«Drømmejobben»

Arrangementet «Drømmejobben» undersøkte hvordan kjønn, etnisitet, kultur og uformell kompetanse påvirker mulighetene dine i utdanning og arbeid.

TEKST: Hannah Løke Kjos

Tirsdag sjette september er Cappelen Damm fullsatt for å høre, blant andre, Julia Orupabo fortelle om sin nye utgivelse. Redaktør Dorte Østreng ønsker velkommen til lansering og samtale om boka: Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber. Omtale av boka finner du her. Boka er basert på Orupabos doktorgrad, hvor hun intervjuet personer i typiske manns – og kvinnedominerte utdannelser, og senere yrker. Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning Liza Reisel er ordstyrer, og introduserer Orupabo, som selv er tilknyttet ISF i en forsker II stilling, Curt Rice, rektor ved HIOA, og Gro Mjeldheim Sandal, professor ved Institutt for samfunnspsykologi på UiB.

Du blir det andre ser deg som

Kjernen i Orupabos bok er betydningen av kultur og uformelle krav i arbeidsliv og utdanning, samt hvordan disse bidrar til å produsere etniske – og kjønnsmessige forskjeller. Orupabo foreslår en dreining vekk fra  forståelsen av at det kun er arbeidsmarkedet eller utdanningssystemet som skaper disse skillene. Hun er mer opptatt av hvordan vi, som studenter eller arbeidstakere, tar i bruk kulturelle stereotypier om kjønn og etnisitet.

Orupabo er mer opptatt av hvordan vi, som studenter eller arbeidstakere, tar i bruk kulturelle stereotypier om kjønn og etnisitet

Hannah Løke Kjos

Brobygger

Orupabo bygger bro mellom den klassiske sosiologiske dikotomien aktør/struktur med begrepet «selvsosialisering». Ved å tilpasse seg kulturelle stereotypier formes informantenes ambisjoner, slik at stereotypiene bekreftes og reproduseres. Eksempelvis vil en indisk mann kunne oppleve sin etnisitet som positivt da han utdanner seg til dataingeniør, i tråd med kulturelle stereotypier. Samtidig er Orupabo opptatt av hvordan uformelle elementer, dataspillet på gutterommet, bakes inn i din selvopplevde kompetanse og egnethet i et bestemt yrke.

So what?

Rice avløser Orupabo, men åpner sitt innlegg med å presisere at han ikke kommer til å kommentere boka dirkete. Rice refererer heller til en rekke forskningsprosjekter som har påvist ulik behandling på bakgrunn av kjønn og etnisitet. Han snakker om eksperimenter vi har hørt ulike versjoner av hvor arbeidstakerne Jennifer og Jon for tilbud om ulik lønn, mens Ahmed ikke for svar på søknaden i det hele tatt.  Deretter stiller han seg spørsmålet «so what?» Altså: har det noe å si at det er etniske – og kjønnsmessige forskjeller i arbeidsliv og utdanning? Det korte svaret på dette er, ja.

Curt Rice, Gro Mjeldheim Sandal, Julia Orupabo og Liza Reisel
Foto: Hannah Løke Kjos

Automatiserte holdninger

Sandal følger tankegangen til Rice og forteller at det er automatiserte holdninger til kjønn og etnisitet som bidrar til å reprodusere forskjellene i arbeidsmarkedet. Arbeidsgivere vurderer søkere etter personlig egnethet, som resulterer i fritt spillerom for fordommer. Hvem som passer inn er ikke løsrevet fra kjønn og etnisitet. Sandal ser ut til, i likhet med Rice, å befinne seg på et overordnet nivå, hvor det er systemet det må gjøres noe med. Løsninger på problemet er dermed kvotering i arbeidslivet og gutte – eller jentepoeng i utdanningssystemet.

Har det noe å si at det er etniske - og kjønnsmessige forskjeller i arbeidsliv og utdanning?

Curt Rice

Gode løsninger?

Det ser ut til at både Rice og Sandal havner i den enden av problemet som Orupabo advarer om. Hvor en usynlig hånd opprettholder forskjellene i arbeidsmarked og utdannelsessystem. Orupabo trekker diskusjonen ned da en i salen etterlyser hennes løsning. Da svarer hun at tiltakene ikke kun må rettes mot de som faller utenfor. Det er samspillet mellom institusjon og individ, og ikke minst samspillet mellom individer som må gjøres noe med. De sosiale og kulturelle rommene er også segregert, noe som ikke endres med kvotering.

Les omtale  Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber!