrettsungdom’.

Ungdomsidrett var av det offentlige ansett som en måte å kontrollere ungdom på i den grad at man da antok at de unge, dersom de var med i idrettslag, var mindre tilbøyelige til å konsumere alkohol og følge andre rus-, kriminalitets- og seksualitetsorienterte drifter. Ungdomsidretten ble i etterkrigsårene (fra 1946) underlagt og støttet økonomisk av Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI) hvor AP-mannen Rolf Hofmos ungdomsideologi og visjon om å skape «en fysisk og åndelig høgreist ungdom» gjennom idrett, var pregende. I motsetning til det som virker å være tilfellet i dag, så var foreldrene nokså fraværende i idrettens ‘kamp’ om ungdommen, hevdet Goksøyr.

Ungdomsidretten sett fra Ungdata

Anders Bakken (NOVA) tok for seg oppdaterte tall om ungdoms idretts- og treningsvaner basert på Ungdata 2018-rapporten, og publikasjoner fra NOVA og NIHs samarbeidsprosjekt «Idrettens sosiale posisjon i ungdomstida» som bakteppe. Et hovedfunn er at den organiserte idretten lenge har stått meget sterkt i barn og unges liv, nå kanskje sterkere enn noen gang.

Hele 93 prosent av alle ungdommer i ungdomsskole- og videregående skole-alder har, på et eller annet tidspunkt, vært med i et idrettslag og omtrent halvparten av disse deltar fortsatt. Det betyr at det i en vanlig Vg3-skoleklasse med 30 elever, bare er to elever som aldri har deltatt i idrettslag. Idrettslag har like stor oppslutning som alle andre organiserte fritidsaktiviteter til sammen, fortalte Bakken.

Bilde av Anders Bakken under Ungdata-konferansen i Oslo

Anders Bakken fortalte om ungdommers treningsvaner.
(Foto: Nina Eriksen/Ungdata)

Frafallet fra idretten er nokså jevnt fordelt med alder, men er noe høyere fra 8.trinn til Vg1. Omtrent dobbelt så mange ungdommer fra de mest ressurssterke familiene er idrettsungdommer sammenlignet med ungdom fra de minst ressurssterke familiene. De sosioøkonomiske forskjellene bærer tydelig preg av en sosial gradient heller enn et kategorisk skille mellom de som har svært få ressurser hjemme og de som har mange. Gradienten kan tyde på at også andre ressurser enn de rent økonomiske, tett sammenvevd med disse, også er av betydning for å forstå sosial ulikhet i ungdomsidretten, for eksempel ulike former for «idrettskultur» i familien.

Bakken viste hvordan ungdommens treningsvaner, og ikke nødvendigvis treningsaktiviteten totalt sett, endres i løpet av de første tenårene. Mens andelen som trener i idrettslag altså omtrent halveres fra 8.trinn til Vg3, så firedobles andelen som trener på treningssenter i samme periode (noe som må ses i sammenheng med at treningssentrene i denne perioden blir mer tilgjengelig for ungdommene grunnet aldersgrenser for trening på denne arenaen).

Interessant var også upublisert materiale som viste at ungdommer som trener i idrettslag, trener omtrent like mye på treningssenter som ungdom som står utenfor idretten, og i større grad enn de som aldri har vært med i idrettslag.

Grafen som viser treningsvaner og alder viser helt tydelig ungdommenes preferanser over tid.
Foto: Mads Skauge)

Bakken viste til slutt at idrettsungdom er enda mer veltilpassede enn ungdom generelt, i form av at de er mer lovlydige, ruser seg mindre og til og med liker foreldrene sine bedre enn de forrige generasjoner – selv om også ungdom utenfor idrettslagene har blitt mer verdikonforme de siste årene.

Idrett for alle – en tapt sak? Økende sosial ulikhet i ungdomsidretten

Åse Strandbu (NIH) startet med å vise til den dominerende fortellingen i det offentlige ordskiftet om at den organiserte idretten skyver fra seg barn og unge i familier med trang økonomi. Norges Idrettsforbund (NIF) og den statlige idrettspolitikken har en felles visjon om «idrettsglede for alle», noe som impliserer at alle som ønsker det skal gis et tilbud i idrettslagene uavhengig av sosiale bakgrunnsvariabler. Strandbu viste til forskning på dette feltet med spesiell vekt på en review-artikkel av tidligere norske studier helt tilbake til 1950-tallet. I artikkelen finner forskerne at det er ting som tyder på noe økte sosiale forskjeller i ungdomsidretten de siste årene.

Norges Idrettsforbund (NIF) og den statlige idrettspolitikken har en felles visjon om «idrettsglede for alle»

Strandbu mente at ikke bare høyere kostnader, men også at krav og forventning om mer intensiv foreldreinvolvering og økende profesjonalisering i barne- og ungdomsidretten, er utviklingstrekk som kan være forklaringer på de sosiale forskjellene i idrettsdeltakelse som er vist i senere forskning. Hun tror dette kan tenkes å bidra til en mer ekskluderende barne- og ungdomsidrett i framtiden, for eksempel på en slik måte at også familier som ikke per definisjon faller inn under lavinntektsgrensen kan få problemer med å finansiere barnas idrettsaktivitet.

Foreldreinvolvering i ungdomsidretten

Kari Stefansen (NOVA) ga et nyansert bilde av hva foreldre gjør i og med idretten, hovedsakelig sett fra foreldrenes eget perspektiv. Hun tok utgangspunkt i et dominerende kulturelt narrativ om idrettsforeldre ute av kontroll, hvor dette driver frem forsøk fra idretten på å regulere foreldrenes adferd. Idrettsforeldrene blir ifølge Stefansen ofte fremstilt som et problem i det medierte bildet av ungdomsidretten. Idretten (i dette tilfellet Olympiatoppen) har blant annet opprettet «foreldrevettregler», hvor foreldre betraktes som en utfordring snarere enn som en nyttig ressurs for idrettslagene. For å nyansere dette bildet har hun forsket på hva idrettsforeldrene selv mener om sin involvering i idretten.

Ungdommene kan ifølge foreldrene drive med hva de vil, men de får ikke drive dank

Stefansen tok utgangspunkt i KNOWMO-prosjektet («Kunnskap på tvers») hvor det ble foretatt 43 foreldreintervjuer i et lokalsamfunn da ungdommene var 14 år. Hun tok frem at idrett for barn og unge fra foreldrenes perspektiv er blitt en kulturelt obligatorisk aktivitet, og at idrettsdeltakelse langt på vei er en selvfølgelig og naturliggjort del av en ‘sunn’, ‘god’ og ‘alminnelig’ oppvekst og ungdomstid.

Ungdommene kan ifølge foreldrene drive med hva de vil, men de får ikke drive dank. I foreldrefortellingene fremstår idretten som et vern mot moderne farer som lurer (usunn passivitet, asosialitet, skjermtid og andre «unyttige» aktiviteter). Idrettsdeltakelse anses som et familieprosjekt og det er dessuten regnet som godt foreldreskap å introdusere barna for idrettslag, forklarte Stefansen.

Har jenter og gutter like muligheter i ungdomsidretten?

Mari Sisjord (NIH) drøftet hvorvidt gutter og jenter har like muligheter i ungdomsidretten. De fleste trenere – også i en del idretter hvor jenter er i overvekt – i ungdomsidretten er menn. Til sammenligning har svært få gutter kvinnelig trener. Jeg merket meg særlig Sisjords betraktninger om «den kjønnede idretten», hvor hun trakk på professor Jorid Hovden ved NTNU sitt begrep om «den doble kjønnskoden». En del jenter opplever at det i idretten virker et maskulint hegemoni hvor jenter vurderes etter maskuline idealer samtidig som de skal være feminine (jentene vurderes også etter kjønn). Dette kan i mange tilfeller være motstridende idealer, fortalte Sisjord.

Paneldebatt med humoristisk undertone

Konferansen ble avsluttet med en tilbakelent paneldebatt. Mads Andreassen (NIF) og Magne Brekke (Oslo idrettskrets) la ikke skjul på at de var stolte over den store deltakelsen i barne- og ungdomsidretten. Andreassen pekte videre på at det trengs mer forskning på overgangen fra idrettslag til treningssenter med blikk på hvilke ungdommer som trener på de ulike arenaene (dette er for øvrig tema for mitt eget doktorgradsprosjekt). Marlene Persson (NOVA) utredet på reflekterende hvis om hvordan idretten og samfunnet må forstås som gjensidig virkningsfulle snarere enn som kategorisk adskilte, og at det i dette ligger en rekke muligheter, men også flere utfordringer.

Når Arve Hjelseth (NTNU) av (den for øvrig særdeles gode) konferansieren ble spurt om han anser frafall fra ungdomsidrett som et problem, viste han blant annet til at det i del idretter er helt nødvendig med frafall dersom man skal få plass til å rekruttere nye medlemmer. At 70-80 prosent av 19-åringer skal organiseres av idretten er ikke sikkert ønskelig og dessuten nokså urealistisk, poengterte Hjelseth.

At 70-80 prosent av 19-åringer skal organiseres av idretten er ikke sikkert ønskelig og dessuten nokså urealistisk

Hjelseth gjorde også et poeng ut av at nær sagt alle idrettens begrunnelser, mer eller mindre empirisk forankrede sideeffekter og idrettens egne siktemål, først og fremst retter seg mot faktorer som ligger utenfor ungdommen selv (bl.a. fostring til livslang aktivitet, demokratisk medborgerskap og fremtidens toppidrettsutøvere).

Ungdomsidretten betraktes altså på den måten at den er til nytte for noe, og det betones i mindre grad at idrett i mange tilfeller er gøy og arenaer for mestring, trivsel og fellesskap for de unge her og nå. Ungdommen bør anses som noe mer enn bare fremtidens voksne, forklarte han.

Hjelseth tok så for seg særforbundenes utviklingstrapper som er innrettet mot at de unge skal utløse mest mulig av sitt potensiale når de er voksne. Det brøt ut (ikke så rent lite) latter i salen når Hjelseth så stilte det retorisk provokative spørsmålet: «Hvorfor skal 12-, 13-, 14-åringer trene på en måte som gjør at de når toppen på et tidspunkt hvor de uansett har sluttet?»

Mads Skauge er doktorgradskandidat i sosiologi ved FSV, Bodø. Skauge har sosial ulikhet i ungdoms idretts- og treningsaktivitet som sitt primære forskningsfelt. I hans doktorgradsprosjekt ser han særlig på forholdet mellom den organiserte idretten og de kommersielle treningssentrene.