Har vi egentlig godt av Jesus?

Til tross for stor respekt for kristendommen og dyp sympati for Jesus, mener historiker og Jesus-forsker Per Bjarne Ravnå at mannen fra Nasaret framførte et budskap som passer svært dårlig for vår tid.

Dette innlegget er en skriftlig versjon av et muntlig innlegg jeg holdt ved et arrangement som stilte spørsmålet: «Trenger vi kristendommen som kulturelt fellesskap og moralsk rettesnor i livet?» Min bakgrunn for å delta ved arrangementet er at jeg er historiker og har arbeidet med den historiske Jesus. For meg var det derfor naturlig å justere problemstillingen i retning av å spørre om vi har godt av Jesus som kulturelt forbilde og moralsk veiviser i livet? Til tross for at jeg har stor respekt for kristendommen og dyp sympati for Jesus fra Nasaret, så ble mitt svar på dette spørsmålet et litt overraskende nei. Når jeg tenker meg om, så tror jeg faktisk ikke vi i vår verden har godt av Jesus.

I debatter om kristendommens sterke og svake sider får Jesus ofte en opphøyet og uangripelig posisjon både for de kristne og for deres kritikere. Problemer ved kristendommen forklares ved at de kristne har fjernet seg fra det som var Jesus’ egentlige budskap. Hvis man bare finner tilbake til den opprinnelige Jesus, vil alt bli bra. Så enkelt er det dessverre ikke. Når man ser historiefaglig på det evangeliene sier om Jesus’ forkynnelse, blir det tydelig at han framførte et budskap som passer svært dårlig for vår tid.

Bilde+Per+Bjarne+Ravnå

(Foto: Dreyer forlag).

Om forfatteren

Per Bjarne Ravnå er førsteamanuensis i historie ved Nord universitet i Bodø, og har antikkens historie generelt og politisk liv i den romerske republikk som spesialfelt.

Han har utgitt en rekke bøker, deriblant to om Jesus, hvorav den første, «Jakten på den virkelige Jesus» (2007) ble nominert til Brageprisen for beste sakprosabok. Den andre, «Jesus fra Nazaret» (2017), ble også godt mottatt.

Dette innlegget holdt han på oppfordring fra Norsk sosiologforening avd. Nordland på Atelier NOUA i Bodø sentrum og debattarrangementet FAGLIG: Kristendom i slutten av mai.

Hovedproblemet med kristendommen er at den har en innbygget tendens til å gjøre de kristne intolerante og fordømmende. Et grunnleggende trekk ved den kristne troen er at verden kan deles inn i godt og ondt, de gode og de onde – «vi» som er på Guds side og «de» som er på Satans side. Denne tendensen går helt tilbake til Jesus’ egen forkynnelse, og har sin bakgrunn i at Jesus og Jesus-bevegelsen var en del av jødiske apokalyptiske strømninger. Evangeliene er sammensatte og komplekse tekster, men et trekk som går igjen i alle delene av materialet er at Jesus forkynte at Guds Rike skulle komme.

For Jesus og hans samtidige var ikke Gudsriket et fjernt håp om lønn i det hinsidige. Det var heller ikke en from forestilling om at budskapet om fred og kjærlighet skulle slå rot og vokse i menneskenes hjerter. Jesus så for seg at Gud helt konkret skulle overta den direkte styringen av verden, og han trodde denne voldsomme omveltningen allerede var i ferd med å skje. Det er ikke rart at han var frenetisk opptatt av å advare omgivelsene.

For meg som historiker ligger nøkkelen til å forstå Jesus i å ta det evangeliene sier om helbredelser og demonutdrivelser på alvor. At Jesus helbredet syke og drev ut demoner, er en like sentral del av kildetradisjonene som forkynnelsen om Gudsriket – og at Jesus helbredet er like historisk sannsynlig som at han forkynte. Troshelbredelse er et fenomen som forekommer også i dag, og som lar seg forklare vitenskapelig ved hjelp av placebo-effekten. I den kulturen Jesus levde i var sykdom nært forbundet med forestillinger om åndelige krefter, enten som straff fra Gud eller som angrep fra demoner.

Med en slik sykdomsforståelse er det rimelig å tro at placebo-effekten kan ha virket enda sterkere for pasientene Jesus helbredet enn for de mange som har søkt hjelp hos Snåsamannen. Det fikk betydning ikke bare for dem som følte seg helbredet av Jesus, men også for Jesus selv.

25. mai avholdt Norsk sosiologforening avd. Nordland debattarrangement om kristendom for fullt hus i Bodø sentrum, i samarbeid med Faglig. Per Bjarne Ravnå var en av fire innledere (illustrasjon: Faglig).

Jesus forstod sine evner som helbreder i lys av det apokalyptiske verdensbildet han var sosialisert inn i. Ifølge dette verdensbildet foregikk det en kamp mellom Gud og universets onde krefter representert ved Satan og hans mange støttespillere. Når Jesus oppleve at han var i stand til å helbrede syke og drive ut demoner, må det for ham ha vært et tegn på at Guds krefter virket gjennom ham – at Gud allerede hadde startet sin aksjon mot ondskapen og at Jesus selv var hans direkte redskap. Dette høres jo vakkert ut, men den hektiske og desperate tonen man aner i evangelienes framstillinger av begivenhetene tyder sterkt på at Jesus også var smertelig klar over medaljens bakside. Gudsriket trekker med seg Dommedag, og frelsens onde tvillingbror er fortapelsen. For alle de som befant seg på Satans side ville Gudsriket bety død og evig fortapelse.

Denne skremmende siden av forkynnelsen er like sentral i kildene som budskapet om kjærlighet og tilgivelse. Jesus’ ord om dom og fortapelse finnes i alle deler av evangeliene. Et gjennomgående tema er at de som ikke aksepterte Jesus’ budskap gikk en fryktelig skjebne i møte:

«Da begynte Jesus å refse de byene hvor han hadde gjort de fleste av sine mektige gjerninger, fordi de ikke hadde vendt om: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske. Men det sier jeg dere: Tyros og Sidon skal slippe lettere på dommens dag enn dere.  Og du, Kapernaum – skal du bli opphøyd til himmelen? Nei, til dødsriket skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Men det sier jeg dere: På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du.»» (Matteus 11, 20-24)

Et annet framtredende trekk ved forkynnelsen var at det ikke er nok å ta avstand fra Satan, man må også ta avstand fra de delene av en selv som er på Satans side:

«Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete» (Markus 11, 47).

Kristne hevder ofte at det sentrale ved Jesus’ forkynnelse var budskapet om Guds uforbeholdne kjærlighet, men det er dessverre bare halvveis sant. Guds kjærlighet var nok sentral for Jesus, men denne kjærligheten var alt annet enn uforbeholden. Det Jesus i realiteten gikk rundt og sa var: «Du kan få del i Guds kjærlighet – men bare hvis du blir som oss og tar avstand fra de delene av deg selv som vi ikke liker».

Vårt samfunn og vår verden er bedre enn det samfunnet og den verdenen Jesus levde i, og vi bør ha ambisjoner om å være bedre mennesker enn det Jesus hadde mulighet for å være

Dette betyr ikke at Jesus var et dårlig menneske. Den intolerante og fordømmende kjernen i budskapet hans er forståelig når man ser ham i hans historiske sammenheng, og han ser også ut til å ha vært opptatt av medmenneskelighet og kjærlighet. Han gjorde nok så godt han kunne. Problemet er bare at Jesus, som alle andre, var preget av sin tid og sitt kulturelle miljø – og det er mange trekk ved dette miljøet som passer svært dårlig som forbilde og inspirasjon i vår egen tid. Vårt samfunn og vår verden er bedre enn det samfunnet og den verdenen Jesus levde i, og vi bør ha ambisjoner om å være bedre mennesker enn det Jesus hadde mulighet for å være.

Vår tid er preget av to fenomener som er helt nye i verdenshistorisk sammenheng. Det ene er at vi, for første gang i verdenshistorien, står i fare for å ødelegge leveforholdene på den eneste planeten vi har. Situasjonen er alvorlig, og den krever globalt samarbeid og fellesskap på et nivå som ikke har vært prøvd før. Det andre er at vi, også for første gang i verdenshistorien, har utviklet kommunikasjonsteknologi som gjør oss i stand til å oppnå den typen globalt samhold som kreves. Enkeltindivider rundt om på hele planeten kan kommunisere med andre enkeltindivider rundt om på hele planeten.

Gjennom Instagram-kontoer som «Humans of New York» kan jeg bli grepet av det fellesmenneskelige ved livshistorier og øyeblikksbilder fra mennesker som lever under helt andre forhold enn de jeg er vant til. Gjennom Facebook, Twitter og et utall andre plattformer, kan jeg utveksle meninger og synspunkter – i sanntid – med enkeltindivider som bor på steder jeg ikke en gang vet navnet på.  Vi står midt oppe i en revolusjon av menneskehetens livsvilkår som kan vise seg å være like grunnleggende som den industrielle revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Denne revolusjonen gjør oss, for første gang i historien, til en felles befolkning med muligheter for å delta i felles globale samtaler. Det er på høy tid.

Den kristne religionen har vist oppmuntrende evner til fornyelse. Den typen kristendom som praktiseres av Den norske kirke i dag, framstår som langt mer tolerant og inkluderende enn det budskapet Jesus selv forkynte

Den forferdelige dommedagen Jesus ventet på kom aldri, men vi står overfor en like skremmende trussel – ikke i form av en nådeløs adskillelse av får fra geiter, men i form av økologiske katastrofer som vil være like ødeleggende for alle. Denne trusselen kan vi ikke møte med et to tusen år gammelt budskap om forbeholden kjærlighet som skiller mellom «oss» og «dem». Vi må utvikle vårt eget budskap, og det eneste alternativet er å la dette budskapet bygge på uforbeholden og betingelsesløs kjærlighet til alle mennesker uansett hva de velger å tenke og mene og tro.

I denne kjærlighetens tolerante og inkluderende ånd vil jeg gjerne gå foran med et godt eksempel og avrunde med å si at dette ikke nødvendigvis betyr at kristendommen som sådan er avleggs. Den kristne religionen har vist oppmuntrende evner til fornyelse. Den typen kristendom som praktiseres av Den norske kirke i dag, framstår som langt mer tolerant og inkluderende enn det budskapet Jesus selv forkynte. Om kristendommen kan utvikles videre til å møte den globale situasjonens krav om betingelsesløs kjærlighet, får bli opp til de kristne selv.

Med de utfordringene vi står overfor i dag har vi ikke godt av det opprinnelige budskapet til Jesus. Om det er mulig å tenke seg en kristen kirke som hever seg over dette budskapet, blir en utfordring for teologene.