Multikulturalisme og feminisme – forenlige størrelser?

Feminist og statsviter Anne Phillips redefinerer spørsmålene i debatten omkring likestilling og kulturelle forskjeller, i en tid preget av kaos i Europa.

Debatten omkring likestilling og innvandring våknet for alvor til liv igjen etter at en stor gruppe kvinner opplevde, det som ser ut til å være, organiserte overgrep i Köln på nyttårsaften. Forklaringene lot ikke vente på seg. Særlig ikke da mennene ble karakterisert som av nord-afrikansk eller arabisk opprinnelse. Harald Eia mente at menn trakasserer kvinner fordi de har lyst, og omfavnet i kjent stil en biologisk (les: deterministisk) forklaring. Fra akademisk hold ble kjønn som forklaringsramme fulgt opp av kjønnsforsker Mona Abdel-Fadil. Det er riktignok rimelig å anta at hun opererer med kjønn som mer enn en biologisk kategori.

Abdel-Fadil insisterer på å bruke kjønn som ramme, fremfor kultur, da hun peker på at vold mot kvinner forekommer overalt. Fra Thomas Hylland Eriksen, til Kjetil Rolness og Nina Hjerpset-Østli, er det nok av eksempler på forklaringer som fokuserer på kultur. Det er imidlertid en vesensforskjellig kulturforståelse som legges til grunn hos debattantene. Likefullt forstås kultur som bakteppet til hendelsene. Det er deres kultur og kvinnesyn som gjorde at disse mennene handlet på den måten de gjorde. Ideen er at deres kultur og våre verdier ikke går sammen. Mon det.

Phillips snakker på Institutt for Samfunnsforskning

FOTO: CORE - Kjernemiljø for likestillingsforskning

Fiktive motsetninger

Fredag 4. mars kunne interesserte deltagere lytte til statsviter Anne Phillips på fler arrangement i Oslo. Phillips er professor ved London School of Economics (LSE), og er blant annet kjent for bøkene Our bodies, whose property? og Multiculturalism without culture. Nøkkelbegreper i Phillips forskning er likestilling, multikulturalisme, kropp og representasjon.

Først gjestet Phillips Agendamorgen på Kulturhuset, hvor temaene var likestilling og representasjon i norsk kontekst. Senere på ettermiddagen stod spørsmål knyttet til kultur og feminisme på planen med seminaret «Kjønn og kultur i et Europa preget av flyktningkrisen» i regi av CORE (Kjernemiljø for likestillingsforskning) og Institutt for samfunnsforskning (ISF), hvor Phillips var hovedgjest

Det er deres kultur og kvinnesyn som gjorde at disse mennene handlet på den måten de gjorde. Ideen er at deres kultur og våre verdier ikke går sammen. Mon det

Hannah Løke Kjos

«Den pågående flyktningkrisen aktualiserer nok en gang spørsmålet om det er en konflikt mellom å sikre kvinners rettigheter og å omfavne kulturelle ulikheter», sto det å lese på nettsiden til arrangementet. Med andre ord et kjernespørsmål i diskusjonen rundt multikulturalisme og feminisme.

Kort sagt mener Phillips at spørsmålet stilles på feil måte, ettersom hun anser motsetningen mellom multikulturalisme og feminisme som fiktiv. Det er ikke et motsetningsforhold mellom multikulturalistisk og feministisk politikk, ettersom begge handler om å anerkjenne og verdsette bestemte grupper mennesker.

Er multikulturalismen for alle?

Phillips sitt argument kan forståes ved å ta utgangspunkt i diskusjonen om multikulturalisme innen feministiske miljøer. Multikulturalisme kan defineres som en normativ ide eller politikk som ønsker anerkjennelse og bevaring av minoritetsgruppers kultur. På grunn av marginaliseringen  minoritetsgrupper opplever, skal en multikulturell politikk verne om og bevare deres særegenhet.

Anne Phillips på Agendamorgen.

FOTO: Fride Elise Herfjord / Tankesmien Agenda

Helt siden filosofen Susan Moller Okin stilte spørsmålet «Is multiculturalism bad for women?», har mange feminister lurt på hvorvidt bestemte kulturelle praksiser faktisk er heldige for kvinner, og om de dermed burde bevares? Okin la vekt på de patriarkalske trekkene ved minoriteters kultur som hun hevdet svekker kvinners frihet og sikkerhet. Eksemplene spenner fra vold mot kvinner til flerkoneri og tvangsekteskap.

Motstandere av multikulturalisme har altså, i feminismens navn, kritisert de potensielle skadelige virkningene av en multikulturalistisk politikk.  Problemet med Okins kritikk at hun mener at minoritetskulturer er mer patriarkalske enn såkalt «vestlig» kultur, og at sistnevnte er bedre for kvinner.  På grunn av hennes klare oppfordringer til assimilering av minoritetsbefolkning har mange, blant dem Anne Phillips, avvist Okins kritikk.

Phillips alternativ: Multikulturalisme uten kultur

Som nevnt ble Okin kritisert for sitt etnosentriske syn, som gjennomsyrer hennes argumentasjon i «Is multiculturalism bad for women». For Phillips er det i hovedsak Okins kulturbegrep som er problemet. Okin og hennes meningsfeller ser på kultur som et holistisk og essensialistisk konsept. Phillips mener rett og slett at det ikke gir mening å snakke om «vestlig» eller «ikke-vestlig» kultur, fordi kultur aldri kan defineres som ett sett stabile karakteristika. Phillips mener at det ikke finnes ulike kulturer som kan skilles fra hverandre. Men hvis det ikke er mulig å snakke om stabile og adskilte kulturer, hva skal da multikulturalismen bevare?

Det var ikke lenger den druknede gutten på stranda i Hellas som var bildet på en flyktning, men overgripere i Tyskland

Hannah Løke Kjos

Redefinering av kultur

Det fremstår som et paradoks å snakke om multikulturalisme uten kultur, men Phillips holder fast ved multikulturalismen på grunn av dens teoretiske kraft. Sosiologi Anja Bredal, som kommenterte Phillips sitt foredrag, foreslår å snakke om anti-rasisme i stede for multikulturalisme. Hun mener at feminisme og anti-rasisme lettere lar seg forene. Phillips beholder riktignok multikulturalisme fordi den fanger opp marginaliseringen kulturelle minoriteter er utsatt for, på en annen måte enn anti-rasismen makter. Phillips understreker at kultur og rase er ulike ting, som ofte blandes sammen. Kulturen i multikulturalismen må bli værende, men vi må bruke våre teoretiske verktøy til å dekonstruere og av-essensialisere begrepet, hevder hun. Disse verktøyene skal gjøre det mulig å praktisere multikulturalistisk politikk selv om kultur forstås som heterogent og ustabilt. Det er imidlertid ikke så lett å se for seg nøyaktig hvordan dette skal foregå i praksis.

“Common Human”

I Anne Phillips´ nyeste utgivelse, The Politics of the Human, skriver hun om ideen om en felles menneskelighet (common humanity) og hva slags betydning det har å anta at denne eksisterer. Hun kritiserer muligheten for at det finnes et sett felles menneskelige trekk som vi alle deler. Hun mener at det kun er de menneskene som faller inn i vårt «ideal», som blir ansett som mennesker. Boka er en kritikk av denne felles menneskeligheten som Phillips selv kaller betinget; når vi anser andre som mennesker føler vi sympati og de behandles som likeverdige. Phillips mener flyktningkrisen har produsert denne type felles menneskelighet, men at vår støtte til flyktningene er avhengig av at de handler i tråd med idealet. Støtten er derfor skjør. Når vi ser mennesker som ligger druknet i strandkanten eller begir seg på farlige veier mot bedre liv i Europa føler vi sympati. Dette er fordi vi anser disse flyktningene som våre medmennesker. Hvis noen strider imot idealet, faller de ut av kategorien, og mister sympatien og likeverdet. Det var det som skjedde etter overgrepene i Köln. Da en gruppe menn brøt med idealet, ble deres likeverd utfordret. Det var ikke lenger den druknede gutten på stranda i Hellas som var bildet på en flyktning, men overgripere i Tyskland.

I tråd med kjønnsforsker Abdel-Fadil konstaterte Phillips at det som skjedde i Köln kun handler om vold mot kvinner

Hannah Løke Kjos

Det ligger altså ideologiske og normative føringer for hva et menneske er eller kan være. I det øyeblikket mennesket handler i strid med disse idealene er det ikke lenger et menneske. Historisk kan vi finne mange eksempler på mennesker som begår brutale forbrytelser eller hele grupper av mennesker som, på grunn av deres egenskaper, ikke faller inn i kategorien menneske. Phillips understreker at vår ide om mennesket er en politisk konstruksjon. Dette er grunnen til at vi trenger a politics of the human.

Godt oppmøte på seminar

FOTO: CORE - Kjernemiljø for likestillingsforskning

Phillips om Köln

I tråd med kjønnsforsker Abdel-Fadil konstaterte Phillips at det som skjedde i Köln kun handler om vold mot kvinner. Når Phillips snakker om Köln rangerer hun ikke kulturer, slik Okin gjør. Phillips sier at alle kulturer er patriarkalske, men på ulike måter. Samtidig understreker Phillips at det finnes land som er mer eller mindre vennlige for kvinner. Hun bruker nasjonalstaten som ramme for hvordan situasjonen er for kvinner, ikke kultur. Resultatet blir uansett at noen steder er bedre for kvinner enn andre. Men denne implisitte rangeringen virker i seg selv selvmotsigende, ettersom Phillips understreker at det ikke er et behov for å måle praksiser opp mot hverandre. Hun unngår kultur som forståelsesramme, men kan både snakke om land og sosiale normer som mer eller mindre heldige for kvinner. Man kan spørre seg om det egentlig er en forskjell?

Mindre nyansert om minoriteter

En noe mer konsekvent kritikk Phillips legger frem, handler om hvordan vi forstår kultur knyttet til minoritets – og majoritetsbefolkning. Phillips minner oss om trangen til å forklare «de andres» handlinger med kultur, men ikke «våre» egne. Dette ble gjenspeilet i reaksjonene på det som skjedde i Köln. «When men in the United States beat their wives, it is an aberration, counter to the liberal principles that govern there. When Muslim men beat their wives, it is an act representative of the principles of Islam – whatever the Koran or hadith may say», skriver Phillips i Multiculturalism without culture. Majoritetspersoners handlinger forklares mer nyansert og ulike sosiale faktorier trekkes inn. Phillips, i selskap av mange andre, etterlyser nyanseringen på tvers av grupper.

En politikk som tar inn over seg hvordan ulike sosiale kategorier virker sammen kan fange opp både kulturelle og patriarkalske undertrykkelsesformer – uten å måtte la det ene vike for det andre

Hannah Løke Kjos

Phillips sin argumentasjon og hennes teoretiske rammeverk springer i hovedsak ut av ikke-essensialistiske kategorier. Phillips oppfordrer oss til å ta i bruk de teoretiske rammeverkene som eksisterer for å fortsette å snakke om kulturell underkjennelse – uten å måtte forstå kultur som en homogen og uforanderlig størrelse. Interseksjonalitet er et begrep som ofte brukes som utgangspunkt i denne sammenheng. Interseksjonalitet som begrep vokste ut av frustrasjonen over feminismens universalistiske syn på kategorien kvinne. En svart midelklassekvinne opplever ikke den samme undertrykkelsen som en hvit middelklassekvinne, selv om de begge er kvinner. Det var behov for et rammeverk som kunne forstå hvordan ulike sosiale kategorier virket sammen og vise fram hvordan flere typer diskriminering kan virke sammen og også forsterke hverandre.

En bedre forståelse

Interseksjonalitet er et begrep som de som engasjerer seg i kvinnekamp, kamp for kulturelle minoriteter og alle andre bevegelser som ønsker å få bukt med undertrykkende praksiser, burde ta til seg kraften av. En politikk som tar inn over seg hvordan ulike sosiale kategorier virker sammen kan fange opp både kulturelle og patriarkalske undertrykkelsesformer – uten å måtte la det ene vike for det andre. En intersekjsonell fremgangsmåte kan til og med inkorporere andre sosiale kategorier som seksualitet, alder eller klasse. Faktum er at mennesker faller inn i mange kategorier samtidig, og forståelsen av hvordan disse virker sammen vil gi det mer nyanserte bildet som Phillips etterlyser. Det er dermed, som Phillips understreker, ikke interessant å snakke om hvorvidt feminisme og multikulturalisme kan praktiseres på samme tid; men hvordan dette skal gjøres i praksis.