Må lærebøkene skrives om? Dustin Stoltz går ut mot feiltolkninger av Saussure (foto: Wikimedia Commons/Dustin Stoltz).
I Journal of Classical Sociology kommer snart en artikkel som allerede har skapt mye oppmerksomhet. PhD-studenten Dustin Stoltz har gått til kildene og sett hvordan sosiologers referanser til Saussure gjøres. Han finner en rekke feil i bruken av Saussure, men viktigst av alt viser han at Saussures analytiske modell aldri var tiltenkt å brukes slik den gjøres i dag, til å tolke mening generelt. Med andre ord, Saussure er ingen god referanse for å belegge påstanden om at mening dypest sett er vilkårlig. Faktisk er bruken av Saussure så feilaktig at han tas til inntekt for noe han aldri skrev, i følge Stoltz. Saussure betyr i dag altså noe annet enn det Saussure mente.
Stoltz oppsummerer de mest vanlige feiltolkningene i fire punkter:
1. At mening er vilkårlig,
2. At tegn får mening utelukkende gjennom forholdet til andre tegn,
3. At det er likhet mellom lingvistiske og kulturelle alanyseenheter,
4. At Saussure var inspirert av Durkeim, og at hans teori er durkheimiansk.
Rituell sitering
Sosiologen-redaksjonen tok kontakt med Dustin Stoltz for å høre hvordan han kom over disse feiltolkningene:
– Det startet med at jeg gjorde det man absolutt ikke burde gjøre. Jeg siterte Saussure i et tidlig utkast slik jeg hadde lest andre sitere ham, uten at jeg hadde lest det ordentlig selv, sier Stoltz til Sosiologen, og føyer til at han kun hadde lest utdrag i teorifag, forteller Stoltz. Dette ga ham en snikende følelse av at han egentlig burde lese hele Course in General Linguistics som oftest blir brukt som referanse.
Rituell sitering uten å lese grundig selv er nok noe flere akademikere kan kjenne seg igjen i, og en praksis som forekommer til tross for at den er sterkt frarådet. Når Stoltz så leste Course fant han at referansebruken han hadde blitt vant til å lese var feil. Han ble også forbløffet over at sosiologer siterer Saussure som om lingvister etter ham er enige i hans observasjoner, noe Stoltz viser ikke er tilfellet. Saussure er med andre ord ikke den autoriteten som sosiologer har gjort ham til i sitt eget fag.
Stoltz finner en rekke feil i bruken av Saussure, men viktigst av alt viser han at Saussures analytiske modell aldri var tiltenkt å brukes slik den gjøres i dag, til å tolke mening generelt
Inspirert av Durkheim?
Saussure’s anliggende var spesifikt lingvistisk rettet mot fonologi, og ikke tiltenkt å brukes utenfor den rammen, hevder Stoltz. At han ble inspirert av Durkheim er en påstand fremmet av blant annet Anthony Giddens og Jeffrey Alexander, men dette er det heller vage bevis for å hevde i dag, i hvertfall hvis man med inspirasjon mener konkret kommunikasjon eller eksplisitte beskrivelser. Når man gjør det antar man feilaktig at Durkheims samtidige anså ham med samme respekt som dagens akademikere, hevder Stoltz, og videre viser han at deres akademiske karriereveier usannsynliggjør en slik innflytelse. Saussure var nemlig allerede etablert mens Durkheim holdt på å etablere seg.
Men trenger egentlig dagens samfunnsforskere å forholde seg til det som egentlig var Saussures intensjoner eller inspirasjonskilder? Disse siste to punktene er kanskje mindre problematiske enn de to første. Stoltz går nemlig ikke bare historisk til verks, men viser også mer problematiske analytiske utfordringer. Feiltolkning 1 og 2 tilskrives for eksempel Mustafa Emirbayer, Jeffrey Alexander og Eviatar Zerubavel.
Materialet Stoltz har analysert er 167 artikler og bokkapitler skrevet av sosiologer mellom 1969 og 2018 som innehar referanser til Saussure’s Course in General Linguistics (Cours). Denne boken er Saussure’s forelesningsnotater mellom 1906 og 1911, samlet og organisert av tre av hans studenter, og utgitt i 1916, tre år etter hans død. Av de er det kun 35 som har sidetallsreferanser, noe som betyr at de fleste referansene regnes som rituelle.
Men trenger egentlig dagens samfunnsforskere å forholde seg til det som egentlig var Saussures intensjoner eller inspirasjonskilder?
Feil i Store Norske Leksikon?
Det trengs kanskje en rask oppsummering – hva er egentlig disse kjernebegrepene til Saussure? De fleste forbinder ham med langage, langue og parole, der hvor langage er det generelle begrepet for språk, langue for et spesifikt språk og parole konkrete ytringer av et språk, eller tale. Videre forbindes han med inndelingen av et tegns to ulike sider i signifikat (begrep) og signifikant (lydbilde). En vanlig feil i følge Stoltz er å tro at signifikant er en ‘referent’, altså en ting. Det handler altså ikke om forholdet mellom tegn og verden for Saussure, slik mange later til å tro ettersom det siterer ham på påstander om dette forholdet. Det store spørsmålet blir altså hvor langt man kan hevde at Saussures tanker gjelder eller kan gjelde utenfor lingvistikken, og altså hvorvidt de egentlig sier noe om mening.
I Store Norske Leksikon kan vi lese at Saussure «hevder videre at forbindelsen mellom (signifikat og signifikant) er arbitrær – det vil si at det ikke er noen naturlig forbindelse mellom lydene som utgjør ordet «filosof», og meningen til ordet «filosof». Språksystemet (la langue) ligger som en ordnende instans mellom signifikantene og signifikatene.
Tegnene får ikke mening gjennom noe materielt, men ved å være kontrastert med andre tegn. Det er ingen naturlig forbindelse mellom «rødt lys» og «stopp». «Rødt lys» betyr «stopp» bare fordi «grønt lys» betyr «kjør» og «gult lys» betyr «vent». Tegnene betegner noe fordi de er forskjellige, og språkets mening består i relasjoner mellom slike forskjeller.” Stoltz’ sine funn tyder på at bruken av ordet mening i SNL-artikkelen er forvirrende, siden han finner at Saussure ikke forsøkte å uttale seg om hvordan mening til ord blir konstruert, men heller hvordan lyder og ord henger sammen.
Artikkelforfatteren er Lars Fr. H. Svendsen, og når vi spør ham om hva han tenker om Soltz’ artikkel svarer han: – Denne artikkelen (SNL-artikkelen om semiotikk, journ.anm.) er skrevet for en mannsalder siden, og må definitivt oppdateres.
Morsomt og interessant
Professor i kvalitativ metode ved Universitetet i Oslo, Jan Grue, har skrevet om Saussure i f. eks. Teori i praksis fra 2015. Han kjenner godt til ulike tradisjoner for lesning av Saussure i lingvistikken, og synes det er spennende at også sosiologer har startet med kritiske nylesninger.
– Generelt tror jeg at poenget til Stoltz holder, og at reduksjonen av Saussure til ren synkron strukturalist er en feillesning, sier Grue.
Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Anne Krogstad svarer også at hun finner denne typen nylesninger interessante, og at de gjør tegnlære mer spennende. Hun sier hun kjenner til en del av disse feiltolkningene fra før, uten at det gjør det mindre interessant. – Antakelig har Saussures etterfølgere blåst opp og generalisert Saussures innsikter i alt for stor grad, poengterer Krogstad.
Da blir det opp til nåværende og kommende generasjoner å gjøre seg bevisst på denne referansebruken. Men, som Stoltz avslutter, hvis du absolutt vil hevde at mening er arbitrært så kan man alltids referere Derrida, eller Adorno og Horkheimer.
Artikkelen mottok den amerikanske sosiologforeningens ‘graduate student paper award’ i 2018 i seksjonen ‘history of sociology’, og kan allerede nå lese på det åpne nettstedet SocArXiv.
